Alle innlegg tagget med: Namsos

Breathe in the air

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har sagt det, men jeg lever virkelig to ulike liv. Ett i Oslo, og ett i Namsos. Namsos er stillere, roligere, og etter noen uker hvor pusten har stoppet et sted mellom halsgropa og hjertet får jeg nå luft helt ned i lungene. Magen hever og senker seg tungt. Pulsen har gått ned. Breathe, breathe in the air Don’t be afraid to care Leave but don’t leave me Look around and choose your own ground Pink Floyd//Speak to me Breathe Etter jobb på fredag klappet jeg nærmest sammen i sofaen. For første gang har jeg virkelig kjent på hvor vondt det er å bo langt unna Namsos når ting skjer. Når livet spiller videre langt unna. Mitt første instinkt når noe fælt skjer er å koke kaffe. Det er det eneste kroppen min er programmert til å gjøre når jeg ser at de som står meg nærmest ikke har det bra. Koke kaffe. Mate. Passe på. Trøste. Være nær. Men det er ikke lett å være nær når

Room tour

Velkommen til gjesterommet i Namsos! Jeg bruker skamløst Namsos som fjernlager for alle tingene jeg håper å ha plass til i hjemmet mitt på et eller annet tidspunkt. Gitarer, CD-er og dvd-er er trygt plassert på det som nå er gjesterommet hos mamma. Jeg har hatt alle soverommene i det huset her, og bor nå på det minste av dem de gangene jeg er hjemme. I kjelleren står noen arvestykker. En 100 år gammel pidestall (som tidligere har vært et stativ for å kjerne melk i) fra familiegården, et 20 år gammelt spisebord som har tilhørt foreldrene mine og sånt. Jeg liker å arve ting, og i Oslo har jeg et skatoll som også har stått på familiegården en gang i tida. Å arve møbler er rimelig miljøvennlig, og er en av grunnene til at jeg liker det så godt. I tillegg er det fint å arve noe jeg vet mange familiemedlemmer har hatt før meg – og føler jeg låner ting jeg en dag skal gi videre til mine barn, og at jeg derfor

Homecoming

Homecoming

Trøndelag. Stedet hvor regnet hamrer inn fra siden, salt sjøluft slår i mot deg og veden fyres til langt ute i mai. Det er rått, ekte og uironisk. Alt Oslo ikke er. My heart is beating from me I am standing all alone Please call me only if you are coming home Noen ganger føler jeg at jeg har to liv. Det i Oslo, og det her oppe. Her er jeg den versjonen av meg selv som finner roen til å jobbe med mine egne ideer, som tenker klart og har et nettverk av venner og familie å søke råd og hjelp hos. Waste another year flies by Waste a night or two You taught me how to live Oslo derimot setter meg på prøve, og driver meg hele tiden fremover. Oslo gir meg kunnskapen og erfaringen jeg trenger for å kunne skape det livet jeg ønsker meg. Byen frustrerer meg, den plager vettet av meg, og samtidig bygger den meg opp bit for bit. In the streets of shame Where you’ve lost your dreams

Innhenta av fortida

Herregud så mye tid jeg har tilbragt omringet av folk og musikk på ungdomshuset Lagre’ i Namsos. Det var ikke et sånt døvt sted fullt av kommunale ansatte i smilefjes-tskjorter, men et hus drevet av ungdommene (+ en voksen fra kommunen med skjegg, dongerijakke og høyt koffein-nivå i blodstrømmen). Verdens kuleste fyr. Vi fikk basically gjøre hva faen vi ville, og vi var på konserter der hele tida. Når vi ikke var på konsert drakk vi kaffe, spilte musikk selv og skrudde av tv-en når folk ville spille «sweet child of mine» på Guitar Hero. Good times. Det jeg vil frem til er at det er akkurat som om denne tida kommer tilbake i livet mitt nå. Altså: 22 har sluppet ny singel, Hopalong Knut øver sammen, Green Day var akkurat i Oslo, og hullete jeans er in. Jeg er definitivt villig til å følge disse pepperkakesmulene inn i skogen for å se hva som skjer. Som en hyllest til alt dette: Her er et knippe bilder fra da jeg hadde ring i leppa, fortsatt

Mikroplast er den lille fienden jeg knapt ante eksisterte. Tenk at så små ting kan gi oss så store problemer.

Forberedelser

Jeg har nesten ikke vært innom macen de siste ukene. Det har vært befriende og så, så avslappende. Har vært innom mailen et par ganger i uka på mobilen og ellers bare lest bøker, vært i sola, spilt kort eller vært på fjellet eller ved sjøen. Men i dag var det på tide å gjøre noen foreberedelser, for på mandag begynner jeg jo å jobbe! Derfor fikk jeg i dag oppdatert programvaren på macen, kjøpt ny Adobe-pakke (kan ikke ha studentabonnement lenger, rip), oppdatert Office-pakken, Evernote, nettleseren, java, flash og så videre og så videre. Jeg har skrevet to do-liste for første gang på to måneder, og til og med sjekka skatteoppgjøret. Det gjenstår fortsatt noen småting før jeg er klar til å reise tilbake til Oslo. For eksempel burde jeg har renset kameraet mitt for det er så fryktelig skittent. Jeg må tømme minnebrikker og slette rot fra macen, og jeg må vaske klær og stryke skjorter. Hjemme i leiligheta venter en liten boks med ting som skal til kontoret mitt. Kontoret mitt. På

