Vi kom altså ikke lenger enn til midten av februar før jeg satte meg i et fly igjen.

I Kristiansand har jeg ei venninne som heter Marte. Vennskapet vårt starta i kommentarfeltet på blogg.no den gangen hun hadde tykke dreads og ring i nesa, og jeg hadde side cut og ring i leppa. Vennskapet utvikla seg på nettet før vi begge flytta til Oslo. I trappa ved tigeren på Oslo S møttes vi for første gang, og etter det har vennskapet bare vokst. Å være med Marte er som å balsamere sjela i veldig, veldig dyre hårprodukter. Hun er definitivt et av de sterkeste menneskene jeg kjenner, og da mener jeg ikke bare fysisk. Vi sees på ingen måte ofte nok, og det må vi gjøre noe med. Jeg skulle egentlig til Kristiansand for å besøke Marte i november, men i stedet satt jeg hjemme med urinveisinfeksjon, halsbetennelse og feber. Bestile nye togbilletter, og endelig er jeg her. Fikk servert kaffe på senga før lørdagstrening. Marte er nemlig PT og viste meg noen triks for å fikse kontor-ryggen min. Hadde aldri vært i Kristiansand før, og gleder meg allerede til å komme tilbake. …

Det er ganske magisk med fly. På fire og en halv time har jeg forflyttet meg fra Steinkjer til Oslo. Fra Trøndelag til Oslo. Fra hjem til hjem. Jeg avslutta Trøndelags-delen av ferien med et rosa bad, og min favorittaktivitet: lese en hel bok på en dag. Denne gangen var det filmmanuset til den første Fantastic beasts-filmen. Trikset mitt for å lese mye er å variere bøkene mest mulig. Ikke les to tykke romaner etter hverandre, men plukk opp ei ungdomsbok, ei diktsamling eller noe annet som går fort å kommer gjennom. Nå sitter jeg på Gardermoen og venter på kofferten min. Jeg hadde nesten fem kilo overvekt og forstår ikke hvordan jeg har fem kilo mer baggasje på vei ned enn opp. Håper de nye frokost-tallerkenene mine har overlevd. Planen nå er å komme meg hjem så fort som mulig, sette på oppvaskmaskina (glemte det før jeg dro, og brekker meg av synet som antakelig venter), vaske klær, pakke ut kofferten, stormrydde og synke ned i sofaen til Home Alone med E. Vi fikk …

Jeg har ikke spist blåskjell før. Har ikke hoppa fra svaberg. Jeg har ikke turt å flyte i sjøen, for jeg kan jo synke.

Jeg hadde glemt den følelsen. Rushet som kommer med alt som skjer i forkant av en konsert. Hvordan forventningene setter seg i fingertuppene, og adrenalinet sakte brer seg utover kroppen.

Heimlengselen kommer ikke krypende. Den slår meg i brystet, mellom hjertet og magen. Midt i kroppen. Velter seg utover i brystet, slår kolbøtte i magen. Gir meg sommerfugler ut i fingertuppene, for i dag reiser vi.

Jeg kan egentlig ikke forklare Hamilton. Jeg har ikke ord for hvordan musikalen treffer meg, eller hvor mye den har påvirket meg. Det eneste jeg kan si er: lytt.