Siste innlegg

Livet er passe absurd

Jeg møtte en forfatter på trikken her om dagen. En sånn ekte en, som vi utgir romanene til. Jeg har lest bøkene. Jobba med dem. Spredd dem der ute på det bunnløse internettet. Og på trikken slo vi an en prat. Bare småsnakk, sånn som man gjør. Hvordan går det med deg? Ja, bor du her du? Så fint å bo her da!

Da han gikk innså jeg hvor absurd den situasjonen er. Å kjenne forfattere. Det er så rart. Folk spør ofte om jeg er forfatter selv, siden jeg jobber i forlag, men nei: det er jeg ikke. Jeg er det som i stillingsbeskrivelsen kalles en kommunikasjonskonsulent. Så jeg jobber på baksiden. Mest med sosiale medier. Så vet dere det.

I det siste har jeg tenkt mye på dette med barndom. Hvordan drømmene våre, personligheten og alt blir skapt i de årene vi er barn. Det er sjukt, og gjør at jeg syns det virker skummelt å bli forelder. Å ha ansvaret for at det vesenet som vokser opp skal bli et ok menneske. Det går jo som regel bra, men jeg tenker på min egen barndom. På de håpene og drømmene jeg hadde. De har jo endret seg litt da.

Min store drøm var å bli journalist, og jeg hadde et bilde av meg selv i den jobben ganske lenge. Men så prøvde jeg det, og innså at jeg har telefonskrekk og ikke liker å snakke med fremmede mennesker på daglig basis. Så jeg justerte meg, og fant en skrivejobb hvor jeg stort sett kan sitte i fred bak en dataskjerm, og møte mennesker jeg kjenner. I dag betyr det forfattere. Rart.

Jeg sitter på Kaffebrenneriet i Universitetsgata og skriver. For å få en avveksling fra Skriveloftet. Hyggelig med kafé. Særlig etter at jeg fikk støykansellerende øretelefoner. Jeg blaster Kanye på ørene, og skriver. Kan si mye rart om Kanye, men av en eller annen grunn funker det veldig bra å skrive til musikken hans.

Livet mitt handler om å skrive. Om å formidle. Fortelle historier i ulike flater. Oversette tykke bøker til korte Instagram-poster. På fritida skriver jeg råutkast til kapitler jeg håper en dag skal bli en bok. Jeg skriver blogg. Jeg skriver.

Det er så sjukt at jeg knapt greier å forstå hvordan jeg kom hit. Hvordan ei spinkel lita jente fra en liten by i Trøndelag nå sitter og småprater med en av landets mest kjente forfattere på vei hjem. Det er jo ganske sjukt. Og veldig, veldig fint.

Man vet aldri hvordan livet blir. Hva som venter rundt neste sving, eller om drømmene blir virkelige. Alt vi kan gjøre er å pakke sekken, sette en fot foran den andre, og trø avgårde i håp om at det blir en bra tur.

Hva vil jeg med bloggen framover?

Egenprodusert genser. Null sminke. Null press.

Her om dagen gjorde jeg om bloggen min igjen. Jeg får en sånn voldsom trang til det, cirka en gang i året. Noe nytt og fresht, liksom. Slik som når man får akutt lyst på en ny hårfrisyre, eller et par nye sko. Bare for å friske opp litt.

Jeg drev lenge bloggen min som et magasin, og jeg hadde ambisjoner om å videreutvikle det. Starte et ekte magasin. Kanskje få inn noen frilansere, og virkelig bygge ut. Jeg søkemotoroptimaliserte som en gud, ledet trafikk fra Instagram og Snapchat. Bygget maillister, og gjorde alt man skal gjøre når man driver en blogg. Men så skjedde livet, og jeg tok en liten innsjekk med meg selv: hva er egentlig viktig for meg? Hva vil jeg egentlig bruke tida mi på?

Bærekraft, klima og miljø er fortsatt ekstremt viktig for meg, selv om jeg ikke tøyer livsstilen min til det ekstreme lenger. Jeg har prøvd mange ulike måter å leve på, og var til og med zero waste en lang periode. Hallo jeg var på God morgen Norge med søppelglasset mitt! Det er så sjukt.

Ja, det var gøy. Jeg elska å formidle informasjon og kunnskap. Og det er noe jeg vil fortsette med. Men det er ikke der hovedfokuset mitt er akkurat nå. Det er mer en del av meg. En ryggmargsrefleks. Bærekraft-fokuset er mer bakt inn i meg. Det har blitt en vane.

