Alle innlegg tagget med: Poesi

Gratulerer med dagen

17. mai 1940 I dag står flaggstangen naken blant Eidsvolls grønnende trær. Men nettopp i denne timen vet vi hva frihet er. Der stiger en sang over landet, seirende i sitt språk, skjønt hvisket med lukkede leber under de fremmedes åk. Der fødtes i oss en visshet, frihet og liv er ett, så enkelt, så uundværlig som menneskets åndedrett. Vi følte da treldommen truet at lungene gispet i nød som i en sunken u-båt; vi vil ikke dø slik død. Værre enn brennende byer er den krig som ingen kan se som legger et giftig slimslør på bjørker og jord og sne. Med angiverangst og terror besmittet de våre hjem, Vi hadde andre drømmer og vi kan ikke glemme dem. Langsomt ble landet vårt eget, med grøde av hav og jord, og slitet skapte en ømhet en svakhet for liv som gror. Vi fulgte ikke med tiden, vi bygde på fred, som i tross, og de hvis dåd er ruiner har grunn til å håne oss. Nå slåss vi for rett til å puste vi

Når det smeller

Når det smeller står hele verden stille Alle reiser seg opp Konsentrert Går inn i forsvarsposisjon Smellet etterlater en stillhet Et vakuum Lik den første snøen Orgasmen Ja-et Nesten-søvnen Stillheten fyller alle hulrommene i kroppen Til mennesker stivner De kan bare fokusere Tenke Forberede Til det som skal skje Sannheten Etterdønningene Tapene

Lyrikk som ble kuttet, del 2

Mens jeg har en ekte kontorjobb denne uka deler jeg litt mer lyrikk som ikke nådde fram til eksamen. 1: Homonider har lagd redskaper I tusener av år Delikat hamret ut av stein Flint Effektive Til sitt bruk Men alltid det samme Repeterende Ingen innovasjon Bare evig runddans I noe som fungerer Akkurat passe Nok til å overleve For homo sapiens sapiens Er det ikke nok å overleve De spurte Fins det noe bedre Mer effektivt Mindre energikrevende Vi vokste fra repetisjonen Vokste fra slektene våre Forsto at vi må Fornye oss 2: I syv dager ble han Syv hele dager Med meg Syv middagssamtaler Frokoster Glass med appelsinjuice Filmer vi så Syv kveldsmater Som tydelig ikke var vanlig I Oslo Fire ganger i butikken To ganger i sentrum Seks besøk på kafe En runde på t-banen Kjøpe månedskort Handle to planter på to turer Ett samleie 3: Tidlige mennesker måtte raskt ta En avgjørelse Små grupper Eller Store grupper Dele kunnskap med få Holde hemmelig Bevege seg sakte Eller Dele med mange Lære Utvikle

Lyrikk som ble kuttet

Jeg har skrevet mye mer enn det som nådde pulten til veilederen min i går. Dette er stoff som aldri finner veien tilbake mellom permene, og det gjør meg trist – for det er jo ting jeg er fornøyd med, men som ikke passer inn slik fortellingen har blitt. Så nå vil jeg dele litt lyrikk med dere, så noen kanskje kan få glede av det.   1: Vi ble kjente med Parkene Butikkene Vanene Han tok meg med Til Ikea Kjøpte ting jeg ikke tenkte på Pastaøse Skriveborslampe Eiendeler Ting Man måtte ha For å leve et godt liv Detaljer jeg ikke tenkte over Jeg så på to rivjern Ett med kvass kniv Den andre med fire skjæreflater La begge i handlekurven Han lurte på hva jeg skulle med to Jeg sa det ikke var noe vits å velge 2: Om kveldene sovnet vi tett inntil hverandre Jeg våknet for å trekke han nærmere Våknet for å dytte han unna 3: En morgen ringte et bud På døra Ga meg en bolle Med gullfisk

