Så langt kjennes januar mest som en diagnose. En influensa som ikke går over. Ei tåke over mitt vanligvis velfungerende hode.

I det siste har jeg slitt med å føle meg som meg selv. Vite hvem jeg er. Hvorfor jeg gjør det jeg gjør. Jeg har ikke hatt noe motivasjon, og jeg sliter fortsatt med å finne mening i tilværelsen min.

Shit så vanskelig det er å ta vare på seg selv. Sånn emosjonelt. Å passe på at man har noen gode stunder. Å unne seg ting. Jeg er fæl til å straffe meg selv. Jeg gjør det helt ubevisst. Om noe går galt på ett område unner jeg liksom ikke meg selv å ha det bra på noen andre områder. Jeg stivner til. Om jeg fryser setter jeg ikke på varmen, om jeg mistrives i en sosial situasjon forblir jeg i den, om jeg roter det litt til i trafikken slår jeg av musikken. For da fortjener jeg ikke å lytte mer. Denne selvdestruktive oppførselen har lugget i meg i årevis, men det har aldri vært et virkelig problem før nå. Så jeg prøver å være bevisst. Ikke bli sittende fast i de mønstrene som ikke er bra for meg. På søndag våknet jeg og hadde det ganske kjipt. Men jeg bestemte meg for å snu situasjonen. Så jeg lot meg selv døse en god stund, sove litt lenge. Før jeg krøp ut av senga

Desember blir ikke som jeg hadde tenkt. Eller planlagt. Ingenting blir slik jeg har planlagt nå. Jeg forsøker å lande i denne nye situasjonen. Går på visninger, og leter etter et sted hvor jeg kan bygge et nytt liv. Jeg benytter de få sekundene per dag hvor jeg føler meg sterk, til å gjøre de tingene som må gjøres. Som å sende mailer, fortelle det til folk, gå en tur, oppdatere det digitale. Herregud så mange fotspor vi legger igjen på nett. Akkurat nå føles alt mørkt, og svart. Jeg har ingen holdepunkter. Det eneste jeg vet er at om 11 dager skal jeg heim til jul. Heim til pappa, til mamma og søsknene mine. Det er holdepunktet mitt nå. Og når jeg kommer dit skal jeg bryte sammen litt, slik at jeg kan plukke opp brikkene og stable dem opp igjen i januar.