Okei, jeg må bare si: jeg sitter og ser bloggerne nå, og ser Pilotfrue åpne en sånn bokeske som jeg åpner nesten hver dag på jobb i Aschehoug. Julianne ga jo ut boka si hos oss. Så gøy å se!

Men okei.

Hva vil jeg framover?

Hmm..

Å bytte fra magasinforside til en mer tradisjonell blogg-feed sier kanskje litt. Jeg vil ikke stille så enorme krav til meg selv lenger. Jeg vil senke skuldrene, og bare dele. Skrive. Hallo skrive! Det er jo det jeg liker aller best. Jeg har lyst til å skrive fine ting til dere. Om livet, verden, planeten og alt mulig annet som opptar meg. Jeg vil bare blogge, uten regler og skyhøye forventninger til meg selv.

Jeg vil bare være Stine. Som skriver og tar en øl på en onsdag om jeg føler for det. Jeg er lei av regler. Av å måtte skrive om et gitt tema fordi jeg la en plan for seks måneder siden at jeg skulle gjør det denne uka.

Jeg vil være fri.

Jeg er fri.

Det vil jeg at bloggen også skal reflektere. Jeg skriver fritt og koser meg med ordene mine. Og kommentarene og tilbakemeldingene jeg får fra dere der ute er så fine. Det er så mange som liker det jeg holder på med her inne, og jeg håper flere kommer til å oppdage denne internett-kroken. Nå prøver jeg å få ut to innlegg i uka, men helst kunne jeg tenkt meg å blogge hver dag. Jeg bare vet ikke hvordan jeg skal rekke det. Jaja.

Jeg har egentlig ikke en plan med bloggen, annet enn skrivinga i seg selv. Og det er egentlig ganske deilig å tenke på.

Trærne vil ikke bøye seg for vinden

Trærne forsøker å stå i mot vinden. Grønne, gule, røde blader klamrer seg fast til grenene, mens treet blir tvunget til å lene seg ned. Bekjempet faller de mot bakken. Ingen kan stå i mot vinden.

Ingen kan stå i mot forandring. Ingen kan stå i mot det som kommer. Det vet sivet, som lener seg, tilpasser seg vind og vær, og står seirende tilbake når vinden løyer. Jeg lærte det i en tegneserie en gang, og det er en slags visdom som jeg har tatt med meg. Vær mer som sivet, bøyelig, tilpasningsdyktig. Ikke vær sta som treet. For det er treet som taper til slutt.

Jeg kan så vidt skimte byen der nede mellom hustakene. Og om noen timer skal jeg opp i et fly. Jeg er ikke nervøs for vinden eller været, men forsinkelser. Hva om jeg ikke kommer meg hjem i kveld? Hjem. Det er et tynnslitt begrep på dette tidspunktet. Orker nesten ikke tenke på det. Er det så nøye? Sånn egentlig? Jeg er fra Namsos, jeg bor i Oslo, men kanskje en dag får jeg lyst til å flytte til Brasil. Altså, man vet ikke hvor man ender opp, man vet ikke hvor man skal. Vær som sivet.

Jeg har lest Barnet i helgen, av Kjersi Annesdatter Skomsvold. Den var fin, og tok en kveld å lese. Toppen. Om å være redd for kjærlighet, men tørre å elske likevel. Tørre å knytte seg til mennesker. Tørre å være sårbar. Ingen mennesker er modigere enn de som starter på nytt, til tross for all dritten og fortida og det som har skjedd.

Trærne lærer ikke. De sprekker og knekker, og faller. De står i mot, og står i mot, til det til slutt sier stopp. De nekter å endre seg, nekter å tilpasse seg omgivelsene, realitetene og verden omkring seg. De er vakre, javisst. Men åh så lite de vet om livet.

Forsinka

Flyet mitt til Namsos er førti minutter forsinka. Flytiden er på tjuefem minutter, så førti minutter er en del. Jeg har mye bedre tid på Værnes enn ventet. Går rundt og kikker i butikkene. Mye mindre enn de på Gardermoen. Fysisk mindre, mindre utvalg, mindre folk, mindre stress. Så jeg rusler rundt og støter på ei jeg gikk på videregående med. Så ei til. Jeg hadde allerede møtt ei tante på Gardermoen.