Nabo med Lars Saabye Christensen

Okei da, så er jeg ikke nabo med Lars Saabye Christensen per se. Men vi står ved siden av hverandre i boka «Ren Poesi»! Fortell det til ti år gamle Stine som satt med nesa nede i Beatles og Herman hele natten, liksom. Jeg har endelig fått boka i posten, og den er fylt med så mange flotte poeter, forfattere og andre titler på mennesker som skriver vakre ting. Frode Grytten, Haldis Moren Vesaas, Arne Ruset, Gro Dahle og Linda Klakken. Store og små navn samlet innenfor en perm. Himla beæret over å få være med i denne boka, og veldig stolt og ydmyk over at jeg har skrevet noe som kan bety noe for noen og kanskje ligge under et juletre innpakket i pent pent papir. Som noen får åpne varsomt før de trykker boka til brystet (bokstavlig eller billedlig) og setter den midt i bokhylla så alle får se. Det er i alle fall det jeg ønsker å se for meg.   —   Translate: I got the anthology where I’m published in

Først

Det er som om det jeg gjør Ikke betyr noe Som om ingen ser meg Snakker gjennom meg Jeg vil imponere dem Utkonkurrere dem Slå dem Jeg vil være bedre enn dem Komme før dem i mål Vise dem At jeg kan Men hvem er «dem»? ___ A poem about wanting to beat them. But who are «them»?

Til lærerne

Bildekilde Denne er til dere Som står foran oss hver dag Mens vi sukker Og stirrer Denne er til dere Som våkner med markeringstusj i panna Og klistremerker på håndbaken Denne er til dere Som er våken så lenge at Dere søler kaffe i prøvene våre Denne er til dere Som gjør oss klar For verden Denne er til dere Fordi jeg aldri har skjønt Hvor viktige dere er Før nå Det tok lang tid før jeg lærte å sette pris på lærerne. Nå beundrer jeg dem som velger denne utdanningen, og som står på for å lære oss håpløse, skoleleie, ungdommen noe som helst. Takk!  ___ I admire those who become teachers. It’s such an important profession, and it took me ages to start appreciating them. Thank you!

Beretninger om tinnitus

Jeg pakker meg inn i lyd For å unngå Lyden — For nærmere syv år siden fikk jeg tinnitus. En høy, skingrende, lyd som sitter fast på hjernebarken. Det er ikke mulig å bli kvitt den, men jeg har kommet dit at jeg ikke lenger hører den så mye. Grunnen til det er at jeg har lært meg teknikker for å lure hjernen til å tro at pipelyden ikke er der – eller ikke er så høy som den egentlig er. Dette gjør man ved alltid å omgi seg med lyd! Hver enkelt tinnituspasient må finne den bakgrunnslyden som fungerer best for dem. Noen foretrekker hvitt støy, andre musikk. Jeg liker best å ha prating i bakgrunnen. Mamma har sagt at hun vet jeg er hjemme på ferie når det aldri er stilt i huset. Da snakker jeg enten selv, har på tv-en eller radio. Jeg foretrekker å sette på en nyhetskanal, som bare kan surre rundt i bakgrunnen. Om natta har jeg en egen lydgenerator som gir fra seg deilige regnlyder. Selv om sykdommen

Da farfaren min døde – et dikt

Etter begravelsen til mormor spiste vi kake. Rare greier, egentlig. Mot slutten av dagen skulle morfar rydde tilbake sølvtøyet. Han la en og en Hardangerskje møysommelig ned i boksen, som om mormor så han over skulderen. Så stoppet han. Slang de siste fem på toppen. ”Jeg gjør det senere.” Etter at kista til farfar var kjørt bort spiste vi middag. Vi var mange. Jeg visste ikke at farfar kjente så mange. Vi spiste sodd. ”Sodd er ikke festmat,” pleide farfar å si Men så var det jo ikke noen fest heller. Det siste jeg sa til mormoren min før hun døde var: ”Vi snakkes senere.” Jeg trodde oppriktig jeg skulle få se henne senere. Hun døde før jeg rakk tilbake til sykehuset. Jeg kan ikke tenke meg en bedre avskjed. Farfar ble helt rar før han døde. Han havnet først på pleiehjem hvor han knakk lårhalsen. Endte så opp på sykehuset. En morgen vekte han hele avdelinga med å jodle. En annen dag var han fire år igjen. Han rimte dagen jeg var der. Stine