Siste innlegg

Mai og juni i bøker

Jeg syns lesinga i det siste har gått ganske trått. Mai var grei, men juni. Åh så tung du var, juni. Kanskje har det en sammenheng med at jeg har jobba sabla mye, og at jeg begynte å høre Game of thrones på Storytel, som jo tar litt tid.

Jeg har lyst til å legge mye av skylda på GoT, egentlig. For det var ganske dust av meg å velge akkurat den boka. Jeg har jo lest den før, og huska litt for mye. Så jeg var ikke så motivert for å lytte videre, men jeg ville høre ferdig allikevel. Så havna i en ond sirkel. Det var Harry Potter som redda meg ut, som vanlig.

Men jeg har jo fått lest litt da. Noen av de bøkene jeg nevner her har jeg nevnt før under kryptiske navn som «manus roman», men nå er bøkene meldt opp (som det så fint heter), så nå kan jeg snakke om dem. Endelig.

Her er det jeg leste i mai og juni:

  • Dette er ikke oss, Neda Alaei
  • Under verden, Ida Hegazi Høier
  • With the fire on high, Elizabeth Acevedo
  • Fake, Mina Lystad
  • The wicked wit of Queen Elizabeth, Karen Dolby
  • Feltnotater fra småbarnslivet, Heidi Bøhagen, Therese G. Eide, Kristin Storrusten
  • Miss Marie, Ellen Vahr
  • A game of thrones, George R.R. Martin
  • Delt omsorg, Helga Feiring
  • Sommertid, Hilde Rød-Larsen
  • Harry Potter and the deathly hallows, J.K. Rowling
  • Conversations with friends, Sally Rooney

Med disse bøkene lagt til lista har jeg lest 40 av 65 bøker i år. Jeg håper å lande langt høyere, men jeg har også et mål om å lese tykkere bøker i år, og ikke bare fokusere på antall. Antallet øker nok når lesesirkel-sesongen starter på jobb igjen etter ferien.

Det er ganske vanskelig å velge favoritter, siden jeg er programmert til å finne det beste i alt jeg leser. Men om jeg skulle anbefale noen du burde lese i sommer så er det nok «Dette er ikke oss», «Fake», og «Conversations with friends».

Forøvrig kommer både «Delt omsorg» og «Sommertid» ut i august, og de er vel verdt å lese når sensommeren setter inn.

Men før den tid skal jeg ligge på ei brygge å lese, sitte med headset og lytte mens jeg strikker, kjøre båt i knallsol, flykte inn i plutselig regn. Sommer, ass.

Om kjøtt, samvittighet og bevisste valg

Jeg så Brennpunkt-dokumentaren og griseindustrien i Norge. Industri faktisk. Tenk at vi har industrialisert dyrene våre.

Jeg visste jo hvordan dette foregikk, men jeg har spist kjøtt allikevel. Ikke enorme mengder, men sånn helt vanlig. Litt bacon her, en pakke kjøttdeig der. Gilde. Nyt Norge. Det må vel være greit, har jeg tenkt.

Men så så jeg den dokumentaren, og de tingene jeg egentlig visste ble så ekte. Det er ikke sånn at dette er første gang jeg leser om dyremishandling. Eller første gang jeg ser bilder fra hvordan denne industrien fungerer, men jeg har alltid hatt så mange unnskyldninger.

Det er en enkeltsak.

Det er i Tyskland, sånn er det ikke her.

Men det er ekstra vanskelig å overse Brennpunkt-dokumentaren, fordi det er dokumentasjon over mange år. Det er flere gårder. Det er systematisk.

Så jeg har måtte gå i meg selv. Virkelig ta inn over meg at dette er også mitt ansvar. Jeg kan ikke lenger være med å drive etterspørsel etter dårlig kjøtt.

Samboeren min kom til meg med de samme tankene og refleksjonene. Vi kom liksom fram til det på hver vår kant. Og kanskje er det derfor vi har lykkes med å være relativt kjøttfrie den siste perioden. Fordi begge har fått lov til å komme fram til den konklusjonen over tid. Fordi vi har funnet en måte å redusere på, som passer oss.