Det lille Widerøe-flyet rister, og jeg tenker at jeg har kommet langt. For to år siden ville jeg knuget meg fast i setet. Pustet dypt og telt sakte til ti, igjen og igjen. Nå sitter jeg og kikker ut av vinduet. Ser ikke noe annet enn grått, grått, grått. Har støykansellerende hodetelefoner så ikke motorlyden skal gnage på hjernebarken. Ikke musikk. Bare ro. Jeg ser ut av vinduet, og hjembyen min åpenbarer seg under oss. 

Jeg ser stranda jeg bada på som lita. Huset mamma og pappa bygde sammen. Gata der jeg vokste opp, og det første huset de kjøpte. Det vi malte rødt, grønt og gult, og som nå har blitt hvitt. Mamma sitt hus er oppe i skråningen. Jeg ser barneskolen min, ungdomsskolen og videregående. Idrettshallen, musikkskolen, kulturhuset. Jeg kjenner hvert et gatehjørne. Men jeg ser ikke skolen barna mine skal gå på. Ser ikke parken hvor de skal leke med hunden. Jeg ser ikke skogen de skal lære å gå tur i, eller huset vi skal bo i. Alt det er langt unna her. Og jeg føler… ingenting. 

Det er rart. Å vite at mest sannsynlig skal jeg ikke oppdra en familie her. Vi skal komme hit på besøk. Ha ei hytte her. Skape sommerminner, feire jul. Men vi skal ikke leve her. De skal ikke lengte ut til noe større. De skal ikke drømme om å ha konsertscener og likesinnede omkring seg. De kommer til å ha det rett utenfor døra. Kanskje skal de vokse opp på Grünerløkka. Sagene. Kanskje en av de nye bydelene som vokser fram langs t-banelinjene. 

Jeg vet ikke hvordan framtida mitt ser ut. Jeg vet ikke hvor barna mine skal bo. Jeg vet ikke hvor jeg er om ti år. Og akkurat her og nå skremmer det meg ikke. Det er merkelig befriende. Å ikke vite hva jeg har i møte. Hvilke mennesker som fortsatt har til gode å dukke opp i livet mitt. Hvilke hendelser som skal forme meg. Hvilke steder jeg skal kalle hjemme.

Overtid


Den uka her. Altså. Hæ? Hvor ble den av? Da jeg klokka ut fredag ettermiddag så jeg hvor mange overtidstimer det har ballet på seg de siste dagene. Og det rareste av alt? Jeg er ikke sliten. Jeg har ikke merka at jeg har jobba overtid engang. Det har bare blitt sånn fordi jeg har vært så langt inne i arbeidet mitt. Mye nytt og spennende jeg håper å få på plass. Iiik. 

Hver dag har ikke vært sånn. Tidligere denne uka var jeg så sur atte hjelp. Greide ikke riste det av meg. Det var bare en elendig dag. Endte opp med å sette meg i senga, se bloggerne med det støykansellerende headsetet mitt mens jeg strikka (gikk tom for garn, så ble ikke ferdig med genseren jeg hadde planlagt å bli ferdig med = ble enda mer sur). Noen dager er bare sånn. Kanskje var det den sykeste PMS-en på lenge. Hvem vet. Dagen etter var det i alle fall greit igjen. 

Ellers? Hva har foregått? Jo, jeg kjøpte tre acryl-gensere på HM (??). Usikker på hva som skjedde der. Men jeg fryser så fælt, rekker ikke å strikke nok gensere, og har ikke råd til å kjøpe masse ull. Har tråla Fretex uten å finne noe jeg liker i evigheter nå. Så det ble sånn. Heldigvis har jeg Guppy friend-vaskepose som passer på at ikke alle plastpartiklene havner i havet. Så det er jo en slags trøst. 

Og på vei til tacofredag hos Erly plukka jeg opp en del plast fra bakken. Altså, nå røyk jeg på en smell med de genserne selv, så kan jo skjønne at folk kan miste ting på bakken ved uhell – eller at de fikk akutt hjertetrøbbel og ikke rakk fram til søppelkassa med ispinnen, men jeg tror vi i snitt kan bli flinkere til å kaste søpla vår. 

