Alle innlegg tagget med: tekstforfatter

Dokumenteringsbehovet

Jeg vet ikke hvor dette behovet, eller interessen, for å dokumentere kom fra. Jeg husker bare at jeg plukket opp pappa sitt jobb-kamera på ungdomsskolen, og nesten ikke har gått en dag siden uten muligheten for å fotografere. Biblioteket mitt har vokst kraftig, og det er så morsomt å bla bakover i arkivet og finne folk jeg nesten hadde glemt. Folk som ikke fins mer. Folk som har blitt så mye eldre. Det er fint å kunne se tilbake på. I tillegg ser jeg min egen utvikling på en helt annen måte enn jeg gjør i hverdagen. Hvor mye lenger jeg har kommet enn jeg noen ganger tror. Ikke bare når det kommer til ferdigheter bak et kamera, men sånn generelt i livet. Fra et lite frø av håp og forventninger foran Oslos turistattraksjoner, til nå å bo 200 meter fra dem. Utbrytertrangen vokste i meg gjennom ungdomsskolen og videregående. Jeg måtte ut. Vekk. Fra alt og alle. Måtte gjøre noe nytt. Få rom til å vokse. Og jeg fant det her i Oslo. Når

God tekst sier én ting, til én type person

God tekst sier én ting, til én type person

Som bedrift (eller blogger)  har du gjerne en historie å fortelle. På Facebook-pagen, bloggen, Instagram eller et annet digitalt sted. Mens du sitter der og skriver blir du usikker. «Hvordan skal jeg snakke til alle disse folkene som følger meg? Hvordan skaper jeg en tekst som fenger?»   Til daglig gjør du dette helt instinktivt gjennom samtalene dine, og du rekker ikke nøle før du begynner å snakke – fordi det kommer så naturlig. Men forskjellen er at du ikke prøver å fenge alle med historien din. Et eksempel: Du har møtt en fyr på byen som du ble med hjem. Ting som kunne vært gjemt bak en sladd skjedde veldig sent – og du sniker deg hjem i en lånt t-skjorte neste morgen mens andre er på vei til jobb. Der begynner å melde, treffes oftere og oftere, og dere blir til slutt sammen. Etterhvert forteller du historien til ulike folk. De nærmeste venninnene får alle de saftige detaljene, alt som skjedde før, etter og underveis. De får vite om de uheldig plasserte føflekkene

Og så ble jeg ansatt

Dere aner ikke hvor vanskelig det har vært å holde kjeft om dette, for jeg har hatt så lyst til å skrive det over alt! Men sånn funker ikke verden, og jeg har derfor spilt litt, og kanskje fortalt noen hvite løgner i det siste. Nå er det derimot over, og jeg kan rope det fra hustak om jeg vil. I dag signerte jeg nemlig arbeidskontrakt med Aschehoug Forlag. Oh yes! Jeg er lykkelig. Ekstatisk. Men mest av alt: Lettet. Fem år med utdanning og hardt arbeid har lønt seg. Og det går sakte opp for meg at livet mitt i dette forlaget startet med ni linjer og en skrivekonkurranse i 2014. Hvor hadde jeg vært om jeg ikke sendte inn det lille diktet? Den dagen sjefen fortale at hun ønsket å ansette meg, og spurte om det var noe jeg hadde lyst til, gikk jeg hjem og var nesten på gråten. Ikke i fortvilelse, men av den uendelige lettelsen. Bekreftelsen på at jeg var ønsket et sted, at jeg var en person de ønsket

Hvordan takle student-stresset

Jeg får jevnlig kommentarer om hvor mye jeg gjør, hvordan jeg får det til og om jeg har et ukjent gir. Å gjøre mange ting samtidig krever displin og evnen til å ta valg og prioritere. Jeg har studert i snart fem år nå, og til tider har skolen vært krevende – og utmattende. For å komme gjennom med gode resultater og ikke minst lære det jeg skal og bli god til det jeg vil, har jeg lagt til meg noen vaner som funker. Til tider gjør de at det blir ensomt å være til, men som introvert har det stort sett gått bra. Mange greier seg gjennom et studieløp uten å måtte velge vekk. De har utholdenhet til å feste, jobbe og drive med skolearbeid parallellt med hverandre – men jeg har ikke den staminaen. Her er noen av de tingene som gjør at jeg har kommet meg gjennom studieløpet: Lære å si nei Det er vanskelig å si nei for femte gang på rad. Men om du ikke orker og ikke har lyst