Vi har ikke slutta å spise kjøtt hundre prosent, og det tror jeg ikke vi kommer til å gjøre. Men vi er begge enige i at vi ikke kan kjøpe kjøtt fra hvor som helst lenger. Vi skal sjekke produsenter, velge utsalgssteder med omhu. Vi skal spise langt mindre av det, og se på det som noe luksus.

Hvor nøye er det egentlig med den litt tørre kjøttdeigen, når soyavarianten smaker like godt?

For noen uker siden var vi i Sverige, og hamstra vegetarprodukter. Vi kjøpte alt mulig, og flere varianter av ulike ting – så vi kan smake oss fram til hva vi liker best. Finne produkter og merker som kan bli nye favoritter. Og med fryseren full av vegetarmat er det ikke vanskelig å spise vegetar heller.

Å bytte ut rømme med Oatly, melk med havremelk, eller kyllingfilet med soyabiter. Det er ganske enkelt, egentlig.

Vi har kutta kjøttkonsumet med kanskje 90% på bare noen uker, og jeg føler vi gjør noe bra. At vi bidrar.

For noen er det fullstendig feil å spise dyr, uansett hvordan de har hatt det. Kanskje kommer jeg også dit en gang, på samme måte som at jeg har kommet hit jeg er nå. Og om jeg føler det slik, så får jeg ta det når det kommer. Enn så lenge kommer jeg til å spise litt kjøtt, men stort sett styre unna. Og for meg er det mye enklere å la være, når jeg vet at jeg kan spise litt om jeg vil ha. Jeg er ikke så god på å ha bastante regler, for jeg ender med å bryte dem. Så så lenge jeg vet det er lov av og til – så savner jeg det ikke heller.

Jeg liker denne utviklingen, og at vi er enige om det. For det er mye enklere når man er to. To som leter etter oppskrifter og inspirasjon, som handler sammen og driver hverandre.

Og det er jo godt å våkne litt. Bli enda litt mer bærekraftig. Jeg er spent på å se hvor dette fører, og om jeg etter hvert vil ta videre steg.

Om du ikke har sett Brennpunkt-sendingen om griseindustrien ennå, så anbefaler jeg å gjøre det. Det er viktig.

Prosjekt basisgarderobe

Her om dagen satt jeg på takterrassen sammen med ei venninne. Med prosecco, halloumi-salat og hvert vårt strikkeprosjekt. Vi snakka om dette med strikking, for ingen av oss hadde sett for seg å bli så glade i det. Nå strikker vi omtrent hver gang vi møtes.

Jeg har fått en liten gjeng av strikkere rundt meg. Vi drar på garnshopping sammen, sitter på kafeer med strikkepinnene som går mens vi prater. Vi drikker vin i sofaen, og strikker. Det høres dølt ut, men det er ekstremt hyggelig.

Og det aller fineste: Vi lærer oss å lage ting!

Nå har jeg kommet til et punkt hvor pinnene går av seg selv, hvor jeg begynner å kunne ganske mange teknikker, og greier å lese oppskrifter uten å ringe mamma for hvert eneste nye avsnitt. Det kaller jeg framskritt.

I år har jeg derfor planer om å strikke min egen basisgarderobe. Altså, da snakker vi stort sett om overdeler, men allikevel: jeg føler det er en god utfordring.

Til nå har jeg for det meste gått i gensere fra kjedebutikker om vinteren, og de er helt greie. Men mange er fulle av polyester, og klør. Nå derimot kan jeg velge modeller, farger, lengde og materialer selv.

På lørdag putta jeg alle de utslitte genserne i en pose, og donerte til Fretex. Så får de se om de vil selge det videre, donere, eller resirkulere. Jeg er i alle fall ferdig med «100% polyester» for godt.

Det føles nesten befriende å kunne strikke. Å kunne lage ting. Gaver til folk som skal ha barn, ei varm lue til kjæresten eller en genser til meg selv. Det er bare å kjøpe garn, og lage det. At det tar tid å produsere gjør også at jeg setter mer pris på plaggene.

Jeg forsøker å være ganske bevisst på hvor jeg kjøper garn, og styrer unna de aller billigste merkene. Jeg har hørt litt forskjellig når det kommer til etikken deres, og kvaliteten er heller ikke helt topp. Så jeg følger samme retningslinjer som når jeg kjøper klær ellers: gode materialer, fra gode produsenter. Også bommer man innimellom, og lærer.