Det var en del fint denne uka. Her er noe av det:

  • Strikket nesten en hel genser
  • Har kjøpt fukt-olje til å ha på badet hjemme hos Erly
  • Var på frokostforedrag sammen med Martine 
  • Og Fanbooster-day med Annelen, Helle og Julie 
  • Hadde tusen ideer til jobb, og har skrevet ned minst 12 sider med ideer
  • Fikk servert kaffe på senga 
  • Nystekte croissanter på nevnte frokostforedrag (smuler over alt)
  • Har kosa meg så mye på jobb at jeg glemte å lage en bloggpost på torsdag
  • Har prata masse med både mamma og pappa på telefon. Og fikk til samtaler på over en time med begge to. Jeg lurer på når de går lei av meg og slutter å ta telefonen. Jeg ringer seriøst hele tida
  • Følte meg så bra i rød genser. Har aldri følt meg komfortabel med den fargen, men plutselig nå så bare BAM funker det
  • Og har så godt førsteinntrykk av en ny foundation jeg tester. Skal skrive om den om den fortsatt kjennes bra etter noen runder 
  • Fikk med meg samtalen mellom Peder Kjøs og Maria Kjos Fonn på God natt, Oslo. Kule folk, ass
  • Hadde Siris Coachingtjeneste innom for kaffe og bokpreik på jobb her om dagen. Sjukt hyggelig! 
  • Har begynt å fryse litt, og etter den sommeren her er det faktisk ganske deilig (men syns også det er ganske ok å tenke på at vi skal til Spania om ikke så lenge. UNNSKYLD JORDKLODEN JEG KOKER DEG)

Så ja. Bra uke. Selv om jeg seff også har hatt noen bekymringstanker og vært nedom et par daler – som vanlig. Det er bare sånn det er, og det går over. Se fram, fokuser på det som kommer, fokuser på det fine, pust med magen, så overlever vi litt lenger. Bare ikke fokuser for langt fram, for når jeg tenker at jeg en dag skal være nitti år og bo på hjem så blir jeg så lei meg at jeg nesten knekker sammen. Så ja, tenke et par dager fram. Kanskje en måned? Det er passe. 

Svenskehandel og strikkemani

Mammas største drøm har gått i oppfyllelse: jeg elsker å strikke. Det er så beroligende, og ikke minst tilfredsstillende, å se et plagg bli til mellom hendene dine. Å velge farge, modell, finne ut hvor lange ermene skal være.. bare å ha muligheten til å tilpasse noe til meg: det føles magisk. 

Akkurat nå strikker jeg en genser etter modell fra Gutten og strikkemor, og har fått hjelp av mamma til å regne oppskriften så jeg kan bruke et tykkere garn jeg hadde liggende. Den blir så fin! Midnattsblå og akkurat passe tykk. Gleder meg til å vise dere. 

Strikking er virkelig en basille. Jeg blir helt avhengig når jeg først begynner, og lista over ting jeg vil lage vokser. Prøver å holde meg i nakkeskinnet så jeg ikke bestiller hjem alt for mye garn. Det jeg setter aller mest pris på med å strikke er at jeg og mamma har en stor, felles interesse. Jeg ringer henne for å be om hjelp, hun sender meg oppskrifter og deler det hun strikker og så videre. 

Jeg har også en del venninner som strikker, og flere som ønsker å lære, så jeg inviterer innimellom til strikk og drikk hjemme. Altså kombinasjonen av bra folk, strikketøy, vin og prating er helt uslåelig. Føles litt syklubb-aktig, men jeg prøver å bare eie det. 

Ei av disse venninnene er Kristin. Hun er ei barndomsvenninne av meg, og flytta til Oslo i fjor høst. På grunn av jobb har hun bil, og vi har lenge snakket om at vi må komme oss til Sverige for å hamstre mat i løpet av høsten. Denne helga kom vi oss avgårde, og vi var på Systembolaget sånn rundt 12 på en lørdag. Helt nydelig. 

Men altså: hvorfor er det så mye bedre utvalg av vegetarprodukter i Sverige? Og hvorfor er de så mye billigere enn i Norge? Jeg blir helt matt. Fryseren min er nå fylt opp av mat jeg skal nyte godt av utover høsten, og i kjøleskapet har jeg plantemelk, halloumi, økologisk øl og sjokolade. 

Nå skal jeg snart komme meg ut av leiligheta og ned til Julie som har invitert meg på søndagsmiddag. Gleder meg! 

