Alle innlegg postet under: Tekster

Facebook mobber ikke. Idioter mobber.

Sosiale medier er over alt, og vi preiker så mye om dem at jeg snart sovner. Ikke av den faglige samtalen om dem, men om at de er så farlige og skumle og gud veit hva. Sosiale medier er tydeligvis nesten like farlig som snø i juni – men handler det om Facebook? Eller handler det om dem som bruker Facebook? Vi mennesker har alltid likt å prate sammen. Vi liker å legge igjen spor av oss selv til omverdenen – og de som kommer etter oss. Sånt har vi drevet med siden hulemaleriene i Lascaux ble malt for 17.000 år siden (google it). Etter hulemalerier har vi funnet mer effektive måter å prate sammen. Eller kommunisere da, som du også kan kalle det. Papyrus, steintavler og papir er alle ett steg videre. Vi jager etter å kommunisere kjappere, og mer presist. Vi har fått fasttelefoner, mobiltelefoner, smarttelefoner – og ett og annet blindspor (kremt, faxmaskin, kremt). Men felles for alle kommunikasjons-innovasjoner er at de jobber for at vi skal kunne snakke sammen raskere, og

Nølende printer

Jeg printer utkastet til bacheloroppgaven min. Utkast nummer seks som Dropbox flittig opplyser meg om. Printeren vil ikke henge med. Trenger et dytt etter hver side, mens jeg mater inn mer og mer ark. Hvordan kjennes egentlig femten ark mellom fingrene? Jeg trodde det var mindre enn det egentlig var. Banker oppgaven mot toppen av hylla som forøvrig trenger å vaskes. Sånn som alle andre flater i leiligheta. Vinduskarmene, vasken på badet og dørhåndtakene. Fordi jeg har blitt forkjøla tenker jeg ekstra mye på hvor viktig det er å vaske flatene man tar mye på. Kontaktflatene som de profesjonelle rengjørerne kaller det. Helst med antibac eller noe annet som tar livet av det mikroskopiske. Første side er per nå bare en innholdsfortegnelse. Den roper mot meg i store bokstaver: SAMMENDRAG (som jeg ikka har skrevet), INNLEDNING (som lover noe mer enn det diskusjonen gir), KONKLUSJON (som er veldig lite tilfredsstillende). Jeg lurer på hvem sensor er. Om han eller hun vet hva Instagram er. Om hun har VLC eller Quick Time på dataen sin så

Velkommen ombord, du er endelig voksen

Velkommen til denne reisen du kjenner som livet. Jeg skal være din besetning, vert og skulder å gråte på. Hver dag trer nye mennesker inn i de voksnes rekker, men før du kan bli en av dem ber jeg deg følge med på denne sikkerhetsdemonstrasjonen – slik at du kommer helskinnet gjennom dette. Før det tar helt av oppfordrer jeg deg til å lese sikkerhetsbrosjyren. Denne inneholder informasjon om at barnehageopptak kun finner sted en gang i året, at det er skikkelig stress å levere skatteoppgjøret for sent og kommer til å overbevise deg om at vintersko er smart – selv om alle modellene er grusomt stygge. Vennligst begynn med å rydde eiendelene dine, og pass på at midtgangen er fri for bagasje. Ikke at du har så mye mer enn den brødristeren du fikk av tanta di til jul og noen arvede kopper. Spenn deg godt fast når du kan. Helst bør du alltid være fastspent, men både du og jeg vet at det ikke er mulig slik verden har blitt. Du kan ikke beskytte

En ny start

Jeg ser meg i speilet den første mandagen i det nye året. Stirrer på alle urenhetene og de slitne øynene som har dukket opp etter ti dager med vin og kjøtt og rundstykker. Lurer på når den nye starten jeg ble lovet begynner. I speilet ligner Stine versjon 2016 mistenkelig mye på Stine 2015. Jeg har fortsatt det ene øyet som ser mer våkent ut enn det andre. Håret jeg aldri får helt makt over og klokka var veldig mye mer enn den burde vært da jeg sto opp – sånn som i går. Og dagen før der, og dagen før der. I bakhodet hører jeg God Morgen Norge få besøk av kostholdseksperter, søvneksperter og andre slags eksperter som snakker om hvordan jeg kan få et bedre liv. Hadde de sett det trøtte ansiktet jeg ser nå hadde de lagt opp alle sammen. På nyttårsaften er jeg alltid så positiv. Den gregorianske kalenderen har gitt meg en ny start. Første januar roper den idet rakettene finner veien mot en kald, namdalsk himmel. Og jeg lytter

Nei, du var ikke en bille i ditt forrige liv

Facebook er et rart fenomen. Her har 1,32 milliarder mennesker funnet det for godt å legge ut navn, hjemby, arbeidssted og feriedestinasjonen sin. Det er som et enormt Paradise Hotel hvor vi alle kan snoke i hverandres personaliaer og få med oss bygdesladderet enklere enn noen gang tidligere. Tre millioner nordmenn har en facebook-konto. Det er tre femtedeler av befolkningen. Unge, voksne, eldre, studenter, tenåringer. Vi løper alle rundt i det virtuelle rommet og roper ut hva vi spiste til middag og hvem vi er forelska i. Proklamerer for alle at vi har forlovet oss eller at avkommet har tatt sine første skritt. Avkommene våre blir forøvrig foreviget der inne før de er født – ved at vi har dem som profilbilder og forsidebilder så alle kan se. Alle får være med inn i livmora hvor et intetanende vesen forsøker å gro fingernegler. Vi er ukritiske. Til tider naive. Og da snakker jeg ikke bare om alle bildene og statusene folk deler så alle vet når du er på ferie og hjemmet står ubevoktet – men

Fancy a Potato?