Min nye sommerdrøm er å sitte på ei brygge, med føttene i vannet, og et strikkearbeid i hendene. Jeg gleder meg allerede.

Innbrudd i bilen og gjenstrikking

Endelig dere. Endelig har jeg blitt ferdig med Novice sweater. For tredje gang. Min ble jo stjålet i Sverige. Sammen med kofferten og sekken min. Det er så vondt at jeg nesten ikke orker tenke på det. Vi var fire stykker på tur til Liseberg, og vi hadde innbrudd i bilen.

Long story short: vi mista jævlig mange ting vi var glade i.

Og som en person som prøver å leve relativt minimalistisk, og ikke kjøpe for mye, er det ekstremt surt når den ENE sommerbuksa di forsvinner. Eller når alle strikkepinnene dine er borte, som du har samla over lang tid.

Men jeg orker som sagt ikke tenke så mye på det. Vi fikk tilbake på forsikringa, og jeg har ikke shoppa så mye på så kort tid på evigheter.

Til og med den nesten nye Levis-buksa mi forsvant. Som jeg tillot meg å kjøpe fordi den satt så sykt bra. Og nå er den utsolgt i cirka hele verden. Altså.

MEN jeg fikk tak i de samme strikkepinnene (limited edition, hallo), og dermed ble jeg også ferdig med Novice sweater. Og jeg er så fornøyd! Strikket i en tråd pure thin alpakka (mahogni) , og en tråd silk mohair (lyng) fra Pickles.

Har strikka den så fort at nå er jeg støl i armene.

Flyskam

Dette med fly er så enkelt. Det er bare å la være å fly. Så enkelt er det. Men det er også så komplisert. Fordi vi er mennesker, med andre mennesker vi elsker på andre steder. Vi vil reise, oppleve, se. Sånn som vi kan, fordi vi er født i Norge – med midler, mulighet og tid til å gjøre det.

Jeg skulle ta toget hjem i sommer. Jeg skulle det. Men så kosta direkteflyet like mye. Og jeg havnet i det samme dilemmaet som jeg alltid gjør. Skal jeg bruke 12 timer hver vei, på tog og buss – eller skal jeg fly? Direkteflyet tar 1 time og 20 minutter. Det gjør at jeg får en hel ekstra dag hjemme. To, om jeg flyr begge veiene.

For å komplisere det mer har jeg knapt vært i Namsos i år. Knapt sett mamma og søstra mi, med unntak av de 24 timene jeg tilbragte i midt-Norge i forbindelse med baby showeren til venninna mi i mars. Jeg var ikke hjemme i påska. Babyen har jeg heller ikke møtt ennå.

Ja, jeg har tatt valget om å flytte. Men det er ikke jobber for meg i hjembyen min. Det er ikke noe for meg der. Så jeg må bo her. Enkelt og greit.

I år skal jeg heller ikke feire jul i Namsos, noe som gjør at jeg ikke får den vante juleferien sammen med familien. Denne sommerferien er det lengste vi får vært sammen i år.

Skal vi da søle vekk to av de tretten dagene på toget?

Eller skal vi fly?

Vi flyr opp.

Så får vi se hva vi gjør på vei ned.

Jeg er så lei av å stå i det dilemmaet gang etter gang. Særlig når jeg ser andre som reiser ekstremt mye mer enn meg. Når jeg ser yachter, privatfly og vannscootere. Når jeg ser folk som bruker bil hver dag, mens jeg går, sykler eller tar trikken.

Men jeg kan ikke tenke at mine valg ikke betyr noe heller. Jeg kan ikke fly masse, bare fordi andre gjør det. Men jeg vil også ha tid med familien min. Jeg vil også dra på en ferie med kjæresten min. Jeg vil også. Og jeg vet det er barnslig. Jeg vet det er privilegert. Men jeg kan ikke noe for det.

Jeg har lyst til å fly. Fordi det er praktisk, sparer tid og gir gode opplevelser. Men jeg kjenner så ekstremt på flyskammen. Det er så enkelt som det.

