Alle innlegg postet under: Skriveprosess

Tenåringsmusikken

Foto: Frank Maddocks Denne helga har jeg tilbragt i skrivebobla mi, og jeg innser at jeg ikke er et veldig enkelt menneske å være sammen med når jeg skriver. Når jeg kommer ordentlig inn i det vil jeg bare sitte med ørepropper, høre musikk, spise pepperkaker og være alene. Jeg merker ikke at jeg blir sulten, merker ikke at jeg blir trøtt og lever i en jevn strøm av skriving og tenking. For tida skriver jeg om tenåringer, og tenåringsforelskelse. Mye tid går derfor med til å tenke på mine egne tenår – som jeg jo gikk gjennom for ikke alt for lenge siden. Og det slår meg hvor intenst alt var i de årene. Alle følelsene var mye intense, alle meninger, alle valg. Fordi alt ble gjort for første gang, med ei hormonsuppe jeg aldri hadde opplevd maken til strømmende omkring i kroppen. Jeg var så forelsket, så fortapt, så engasjert og så full av liv. Nå når jeg skriver prøver jeg å tappe av alle de følelsene og alle opplevelsene jeg hadde på

Blogg-vedlikehold du kan gjøre i sommer

Smørskriving

Noen ganger flyter skrivinga avgårde som smør. Det er helt enkelt, og føles som å puste eller gå eller noe annet som vi gjør uten å tenke på det. Skrivinga blir en ryggmargsrefleks og ord og tegn og vittige kommentarer bare flyter ut av fingrene, via tastaturet og inn i det digitale arket. Det er i disse lommene jeg skriver best også. Jeg opplever at disse tekstene krever mindre redigering, de er rett på sak – uten for mye kluss. Så jeg prøver å finne ut hvordan jeg kommer frem til slike punkter. Her er noen observasjoner: Jeg vet at jeg tenker fryktelig mye før jeg skriver godt. Jeg kverner og kverner og kverner på et tema frem til jeg har nesten en A4-side klar i hodet. DA kan jeg skrive ti sider på ti minutter. Nesten i alle fall. Kverninga kan foregå i noen timer, dager eller en måned. I tillegg til å tenke voldsomt mye har jeg ofte skrevet masse stikkord for hånd, eller små avsnitt. Jeg har samlet fragmenter over tid, karaktertrekk

Godt nok

Hvis det er én ting jeg kan formidle videre til andre som driver med innholdsproduksjon så er det å akseptere at ting er godt nok. Enten du blogger eller lager videoer for store bedrifter daglig så er tida knapp. Jeg mekker videoer, konkurranser og instagram-poster hver dag – og når du har så mange dager å fylle med innhold kan du ikke være en flisespikker. Jeg har ikke tid til å debattere om teksten bør stå fem pixler lenger til venstre eller ikke, eller om hvitbalansen er helt perfekt. Jeg må publisere. Men så vil jeg jo også utvikle meg, og bli flinkere. Og jeg vil at videoene mine skal være bedre om seks måneder enn de er i dag. Så jeg har slått meg til ro med følgende strategi: En ting av gangen. Hver gang jeg gjør noe skal det være litt bedre enn forrige gang. Det betyr at en video kanskje ikke er tekstet denne gangen, eller at bildene er litt mørke. Men neste gang er alt ett hakk bedre. Og sånn bygger

Mews safari

Karakterutvikling og skriveprosess

Om noen fulgte med mens jeg gjestesnappa for Ung i Nord-Trøndelag i forrige uke fikk dere kanskje også med dere at jeg har vært på foredrag med Julie Andem og Mari Magnus. Julie har skrevet Skam, og Mari jobber med hele nettuniverset omkring Skam. Harald Eia ledet samtalen, og herregud så bra og lærerikt det var! De snakka mye om selve håndverket omkring skriving, og konkrete ting og verktøy – og jeg liker så godt når folk snakker om det fremfor å si at «det bare kom til meg». Gikk derifra og var så motivert for å fortsette på min egen skriving – som jo har ligget nederst i en skuff ganske lenge. Nå har jeg tatt noen steg tilbake for å utvikle karakterene skikkelig. Jeg kan jo fortelle bittelitt om hvor i prosessen jeg er: Jeg har plukket ut de to hovedpersonene mine fra dikt-greiene jeg dreiv å skreiv på, og satt dem inn i en ny fortelling. Jeg likte så godt grunnfortellingen deres, og ville gi den mer rom enn en diktbok kunne