Omvisning: Hjemmekontor

Okei, kanskje tar jeg litt hardt i når jeg kaller det et hjemmekontor, men det er altså her jeg jobber. Midt mellom kjøkkenbenken og bokhylla. Tidligere sto min pult på soverommet, men det var kjipt å jobbe der vi sover. Særlig om Mikael skal sove litt lenger, og jeg skal tidlig opp for å jobbe. Eller nå som vinteren kommer og soverommet er isende kaldt, mens stua er varm og forlokkende. Så nå sitter jeg her. Med fagbøker til venstre og kaffetrakter til høyre. Helt perfekt. Innså at jeg ikke startet datamusa i videoen, så måtte vise dere hvordan den ser ut med de blå lysene. Fantastisk harry. Omkring iMacen henger jeg post-its med bildestrørrelser, stikkord eller arbeidsoppgaver. Så jeg hele tiden ser hva som står igjen, eller slipper å slå opp i notater for å finne ut hvilke fonter og fontstørrelser en kunde skal ha i dokumentene sine. Å kjøpe iMac er kanskje det smarteste jeg gjorde i fjor. Den gir en helt annen oversikt enn MacBook-en, og jeg kan dessuten sitte mer normalt,

I veska til en tekstforfatter

Jeg har en hel rekke ting jeg alltid drasser med meg når jeg skal på jobb, eller skolen. Og med jobb mener jeg ut på en kafé eller inn på et sted hvor jeg har vært heldig nok til å låne en pult for dagen. Selv ble jeg overrasket over hvor mye greier det var plass til i Mulberry-veska mi, og bordet var fyllt med ting etter å ha røska ut av den. Det er sånt som får meg til å forstå at jeg eier for mye. Siden vi bor på et ganske lite sted har vi ikke plass til å så mange pynteting. Jeg syns det er helt greit, for da blir det mindre støv (hilsen gamla), og det gjør at vi heller kan kjøpe fine fat eller kopper – som blir en del av pynten. Det gir også større frihet til å kjøpe fine notatbøker og penner – og jeg tapetserer helst bunnen av veska med gode skriveredskaper. Som tekstforfatter har jeg blitt ganske kresen på skriveverktøyene mine, og jeg trenger å ha

Femininitet i bransjen

Jeg har ikke vært den som har brukt skjørt, kjoler og hæler mest. Jeg har styrt unna det, og følt jeg ikke kan bruke det. «For å bli tatt seriøst bør jeg kle meg mer maskulint», har jeg tenkt. For å få respekt må jeg møte opp i blazer og dressbukser. Helst slips. Og jeg har tenkt at jeg ikke ønsker å være et kjolemenneske. Eller at jeg ikke ønsker å være særlig feminin. Men i det siste har jeg kjent at det er feil. At jeg ønsker å gå i hæler. At jeg ønsker å bruke pen sminke, eller de fine øredobbene på skolen. Og gradvis har jeg begynt å omfavne de mer feminine tingene. I alt fra klær til fonter og bildevalg. Og jeg liker det. Jeg føler at det er meg! Å skulle være en fagperson, en som kan noe – skremmer meg innimellom. Akkurat nå jobber jeg med et Facebook-kurs som er tro mot de tingene jeg mener om tekst, innhold og sosiale medier. Og innimellom slår det meg; hvem er

Blodsmak i kjeften

Den siste uka har energinivået vært helt på bånn. Alle reservelager har vært hentet fram, og jeg har tillatt meg selv å sove mye. Hvile. For meg er det utrolig vanskelig å ta en pause. Jeg er passasjer på et høyhastighetstog av ambisjon – og frykter å hoppe av. Redd for å gå glipp av noe. Det sier seg selv at dette ikke er sunt i lengden. Det er hardt å si til meg selv at jeg nærmer meg et smertepunkt, og det er tungt å se at andre jobber mer enn meg. Jeg er så jævla flink pike, og tillater meg ingen feil eller slapphet. Søvn er for de svake og jobb er for de sterke – ikke sant? Flink pike-syndromet kommer til å ta knekken på meg om jeg ikke gjør noen endringer. Ja det er sisteåret på Westerdals og det er nå støtet skal settes inn, men ikke på bekostning av helse og de omkring meg. I tida som kommer blir jeg nødt til å ta noen valg om hva jeg skal

Hvordan komme ut av skrivesperre

Jeg lever av å skrive, og tror ikke på skrivesperre. Helt sant. Jeg tror på å ha dager hvor det går lett å skrive, og dager hvor det er tyngre. Men at skribenter, tekstforfattere og forfattere skal kunne skylde på et eller annet «skrivesperre»-fenomen for å la være å jobbe syns jeg blir for dumt. Rørleggere får ikke rørleggersperre, og lærere har ikke lærersperrer. Men såklart fins tunge dager på jobb, enten du er advokat eller skribent – og da gjelder det å vite hvordan man kommer på riktig spor igjen. Jeg har flere teknikker for dagene hvor det kjennes som om teksten sitter langt inne i beinmargen noe sted – og de hjelper. En deadline er en deadline, da skal magasinet i trykk eller korrekturleseren i aksjon. Og da må vi som skribenter levere. Her er noen av mine triks for å bli kvitt «skrivesperre»: Automatskrift Hvis jeg ikke klarer å starte på teksten jeg skal starte på hjelper det å begynne på noe helt annet. Automatskrift går ut på at du setter et