Å elske er en menneskerett

Pride må være den fineste dagen i Oslo. Titusener av mennesker samles for å gå i paraden, og juble langs paraderuten. I år tok den over tre timer, og det er så vakkert.

Hele byen er et eneste stort regnbueflagg, og glitteret flommer over. I år hadde Pride oppfordret til å bruke nedbrytbart glitter og konfetti. Til og med den kampen tar de.

For det er ikke til å komme unna at det fortsatt er kamp å få elske den man vil. Både i Norge, og i verden. Vi har kommet langt, men vi har ennå langt igjen. Derfor er det så viktig at Pride blir større for hvert eneste år. At vi aldri slutter å møte opp. Og ikke minst: at vi husker at kampen varer lenger enn denne ene dagen.

Hatet lever ennå. Over alt. I kommentarfeltet og i bisetninger. Vær den som slår ned på det. Som sier «det der er ikke greit å si». Vit at vi står klare alle mann for å beskytte deg om hetsen kommer din vei.

Vi må passe på hverandre. Hver søster og bror (eller hva du enn identifiserer deg som).

Jeg skal møte opp. Igjen og igjen. Dag etter dag. Med glitter i fjeset og regnbuen over brystet. For det er alles ansvar at alle har det bra.

Forfatterstudier?

Det har plutselig gått en hel evighet siden jeg skrev noe her sist. Tida har flydd. Rett og slett. Jeg har jobba sjukt mye, og ikke orka gjøre så mye mer. Jeg har vært på hytta, i Liseberg (hvor vi ble frastjålet baggasjen vår fordi vi hadde innbrudd i bilen..), og ja. Bare tatt dagene som de kommer.

Og det lille jeg har skvist inn til skrivetid har jeg brukt til noe helt annet enn blogg og sosiale medier. Instagram har lidd også. For jeg søkte nemlig plass på en forfatterutdanning fra høsten av, og måtte jobbe med opptaksprøve.

Kortversjonen er at jeg ikke kom inn. Og det rare er at jeg ikke er skuffa. Det var ikke riktig match, enkelt og greit. Så jeg fortsetter å skrive på min egen tid. Tror jeg trives godt med det uansett.

Her om dagen fikk jeg et blaff av motivasjon over meg, og hadde lyst til å plukke opp bloggen og Instagram igjen. Det er jo så gøy! Setter uendelig stor pris på alle dere som orker å lese det jeg skriver rundt omkring, alle som føler meg på Instagram og i det hele tatt viser noen form for interesse for det jeg publiserer. Man skal jo liksom skrive for sin egen del, men jeg skal innrømme at det er ekstra motiverende å gjøre det når du vet det blir lest.

Jeg har flere ting jeg har lyst til å skrive om framover, så jeg håper jeg er ute av den verste blogg-tørka nå.

April i bøker

April ble en god lesemåned. Jeg har fått fullstendig strikkedilla, som den bestemora jeg er, og lydbok + strikking er jo tidenes kombinasjon. Ble en blanding av jobb-lesing og koselesing denne måneden. Nydelig balansert, om jeg får si det selv.

Her er det jeg leste i april:

  • The boy in the striped pajamas, John Boyne (lydbok: Storytel)
  • The christmasaurus, Tom Fletcher (lydbok: Storytel)
  • Gutten som elsket rådyr, Samuel Bjørk
  • Alle utlendinger har lukka gardiner, Maria Navarro Skaranger
  • The last tudor, Philippa Gregory (lydbok: Storytel)
  • Manus, roman
  • Harry Potter and the goblet of fire, JK Rowling (lydbok: Storytel)
  • Harry Potter and the order of the phoenix, JK Rowling (lydbok: Storytel)

Intet mindre enn åtte bøker, gitt! Håper hastigheten holder seg.

Favorittene denne måneden var definitivt manuset jeg leste (hvorfor liker jeg alltid bøkene jeg ikke kan snakke om best?), The boy in the striped pajamas og Harry Potter. Begynte å lese bøkene på nytt sist sommer, men ble ikke ferdig. Hører jo på Pottergenerasjonen-podcasten, og da de begynte på bok fire begynte jeg å høre på den også. Planen var å høre tre og tre kapittel – slik at jeg lyttet meg gjennom i samme tempo som de snakket om den. Men vipps: så hadde jeg hørt to bøker. Skylder på påskeferien.