Oppdatering: Bokprosjektet

Den siste tida, eller.. egentlig siden en god stund før jul, har jeg ikke funnet motivasjon til å skrive på boka. Jeg har følt at det har stoppet, at alt bare sitter fast inni meg. At jeg har valgt en form som kanskje begrenser meg for mye, og at jeg trengte en slags pause. Så i stedet for å jobbe i samme, gamle sporet har jeg latt tankene vandre. Ikke konsentrert meg så hardt om å produsere, men tatt noen steg tilbake – og prøvd å se fortellingen utenfra. Gå mer inn i karakterene, se hvem de er – og hva jeg kan fortelle gjennom dem. Sakte begynte jeg å ane konturene av en annen fortelling inni den fortellingen jeg allerede hadde begynt å skrive. Kanskje er det et fragment der som er mer spennende? Jeg begynte å skrive, og hamret ned godt over tjue sider på rimelig kort tid. Scener og hendelser. Ting de går gjennom og føler på. Det fine, det vanskelige. Det ble en lang, rushet, ensporet novelle-aktig greie. Men jeg kjente

I veska til en tekstforfatter

Jeg har en hel rekke ting jeg alltid drasser med meg når jeg skal på jobb, eller skolen. Og med jobb mener jeg ut på en kafé eller inn på et sted hvor jeg har vært heldig nok til å låne en pult for dagen. Selv ble jeg overrasket over hvor mye greier det var plass til i Mulberry-veska mi, og bordet var fyllt med ting etter å ha røska ut av den. Det er sånt som får meg til å forstå at jeg eier for mye. Siden vi bor på et ganske lite sted har vi ikke plass til å så mange pynteting. Jeg syns det er helt greit, for da blir det mindre støv (hilsen gamla), og det gjør at vi heller kan kjøpe fine fat eller kopper – som blir en del av pynten. Det gir også større frihet til å kjøpe fine notatbøker og penner – og jeg tapetserer helst bunnen av veska med gode skriveredskaper. Som tekstforfatter har jeg blitt ganske kresen på skriveverktøyene mine, og jeg trenger å ha

I skrivebordsskuffen min

I helga satt jeg sikkert 24 timer til sammen for å snekre sammen magasin, og siden jeg elsker å snoke i andres skuffer tenkte jeg å la dere snoke i min. Øverst til venstre har jeg en kurv med penner, minnepinner, nødlader til mobilen og diverse smårusk. Har til og med litt hårolje i tilfelle en krise skulle oppstå. Masse masse notatbøker! Mest Moleskine, men også noen håndlagde som jeg kjøpte på julemarkedet til Westerdals i fjor, og helt enkle «journalistblokker» som jeg har knabba på lageret til Namdalsavisa. Tack-it til å henge ting på veggen. Kan være bilder, sjekklister eller hva som helst. Så får jeg det unna bordflaten. Et rimelig got utvalg av Post-its. Ribbet hele kunst-sjappa på Vulkan da jeg var på Post-it handel sist. Har også sånne små post-its for å markere sider i bøker og sånt. Tape. Alltid bruk for det. Hullmaskin som blir brukt når jeg sorterer kvitteringer inn i perm. Et lite rotehjørne med installasjonsgreier til printeren, ekstra øreplugger, håndkrem og tydeligvis lokk til kameraet. Her sitter altså

Bokveiledning: Siste før eksamen

I tillegg til å være mitt store prosjekt i livet er denne boka en del av utdanningen min på Westerdals. De siste åtte ukene har jeg hatt fordypning i kunstorientert tekst, hvor seks av dem har vært øremerket skriving. Fredag hadde vi siste gjennomgang av manusene våre i grupper, med veileder. Og jeg føler jeg nå vet hva som må jobbes med før siste innlevering: Språket må strammes opp Scener som ligner hverandre kan slås sammen En av karakterene skal lukes bort Rendyrke fortellingen så godt som mulig Disse ukene har virkelig rast av sted, men jeg føler de har gitt meg anledning til å komme godt i gang. Jeg har plagdes, stått fast og snurret mye på stolen – men jeg er fornøyd med resultatet så langt. Nå må jeg bestemme meg for cirka hvordan jeg vil fortellingen skal gå videre, og avslutte. For jeg slutter jo ikke bokskrivinga her. Den har så vidt begynt. Nå går jeg over i en periode hvor det ikke blir veiledning. Det er både skummelt og godt. For