Høstinspirasjon

Jeg gikk meg vill i skogen en gang. Jeg var 15 år, og kan ikke huske at jeg har vært så redd noen gang. Skulle bare gå en tur i skogen ovenfor hytta, ta noen bilder. Men jeg var ikke kjent, og høstfargene lurte meg avgårde. Det var umulig å finne veien tilbake. Jeg gikk og gikk. Sikkert i sirkel. Fant ikke bekken som ledet ned igjen. Og jeg gråt og tenkte at dette greier jeg ikke. Men jeg fant veien tilbake, og det gikk bra. Hun prata meg gjennom det. Hun som har vært en så viktig samtalepartner for meg. Et av de mange menneskene som jeg har fått æren av å møte, og som jeg er så glad for å fortsatt ha i livet mitt. 

Høsten er vakker. Jeg sitter på trikken og ser på den lave sola, går inn ny-gamle dr. Martens som jeg fant på Tise. Jeg har en greie for Martens. Har fire par nå. Tre har jeg kjøpt, ett har jeg arvet av mamma. De er 20 år gamle og like fine. Jeg kler meg i farger. Ikke voldsomme, men noen røde striper. En gul regnjakke. Blå jeans. Mindre sminke. Mer glede. Støter på venninner på vei ut av trikken, utveksler noen ord. Jeg møter kjentfolk oftere og oftere, og jeg trodde Oslo alltid kom til å være en stor by hvor man aldri støter på folk, men nå gjør jeg det hele tida – og det er så fint. 

Jeg har fryseren full av mat. Har kjøpt fiskegrateng på tilbud. Nye bokser til restemat. Jeg kunne overlevd atomnedslag. Føler meg så rutinert. Bor jo alene, og har ikke alltid noen som kan lage middag for meg. Så derfor lager jeg middag til meg selv, en ekstra porsjon jeg kan ta opp når jeg kommer sent hjem fra skriveloftet. 

Det er mye som skal sjongleres gjennom høsten. Kalenderen fylles med avtaler. Jeg forsøker å finne den gylne balansen. Mellom jobb, fritid, venner, kjæreste, skriving, kaffe, vin, konserter, alenetid. Jeg trenger litt av alt. For mye av en og jeg savner det andre. Jeg trenger å tenne stearinlys og se dokumentarene om Lady Diana som jeg har sett tusen ganger før. Jeg trenger tacokvelder og Nytt på Nytt med kjæresten. Jeg trenger kafédatene mine med Carina. Jeg trenger jobben min, familien min, nye venner og gamle. Og så deilig det er, å kjenne hva man trenger i enhver situasjon. Jeg har aldri vært så i kontakt med meg selv før. 

Jeg har fått planter på pulten min på jobb. Jobber mer organisert enn noen gang. Når jeg har mye å gjøre må jeg alltid starte med å rydde. Få orden og oversikt. Slik er det med alt i livet. Når jeg føler noe er off må jeg sjekke inn med meg selv og finne ut av hva trenger jeg nå. 

Høsten er her og jeg gleder meg sånn. Til å strikke en genser, vanne planter, bruke de nye øreringene jeg har bestilt, lene meg mot Kilim-putene, fylle leiligheten med telys, drikke teen jeg fikk av de britiske forfatterne, lese manus. Jobbe masse. Skrive masse. Hvile masse. La håret gro, kle meg i striper, finne fram strømpebukser. I det hele tatt tror jeg denne høsten vil bli skikkelig fin. 

Overlevelsesstrategier

Foto: Thomas Quaritsch

Høsten er her, dere. Kanskje min favoritt-årstid, siden Oslo er helt nydelig på denne tida av året. Gyldent lys, løv som blir gult og rødt. Lange kvelder med vin, pledd og telys. Lindmo på fredager, ullgenser, jakker, spillkvelder og bøker. Alltid bøker. 

Men høsten bringer også med seg mørke. Både utenfor huset og inni hodet. Det kan være tøft når høstmørket (og etter hvert vintermørket *grøss*) setter inn, og de tunge tankene følger med. 

Jeg har lært mye om tunge tanker i år. Om bekymringer og tanke-spiraler som kan sette meg fullstendig ut av spill. Og når tankene begynner å snurre på den måten er det greit å ha noen overlevelsesstrategier. Jeg oppdager stadig flere, og de er gode å ha. Jeg deler dem gjerne med dere, og del gjerne noen av deres også – om dere vil. 