Foto: Annika Sander, Illustrasjon: Ingrid Rognstad Husker dere at jeg jobba i Anti en uke denne høsten? Jeg gjorde jo faktisk ett og annet mens jeg var der! Blant annet skrev jeg et essay som er publisert i utgaven som kom nå i desember. Jeg rakk ikke å plukke med en utgave før vi reiste til Namsos, men heldigvis har Annika sendt et bilde så jeg fikk se. Annika har forøvrig skrevet om univers og planeter og galakser og alt sånt som er sjukt spennende og freaky samtidig. Imagine you’re standing at the beginning of a trail, looking up at a mountain. You’ve got sensible hiking boots, a backpack filled with oranges and you’re determined to get safely to the other side of that heap of rock. The road won’t be easy, you might face quite a few challenges and you will most likely loose a few pounds before you reach the end. But you’ve made up your mind, and know for a fact you can do this. Dette er første gang jeg har skrevet

Hjem til jul

Jeg går gjennom byen med målrettede steg som ikke lager lyd. Gummihælene på skoene holder meg rett i ryggen og legger til de centimeterne jeg burde hatt. Mens sålene treffer ett og annet islagt flak på bakken tenker jeg hvor bra det er at jeg har vokst opp lenger nord. Vet hvordan jeg skal legge vekten så føttene ikke sklir unna og jeg ender opp som han dresskledde mannen på St. Hanshaugen her om dagen. Han med en liten koffert. Som falt lang som han var over hele fortauet, mens jeg med lette føtter deiset forbi. Menneskene, bygningene og alle julegavene presser seg nærmere kroppen min. Jeg setter opp farten, drar skjerfet tettere om haka som begynner å bli kald. Kjøper med strømpebukser, skjørt og en skjorte jeg ikke visste jeg trengte. Sjekker kontoen. Det er to dager til vi reiser hjem. Hjem er i dette tilfellet hjem til mamma. Hjem til pappa. Nordover med toget til et sted som pleide å være hjem, men som nå bare er liksom-hjem. Oslo er hjemmet mitt, men

Ungdomstid

Jeg vokste opp i ei tid hvor bandene sto sterkt blant ungdom i Namsos. Da Ungdomshuset Lagre’ var fullpakket på konserter, og line-upen besto av band med medlemmer på min egen alder, fra min egen hjemby. Jeg jobba på ungdomshuset, og mesteparten av min ungdomstid sirkulerte omkring den gule klossen på Bjørum. Steve Cooling var et av de bandene som ble fast invetar. Sammen med sånne som NameUs, Hot Organ og Restless. Vi publikum sto foran ved gjerdet, hoppa, svetta, var forelska, lykkelige, i hjertesorg. Vi var i ferd med å rive oss løse, ha egne liv. Hemmeligheter. Og ungdomshuset ga oss den tida vi trengte vekk fra foreldre, skole og alt som var vanlig. (Selv forelska jeg meg jo i frontfiguren i Restless og surprise surprise: Han heter Mikael og vi bor sammen.) Noen av disse bandene har begynt å lete fram gitarene igjen, slår forsiktig på tangentene. Lager ny musikk og gir det ut. Steve Cooling har gjort det, og videoen og stemninga får meg til å ønske meg tilbake til ei tid

Når det smeller

Når det smeller står hele verden stille Alle reiser seg opp Konsentrert Går inn i forsvarsposisjon Smellet etterlater en stillhet Et vakuum Lik den første snøen Orgasmen Ja-et Nesten-søvnen Stillheten fyller alle hulrommene i kroppen Til mennesker stivner De kan bare fokusere Tenke Forberede Til det som skal skje Sannheten Etterdønningene Tapene

Når det rammer nærmest

Facebook-profilene går over i å markere sin støtte til Frankrike. En etter en lar vi det franske flagget fylle veggene, feedene og livene. Og som vanlig kommer kritikken. Hvorfor vi ikke endrer til det syriske flagget, det libanesiske, eller et annet fra land rammet av krig og katastrofe. Når det rammer nært ryster det mer. Frankrike er nærmere, rent avstandsmessig og nærmere gjennom allianser og politikk. Når min bestefar rammes av sykdom sørger jeg mer enn når din bestefar rammes – fordi min står meg nærmere. Det er helt naturlig. Selvfølgelig bør vi markere når det skjer katastrofer andre steder – og det norske folk har generelt vært gode til å mobilisere. Bare ta flyktningekrisen, hvilken som helst tv-aksjon, eller ebola-utbruddet. Når det gjelder stiller vi opp. Denne gangen rammet det Paris. Denne gangen var Frankrike i sentrum. Slik Norge var i 2011. Den gangen takket vi for at verden så på oss i noen dager. Klappet oss på skuldra og støttet oss. Da kritiserte vi ikke verden for å overse andre kriser for en