Herregud så fint det er i Oslo nå. Og man trenger ikke reise langt for å finne ei sandstrand å bade på. Er bare å ta båten over fjorden, og kaste seg utti.

Sommeren 2018: jeg gleder meg til å se hva du bringer med deg.

Hvis det er en ting jeg er stolt av her i verden, så er det at jeg aldri har latt frykt stoppe meg. Jeg har gjort så mange ting, som jeg har vært så redd for å gjøre, og vet dere hva jeg har lært? Veldig sjeldent blir ting så skummelt som man ser for seg.

Så ja, jeg føler meg litt dark and twisty innimellom, men det går bra. Så lenge jeg har det stort sett fint.

Det er ingen som vet om jeg er våken, eller sover. Om jeg puster, eller holder den. Spiser. Sulter. Spiller. Skriver. Strigråter.

Å si nei er ikke så farlig som det kanskje kjennes ut som.

HERREGUD jeg skal se Arctic Monkeys.

En villa, fri bar, god mat, bra folk og et dansegulv gjorde underverker. I alle fall for ei stund.

Så langt kjennes januar mest som en diagnose. En influensa som ikke går over. Ei tåke over mitt vanligvis velfungerende hode.

I det siste har jeg slitt med å føle meg som meg selv. Vite hvem jeg er. Hvorfor jeg gjør det jeg gjør. Jeg har ikke hatt noe motivasjon, og jeg sliter fortsatt med å finne mening i tilværelsen min.