Her er ei smørbrødliste over ting jeg gjør når jeg bekymrer meg:

  • Anerkjenner at nå bekymrer jeg meg. Dette har jeg gjort før, og det kommer til å gå over. Jeg kommer til å overleve, selv om det er dritt nå.
  • Gråte, om jeg føler for det. Er veldig forløsende. Men ikke lenge. Viktig å begrense det litt.
  • Så fort som mulig forsøke å ta meg i nakkeskinnet, og begrense tida jeg får bekymre meg. Jeg vet at bekymringer sjeldent fører noe sted, og at det ikke er noe grunn til å la tankene løpe løpsk. Så små bekymringer utsetter jeg til klokka 17, og store til neste jul. Som regel har jeg glemt det innen 17, eller jul.
  • Snakke.Om.Det! Kjæresten min viser seg å være veldig god til å fortelle meg det jeg trenger å høre, og til å roe meg ned og dempe bekymringene ine. Også har jeg mamma, og noen venninner som har opplevd lignende ting som meg, er i samme situasjoner (bor langt fra familie feks.) som er fine å utveksle erfaringer med. 
  • Sende ut en snap. Det kan være hva som helt. Men jeg syns det er deilig å se hvor lang lista over folk jeg kan snappe med er. Plutselig føler jeg meg ikke så isolert. Ofte starter det er par samtaler her og der som drar meg ut av selvmedlidenheten.
  • Ringer hjem. Jeg sliter en del med hjemlengsel eller familiesavn, og bare det å kunne ringe og høre stemmer, eller kjenne at forholdet jeg har til foreldrene mine ikke er endret på grunn av avstand er gull verdt.
  • Planlegge en reise til Namsos. Det roer meg alltid å ha en slik tur å se fram til. 
  • Legge avtaler med venninner. Igjen: SÅ godt å ha ting å se fram til. 
  • Skrive. Dette er kanskje det største for meg. Jeg kommer meg ut av hodet og inn i karakterene mine, eller bloggen, eller noe annet. Det løser opp veldig mange floker. Det å ha en slik hobby, og finne det som gir deg den distraksjonen du trenger, er gull verdt. Kanskje er det å skrive dagbok, lese ei bok, vanne planter, eller gå en tur. Det kan være hva som helst – men jeg anbefaler å lete etter en slik aktivitet. 
  • Lese. Og da mener jeg virkelig fokusere på boka, og la seg bli oppslukt. Det har ofte hjulpet meg ut av bekymringstanker, også får jeg lest litt ekstra også. Kan anbefale boka «lev mere – tænk mindre.» På dansk, men veldig grei å lese. 
  • Huske at tanker bare er tanker. Minner er bare minner. De kan ikke gjøre deg noe vondt – med mindre du lar dem. Altså her snakker jeg ikke om PTSD, eller seriøse diagnoser hvor det ikke hjelper å bare *tenke positivt*. For meg er det nok å huske at tanker er noe som skjer automatisk, og som vi ikke alltid har kontroll på. Men vi kan kontrollere om vi tar tak i tanken og lar den vokse. Så jeg øver på å se at tanken er der, anerkjenne den, og så la den skli forbi.
  • Som fører oss inn på: mindfullness! Det høres veldig alternativt og teit ut, og tro meg: jeg hadde enorme motforestillinger. Men det funker, og er veldig deilig. 
  • Komme meg ut av huset. Noen ganger blir jeg stuck i tankene om jeg har vært stuck inne lenge. Hvis jeg har vært syk for eksempel. Bare å komme ut og møte folk hjelper masse. 
  • Gjøre noe som trenger full fokus. Kryssord, sudoku, å lære noe nytt. Noe som krever at hjernen min fokuserer 100% på den ene tingen. 
  • Skriv ei liste over menneskene du kan kontakte når du føler deg nedfor. Det har ikke noe å si om lista er lang, eller kort. Men det er veldig godt å se navnene sort på hvitt. 
  • Gjør noe fint for noen andre. Send ei melding og spør hvordan de har det, si at du er glad i dem. Det hjelper hodet med å komme seg opp av sanda, og se menneskene i livet ditt. 
  • Gjør noe fint for deg selv. Tenn et stearinlys. Lag en god middag. Ta et glass vin. Ta ansiktsmaske. Husk å ta vare på deg selv når bekymringene raser.
  • Komme meg vekk fra sosiale medier/google. Jeg er dronninga til å google ting som «nervous about the future normal?» og lese en million forskjellige erfaringer – som sjelden leder noe sted. 
  • Huske at alle følelser er tillat. Om du er nervøs for å ta neste steg i livet er det helt greit, selv om det virker som om alle andre gjør det uten å tenke seg om. De fleste er nervøse, nervøsitet er normalt og til og med sunt. Om du ikke gruer deg i det hele tatt til å flytte hjemmefra: ikke ha dårlig samvittighet. Alle følelser er tillat. 
  • Spøk om det. Litt galgenhumor gjør godt. Men aldri fei bekymringene dine under teppet, eller tull dem vekk. Ta dem opp med deg selv og andre på en ordentlig måte. Men ha noen som hjelper deg med å sette dem i perspektiv, og som kan vri dem til noe godt. For meg er den personen mamma. Hun mestrer den edle balansen mellom å si ting som trøster meg og sparke meg i gang igjen. 
  • Snu tankene fra «hvis det går galt», til «hva hvis det går bra.» 
  • Gjøre ting selv om du har bekymringer. Ta en kaffe, dra ut for å bade, gå i butikken, eller bokhandelen. Det er ikke sikkert bekymringene forsvinner, men du holder deg i alle fall i gang.
  • Tenke at «hvis h*n har turt det der, så tør jeg det her.» Jeg prøver å ikke sammenligne mitt liv med andres, for det kan stresse meg veldig. Men noen ganger tenker jeg at hvis Lisa turte å flytte til Harstad, så greier da jaggu jeg å bo i Oslo også. 
  • Og om ingenting funker, og du fortsatt er full av bekymringer når du legger deg: tenk at «jaja. Det blir bedre i morgen.» Det er lov å ha en dårlig dag eller tre. Men husk at DU ER IKKE BEKYMRINGENE DINE. De er der, og de er en del av deg, men de er ikke deg. Så våg å teste ting selv om det virker skummelt. Søk på den skolen, flytt til den byen, date den fyren. Som regel blir det mye bedre enn du tror. 
  • Husk at bekymringene minsker over tid. Jeg har fortsatt mine, men de er svakere for hver gang, og dukker opp sjeldnere og sjeldnere. Det er noe beroligende med å huske at om tre år kommer jeg sikkert til å lure på hva jeg bekymra meg så veldig for. Det gikk jo bra. 

