Alle innlegg tagget med: Oslo

Homecoming

Homecoming

Trøndelag. Stedet hvor regnet hamrer inn fra siden, salt sjøluft slår i mot deg og veden fyres til langt ute i mai. Det er rått, ekte og uironisk. Alt Oslo ikke er. My heart is beating from me I am standing all alone Please call me only if you are coming home Noen ganger føler jeg at jeg har to liv. Det i Oslo, og det her oppe. Her er jeg den versjonen av meg selv som finner roen til å jobbe med mine egne ideer, som tenker klart og har et nettverk av venner og familie å søke råd og hjelp hos. Waste another year flies by Waste a night or two You taught me how to live Oslo derimot setter meg på prøve, og driver meg hele tiden fremover. Oslo gir meg kunnskapen og erfaringen jeg trenger for å kunne skape det livet jeg ønsker meg. Byen frustrerer meg, den plager vettet av meg, og samtidig bygger den meg opp bit for bit. In the streets of shame Where you’ve lost your dreams

Earth hour

Earth Hour er en veldig fin markering av et ekstremt viktig problem. Kanskje det største problemet menneskeheten står ovenfor akkurat nå? Det og Trump? Men bortsett fra klimaforandringer har helga vært veldig rolig med lapper til frokost og påskekrim på melkekartongen (til Mikaels irritasjon). PS: det er ikke alltid jeg legger filmene til bloggen, så følg gjerne YouTube-kanalen min så du ikke går glipp av noen. Jeg poster ny film hver dag.

En norsk vlogg

Det var relativt tidsbesparende å vlogge på norsk. Det må jeg si. Denne filmen klipte jeg omtrent fra midnatt, lørdag kveld. Og klokka var vel nærmere 03.00 i det jeg stilte inn dette innlegget, og hadde lastet opp filmen til YouTube. Samtidig som jeg rendret og eksporterte så jeg andres snapchat-stories og litt slikt (for å slå i hjel tid). Vanligvis føler jeg meg veldig ensom når jeg ser at alle andre er ute. Hvem som gjør ting sammen, eller hvor de er. Men i dag følte jeg at jeg var akkurat der jeg skulle være: foran macen med premiere pro åpen. Jeg følte at jeg virkelig hadde gjort riktig valg – og det var så deilig! Ikke fordi det var kjipt å være sammen med folk, for bursdagen til Ragnar var kjempefin. Men bare fordi jeg hadde tatt et valg om at jeg skulle dra hjem for å få ferdig denne filmen (og fordi jeg må lage noen Instagram-poster for Aschehoug i morgen). Det er noe med det prosjektet her som får meg til

Nasjonalmuseet

På torsdager er det fri inngang på Nasjonalmuseet, så jeg og Mikael tok turen. Har bodd et steinkast unna i et år uten å gå innom – men sagt «dit må vi til helga». Og endelig kom vi oss dit! Snakk om dørstokkmil. Jeg kan cirka ingenting om kunst, men setter veldig pris på å se på den allikevel. Særlig de eldgamle tingene. Når jeg blir 40 skal jeg ta kveldskurs i estetikk og begynne å lage mørkeblå ting i keramikk. Fant Richard III da. Det kuleste med Nasjonalgalleriet er at om du går riktig vei gjennom utstillinga får du se utvikling i stilarter og kunst (herregud så dårlig vokabular jeg har for det her) fra antikken og til ca. 1950. Likte særlig godt å stirre på de eldgamle russiske, ortodokse kristendomsgreiene. Også er det såklart kult å se skikkelige klassikere. Tror aldri jeg skal bli imponert av dem fordi de tross alt er kopiert og masseprodusert og over alt hele tida. Men det er like kult hver gang. Men det jeg blir kanskje aller

Solemoji

Jeg håper hver og en av dere får utnytta sola som ruver over oss i disse dager. For shit så bra det er! Jeg har aldri vært noe sol-nymfe, så jeg aner ikke hva som har skjedd i år. Men alt jeg vil gjøre er å spise is, knaske vannmelon og ligge på et pledd i St.Hanshaug-parken. Kanskje er det fordi jeg for første gang ikke bekymrer meg for hva som skjer når sommeren er over. Om ting kommer til å ordne seg eller om jeg går i riktig retning – skole- og jobbmessig. Nå vet jeg jo at jeg har jobb, og det betyr at jeg virkelig bare kan lese bøker og glise til sola. Er helt klissete av all solkremen, og ør av hvor lykkelig jeg er om dagen. Når det verste som har skjedd på en god stund er at isen falt av pinnen – like etter at jeg hadde begynt å spise av den, da har jeg virkelig ikke noe å klage på. Jeg har kommet to hundre sider ut i