Livstegn

Det er den siste skoleferien min noen gang (med mindre jeg ender opp som medialærerer når kommunikasjonsbransjen klapper sammen), og jeg føler den renne vekk mellom fingrene. Har vært på fjellet, spist reker, drukket vin og fanget å så mange pokémon. Men jeg merker at det ikke er lenge til en ny epoke av livet skal starte. Jeg gleder meg, men er også spent. For nå er det ikke kødd lenger. Nå må jeg produsere resultater, selge og bevise at det jeg gjør er nyttig. Det skremmer meg for slik har det aldri vært på skolen. Frem til 1. august skal jeg la jobben ligge, og forhåpentligvis få en siste dødsbra uke i Namsos før jeg reiser sørover igjen. Sola er med oss, og svigermor har bursdag. 9 dager igjen til avreise.

Hest i veikanten

Noe av det fineste ved å være på «landet» er alle dyrene du støter på. Hester i veikanten, sau i skråninga og katt under trappa. Er så levende her. Denne heste-gjengen holder til like ved der Mikael bor, og jeg våget meg bort for å hilse. Innser at det kanskje ikke er dritsmart å hilste på hester du ikke kjenner, men tok sjansen. Fikk klappe han ene på nesen og var storfornøyd. Til og med et føll! Skulle ønske de var en gjeng med Ponyta for da kunne jeg fanga dem. Er på Pokémon Go-kjøret om dagen og ser så mange andre i byen som også løper rundt på utkikk etter Pidgeys og Bulbasaurs. Koser meg ihjel her oppe. Lagre

Dårlig syn og kaffenaboer

Kom oss vel fram til Namsos i forrige uke. La ut (nesten) hele reisen på Snapchat og kosa meg fælt i baksetet. Vi stoppet til og med på Vinstra for å spise hamburgertallerken. Det er liksom sånt man må gjøre når man kjører bil gjennom halve landet. Til nå lever Namsos opp til alle forventningene. Været veksler mellom stekende sol, regn og kald vind. Alt hver dag, så du må flytte deg ut og inn etter hva været tillater. Har spist masse saftis og spilt Minecraft med lillesøss. Det beste er å våkne av lukta av sjø og trær som finner veien inn gjennom glippet i vinduet. Vi har også fått nye naboer siden sist, så nå sitter vi hele gjengen ute på diverse terrasser og drikker kaffe og prater. Fikk til og med kaffe servert av naboen (vi bor i tomannsbolig) da elektrikeren hun hadde innom måtte koble av strømmen i hele bygget og jeg ikke fikk laga kaffe selv. Snakk om service! Og snille naboer. Liker det. Forøvrig måtte jeg til Namsos for

Nordover, oppover, hjemover

Føler jeg ikke har snakket om annet enn at jeg gleder meg til å reise nordover i mange uker – og nå er vi her! Vi setter oss i bilen i dag og skal kjøre de ti–tolv timene oppover. Over Dovrefjell, gjennom daler og forbi elver. Nord, nord, nord til Trøndelag. Nord-Trøndelag som det enda heter. Nord og Namsos. Nord og heim. Jeg kaller både Oslo og Namsos hjem. Men Namsos er virkelig heim på dialekt. Heim med trykk på i-en. Før vi kunne reise oppover måtte det en skikkelig Oslo-utflukt til. Og hvor bedre enn Botanisk Hage? Veldig fint der nå om dagen, og alltid godt å komme inn i hjertet av parken og kjenne at det er skikkelig stille. Litt som heim egentlig. Om du skal til Oslo i sommer er Botanisk Hage obligatorisk å besøke. Ta t-banen til Tøyen eller Trikken til Lakkegata Skole – så er du der. Bruk god tid, pass på å se inne i både Palmehuset og Victoria-huset, og drikk kaffe på Handwerk som ligger ganske midt i

Det eimer vår

Det eimer vår Under tårn av stål Og solen skinner inn i store slott som ingen bor i – DumDum Boys, Tusen Etasjer Høi Ettersom jeg bare har noen dager igjen på Westerdals, og et hav av tid før jeg begynner i fast jobb 1. august, har jeg begynt å se fremover mot sommeren. Jeg har som vanlig planer om et par rolige uker i Namsos og Namdalen – og ser veldig fram til det. Tror ikke jeg har gleda meg så mye til fire uker i Namsos på mange år. Når du kommer fra et sted litt lenger nord, og litt lenger ut ved kysten, er det muligens andre ting jeg forbinder med vår enn de som er oppvokst i Oslo. Å høre måkeskrik her drar meg rett hjem for noen sekunder, og jeg blir så glad når de tar en liten runde opp i bydelene – og ikke bare henger omkring Aker Brygge og vannet. For meg betyr vår å marsjere med korpset, lukten av sand fra grusveien nedenfor hagen til farmor og