Så det. Noen store, og noen små triks. Men alle hjelper meg til å røske meg selv ut av bekymringstankene, og leve her og nå. Det høres veldig flosklete ut, eller som om jeg burde jobba med å lage skilt du kan henge på veggen din hjemme, men med en gang man dropper den ironiske distansen til self care, og begynner å ta vare på seg selv og psyken, så får man det mye bedre. Jeg gjorde i alle fall det. 

I perioder kan jeg glemme å ta vare på meg selv, og da blir jeg full av bekymringer, føler meg skikkelig dritt og vil bare ligge under dyna mi hjemme i Namsos. Og da er denne lista god å ha. Jeg må plukke meg selv opp av hullet jeg er i ferd med å grave, minne meg på at jeg er et voksent menneske med et selvstendig liv og ta meg sammen. 

Jeg påstår på ingen måte at disse tingene kan hjelpe deg ut av alvorlig angst, eller en depresjon, men det kan hjelpe mot lette bekymringer slik som jeg har. Eller mørke vintertanker. Jeg anbefaler alle som har det vanskelig å gå i terapri, og få hjelp og perspektiv. Det hjalp meg masse, og hjalp meg til å tørre å satse på et forhold igjen – og til å satse på meg selv. 

Jeg håper denne lista kan være til hjelp for noen. Lagre den til en tung dag, og husk at løsningen på problemene dine sjelden er å finne i sosiale medier eller på google. Og som min ekstremt kloke mamma pleier å si «det bli likar når det går over.»

Sju år

August markerer sju år i Oslo. Tida går så fort, at jeg blir svimmel. Jeg vet ikke hva jeg så for meg da jeg flytta hit. På en måte så jeg ikke for meg å bli, men på en annen måte så jeg heller ikke for meg å flytte tilbake til Namsos. Jeg var på jakt etter noe jeg ikke kunne beskrive. Kanskje en slags tilhørighet? Jeg føler meg hjemme i Oslo nå, men også i Namsos. Kanskje er det ikke så dumt å ha to steder som føles som hjemme? 