Namdalssommer

Når det regner tungt ser jeg alltid frem til sommer i Namdalen. Bare fordi Oslo ikke greier å være like surt og jævlig som Namdalen når det regner. Om det er én ting Namdalen virkelig kan så er det å være sur og jævlig i regn – dag etter dag, uke etter uke. Jeg håper jo at det ikke blir enda en sommer som bare regner vekk, men man vet liksom alltid når man skal til Midt-Norge. I år deles sommerferien ganske så akkurat på midten. Juni skal tilbringes i Oslo, og juli i Namsos. Vi skal kjøre bil fra Oslo til Namsos, og jeg gleder meg sånn! Da kan vi kjøpe is, kaffe og stoppe for å ta bilder på Dovre. Perfekt. Fra den første gangen jeg bada på typ fem–seks år. Og hadde vansker for å være under vann. Men så var det også 30 grader hele den sommeren, og vi fikk bade i arbeidstida. Så kunne ikke la være. Har alltid så store forhåpninger til sommerenferien, men ender alltid opp med å

Flagget til topps

17. mai dere. Den beste grunnen i verden til å finne frem alt for små porselenskopper og fat med gullkant. Vi ble fire til bords (ett avbud meldt) og hadde alt for mye mat og kake. Fredrik, Amanda og Mikael. Amanda i Namdalsbunad for spesielt interesserte. Ser nesten ingen av den her i Oslo i motsetning til både Trønderbunad og Nord-Trønderbunad som det kryr av. Så kun to Namdalsbunader i år! Jeg og Amanda smøg oss nærmere og nærmere barrierene ved Slottplassen, og fikk til slutt plass helt foran. Sykt stolte. Vi gikk ikke ut før nærmere 12.30, men det var mer enn nok tog å se. Pluss kongefamilien. NRK! Mikael i gjenbruks-jakke og jeg i min elskede Lundebybunad som mamma har brodert. Se hele stakken her. Mikael og Fredrik hadde kapra bord på Rust hvor vi ble sittende en stund før vi gikk til Grønland gjennom et tivoli! Hva skjer med å putte et tivoli midt i gata?? Var alt for lang kø inn dit vi egentlig hadde tenkt oss (Asylet) så vi traska

Det eimer vår

Det eimer vår Under tårn av stål Og solen skinner inn i store slott som ingen bor i – DumDum Boys, Tusen Etasjer Høi Ettersom jeg bare har noen dager igjen på Westerdals, og et hav av tid før jeg begynner i fast jobb 1. august, har jeg begynt å se fremover mot sommeren. Jeg har som vanlig planer om et par rolige uker i Namsos og Namdalen – og ser veldig fram til det. Tror ikke jeg har gleda meg så mye til fire uker i Namsos på mange år. Når du kommer fra et sted litt lenger nord, og litt lenger ut ved kysten, er det muligens andre ting jeg forbinder med vår enn de som er oppvokst i Oslo. Å høre måkeskrik her drar meg rett hjem for noen sekunder, og jeg blir så glad når de tar en liten runde opp i bydelene – og ikke bare henger omkring Aker Brygge og vannet. For meg betyr vår å marsjere med korpset, lukten av sand fra grusveien nedenfor hagen til farmor og

See how far you’ve come

I dag har jeg lyst til å se litt tilbake, og ikke minst klappe meg selv litt på skuldra. For jeg har vanskelig for å huske hvor langt jeg har kommet og hvor mye de siste fem årene har endret meg. Jeg flytta til Oslo i 2011, rett etter videregående – fast bestemt på å starte utdanninga med en gang. Og her er noen av milepælene mine (i uorganisert rekkefølge): Jeg turte å flytte til Oslo bare noen uker etter terrorangrepene mot Oslo og Utøya, og fikk besøke venninna mi som fortsatt lå på Ullevål Sykehus etter angrepene. Møtte opp første skoledag på Norges Kreative Fagskole, skjelvende og livredd – men uten anger. Fikk jobb i omsorgsbolig og følte jeg begynte å få et liv og rutiner i Oslo. Vant noe i alle tre byråkonkurransene på NKF. Først for beste konsept, og de to neste som byråleder. Møtte amazing mennesker på Norges Kreative som ga meg det beste grunnlaget for å fortsette i denne bransjen. Både faglig og ryggradmessig. Fikk fast spalteplass i Namdalsavisa. Overlevde