Men seriøst, lydbøker er virkelig genialt. Anbefaler alle å abonnere på Storytel eller Fabel. Jeg har begge. Hehe.

Hva med dere? Lest noe bra i det siste?

Samboere

I går leverte jeg nøklene til den gamle leiligheta mi på Birkelunden. Det føltes helt naturlig. Samtidig litt rart å hilse på han som nå skal bo i leiligheta. Nå er det hans tur til å bygge et liv der.

Birkelunden har markert starten for noe helt nytt, og dette er første gang jeg fikk klump i magen av tanken på å flytte fra et sted. For her har jeg bodd helt alene. Her har jeg vært så deppa som aldri før, og samtidig så lykkelig og selvstendig. Dette er det første stedet jeg har bodd hvor ingen andre kunne legge seg borti hvordan det skulle være. Hvor ryddig det skulle være, når sengetøyet må skiftes. Ikke noe mas, bare meg og mine regler. Men samtidig har jeg også vært tidvis ganske ensom.

35 kvadratmeter med frihet. Så enkelt og fint.

Nå har jeg ikke nøkler hit lenger. Jeg skal aldri mer gå gjennom den grønne porten. Ikke gå opp trappeoppgangen med de fargede glassvinduene. Ikke sove på det lille soverommet. Og det kjennes… helt greit. For det jeg har fått er så mye bedre.

Jeg har fått en samboer. En fin, rettferdig, morsom, stødig samboer. Det er slutt på å gjøre alt selv. Endelig kan jeg lene meg mot noen – på ekte. Og han tåler vekta mi.

Flytteprosessen har vært lang. Og jeg er så glad for at vi nærmer oss slutten. Vi har mala, vært på IKEA, montert ting på vegger og rydda åh så mye i kjøkkenskap. Leiligheta som var hans har blitt vår, og det kjennes som det mest naturlige i verden.

Jeg gleder meg til å gå gjennom den nye porten, se det vakre treet i bakgården, hilse på naboene, grille på takterrassen, sovne med han ved siden av meg.

Fra 1. mai eier jeg min egen bolig. Det er så sjukt. Jeg er så glad for å være ferdig med å leie. Det føles som et privilegium å kunne kjøpe leilighet i en alder av 26 år, og jeg hadde ikke trodd jeg skulle klare det. Men jeg fikk lån, jeg fikk et hjem, og jeg fikk en samboer.

Fy søren så heldig jeg er.

Takk for meg, Birkelunden. Jeg elsker deg fortsatt. Sofienberg: Jeg gleder meg til å bli bedre kjent med deg.

Snart påske. Snart.

Påske er kanskje min absolutt favorittferie. Alle butikker er stengt, jeg har fri, og det skjer ingenting. Sjukt deilig. Skulle ønske det var påske hele året. I dag fikk jeg til og med en helt ny og fresh bysykkel på vei til jobb – og det var fryketlig deilig.

Dagene går mye med til å fikse hjemme. Jeg har stort sett pakka ut av alle eskene, men det er en del småplukk igjen. Småplukket er verst. Hvor mange hvitløkspresser trenger man, for eksempel?

Og når jeg går lei av å pakke ut så strikker jeg. Er snart ferdig med en cardigan, og jeg blir overraskende fornøyd med den. Siden jeg er så kort har jeg justert oppskrifta litt underveis, og jeg har en del nybegynnerfeil som må gjemmes til slutt, men det blir fint. Nå prøver jeg å bestemme meg for hvilken gulfarge jeg skal ha på det neste prosjektet, for jeg har oppdaget at jeg har alt for lite farger i klesskapet – og trenger noe gult. Men hvor gult? Det er spørsmålet.

Selve påskehelga skal vi tilbringe på Beitostølen, men først skal vi begge jobbe to dager, se Game of thrones og ikke minst: vaske ut av den gamle leiligheta mi. Flyttevask er kanskje det kjedeligste jeg vet om, men det må bare gjøres.

Nå gjenstår det bare å velge hvor mange bøker jeg skal ta med på tur..