Men sju år, dere. Jeg har gjort så mye. Har fortsatt så mye igjen. Jeg gleder meg til alt som skal komme. Til framtida og mulighetene. Samtidig som det går kaldt nedover ryggen når jeg tenker på at min tid på kloden en dag må ta slutt. Enn så lenge prøver jeg å fokusere på det som er rett foran meg, tar sats på å leve minst 200 år, og at jeg har masse bra foran meg. Men først en titt på det som har vært: 

På sju år har jeg rukket å:

  • Ta fem års utdanning
  • Bo på fem steder
  • Være samboer
  • Samlivsbrudd
  • Få A på bachelor
  • Lande en slags drømmejobb
  • Gå til psykolog
  • Date
  • Møte bra fyr
  • Reise hjem til mamma og pappa så utrolig mange ganger
  • Få en rekke gode venner
  • Frilanse
  • Bygge blogg og Instagram-konto
  • Få en rar fascinasjon for den britiske kongefamilien
  • Lese masse bøker
  • Se fremveksten av abonnementstjenester 
  • Bli fullstendig avhengig av mobilen
  • Leve zero waste i en periode
  • Bli plantedame
  • Få med meg et par OL
  • Starte en boksamling 
  • Utvikle en dyp kjærlighet for corgies
  • Se Hamilton i London (minne for livet <3) 

Sjå år, ja.. mye tid. Kjenner jeg blir nervøs av å tenke på de neste årene. Men jeg gleder meg til å se hva de bringer med seg. 

Hvordan organisere livet

Foto: Devin Avery

Som sagt løpet livet i ett for tida, og jeg merker hvor avhengig jeg er av å ha tunga rett i munnen, og en organisert kalender. Lenge brukte jeg en fysisk Moleskine-kalender, men det var umulig å få samlet alt. Dessuten kan den ikke sende meg push-varsler om når jeg har møter, så jeg har blitt heldigital på den fronten. Etter to år i arbeidslivet har jeg begynt å finne et system som funker som bare juling, og jeg fant ut at jeg må jo dele noen apper og sånt med dere. Fuck bullet journal! Apper er livet.

  • Google kalender: Min livbøye! På jobb har vi Outlook som mailklient, og jeg har fiksa sånn at alle avtalene synkroniseres til Google-kalenderen min. Alle jobbavtaler er blå, og de tingene jeg setter opp selv lar jeg være gule. Så er det enkelt å se hva som er hva. Med en gang jeg vet at pappa kommer til byen en uke legger jeg det inn. Bursdager gjentas hvert år, og hver onsdag er blokket ut til å skrive. Seriøst: jeg elsker appen. Jeg er en sånn person som kan sende deg kalender-invitasjon når vi har en avtale. Det er ikke kødd engang.
  • Google disk: på mobil og desktop. Her lagrer jeg den o-hellige publiseringsplanen til Aschehoug i sheets. Jeg noterer og laster opp ting som jeg trenger å enkelt kunne dele med andre og så videre. Funker som bare det. 
  • Google foto: synkroniserer enkelt bilder mellom mobil og desktop.
  • Google chrome: Det var vondt å slå opp med Firefox, men jeg gjorde det. Muligheten til å synkronisere bokmerkene mine mellom de ulike macene jeg bruker var for god. 
  • Asana: Bruker gratisversjonen av Asana til å samle gjøremål på jobb, og delegere oppgaver til andre. Elsker å huke av for en oppgave jeg har gjort ferdig. Det beste er at jeg får samlet arbeidsoppgaver på ett sted, og raskt kan se om det er realistisk å komme gjennom lista i dag, eller om jeg må utsette noe til senere i uka. 

Og mer enn det trenger jeg egentlig ikke! Selvfølgelig har jeg apper for sosiale medier, blogg-lesing og alt sånt. Men for å organisere jobb, skriving og arbeidsoppgaver trenger jeg egentlig ikke flere apper enn det her. Da jeg studerte var jeg ihuga fan av Evernote, og det er jeg egentlig ennå – men på jobb trengte jeg noe hvor jeg enkelt kunne dele mapper eller notater med andre, og da falt valget på Google disk. Jeg betaler litt ekstra for mer lagringsplass, men det er snakk om sånn 17 kroner i måneden eller noe. Det kan jeg leve med. 

Om jeg skulle anbefalt én app for å forenkle livet ditt måtte det blitt Google kalender. Seriøst. Jeg kommer aldri til å gå tilbake til en fysisk planleggingsbok igjen. Og det kommer fra Moleskine-elskeren!

Har du noen apper eller verktøy du er fullstendig avhengig av for å få livet til å funke?