Alle innlegg postet under: Min Skriving

Tenåringsmusikken

Foto: Frank Maddocks Denne helga har jeg tilbragt i skrivebobla mi, og jeg innser at jeg ikke er et veldig enkelt menneske å være sammen med når jeg skriver. Når jeg kommer ordentlig inn i det vil jeg bare sitte med ørepropper, høre musikk, spise pepperkaker og være alene. Jeg merker ikke at jeg blir sulten, merker ikke at jeg blir trøtt og lever i en jevn strøm av skriving og tenking. For tida skriver jeg om tenåringer, og tenåringsforelskelse. Mye tid går derfor med til å tenke på mine egne tenår – som jeg jo gikk gjennom for ikke alt for lenge siden. Og det slår meg hvor intenst alt var i de årene. Alle følelsene var mye intense, alle meninger, alle valg. Fordi alt ble gjort for første gang, med ei hormonsuppe jeg aldri hadde opplevd maken til strømmende omkring i kroppen. Jeg var så forelsket, så fortapt, så engasjert og så full av liv. Nå når jeg skriver prøver jeg å tappe av alle de følelsene og alle opplevelsene jeg hadde på

Facebook mobber ikke. Idioter mobber.

Sosiale medier er over alt, og vi preiker så mye om dem at jeg snart sovner. Ikke av den faglige samtalen om dem, men om at de er så farlige og skumle og gud veit hva. Sosiale medier er tydeligvis nesten like farlig som snø i juni – men handler det om Facebook? Eller handler det om dem som bruker Facebook? Vi mennesker har alltid likt å prate sammen. Vi liker å legge igjen spor av oss selv til omverdenen – og de som kommer etter oss. Sånt har vi drevet med siden hulemaleriene i Lascaux ble malt for 17.000 år siden (google it). Etter hulemalerier har vi funnet mer effektive måter å prate sammen. Eller kommunisere da, som du også kan kalle det. Papyrus, steintavler og papir er alle ett steg videre. Vi jager etter å kommunisere kjappere, og mer presist. Vi har fått fasttelefoner, mobiltelefoner, smarttelefoner – og ett og annet blindspor (kremt, faxmaskin, kremt). Men felles for alle kommunikasjons-innovasjoner er at de jobber for at vi skal kunne snakke sammen raskere, og

Blogg-vedlikehold du kan gjøre i sommer

Smørskriving

Noen ganger flyter skrivinga avgårde som smør. Det er helt enkelt, og føles som å puste eller gå eller noe annet som vi gjør uten å tenke på det. Skrivinga blir en ryggmargsrefleks og ord og tegn og vittige kommentarer bare flyter ut av fingrene, via tastaturet og inn i det digitale arket. Det er i disse lommene jeg skriver best også. Jeg opplever at disse tekstene krever mindre redigering, de er rett på sak – uten for mye kluss. Så jeg prøver å finne ut hvordan jeg kommer frem til slike punkter. Her er noen observasjoner: Jeg vet at jeg tenker fryktelig mye før jeg skriver godt. Jeg kverner og kverner og kverner på et tema frem til jeg har nesten en A4-side klar i hodet. DA kan jeg skrive ti sider på ti minutter. Nesten i alle fall. Kverninga kan foregå i noen timer, dager eller en måned. I tillegg til å tenke voldsomt mye har jeg ofte skrevet masse stikkord for hånd, eller små avsnitt. Jeg har samlet fragmenter over tid, karaktertrekk

Godt nok

Hvis det er én ting jeg kan formidle videre til andre som driver med innholdsproduksjon så er det å akseptere at ting er godt nok. Enten du blogger eller lager videoer for store bedrifter daglig så er tida knapp. Jeg mekker videoer, konkurranser og instagram-poster hver dag – og når du har så mange dager å fylle med innhold kan du ikke være en flisespikker. Jeg har ikke tid til å debattere om teksten bør stå fem pixler lenger til venstre eller ikke, eller om hvitbalansen er helt perfekt. Jeg må publisere. Men så vil jeg jo også utvikle meg, og bli flinkere. Og jeg vil at videoene mine skal være bedre om seks måneder enn de er i dag. Så jeg har slått meg til ro med følgende strategi: En ting av gangen. Hver gang jeg gjør noe skal det være litt bedre enn forrige gang. Det betyr at en video kanskje ikke er tekstet denne gangen, eller at bildene er litt mørke. Men neste gang er alt ett hakk bedre. Og sånn bygger

Mews safari

Karakterutvikling og skriveprosess

Om noen fulgte med mens jeg gjestesnappa for Ung i Nord-Trøndelag i forrige uke fikk dere kanskje også med dere at jeg har vært på foredrag med Julie Andem og Mari Magnus. Julie har skrevet Skam, og Mari jobber med hele nettuniverset omkring Skam. Harald Eia ledet samtalen, og herregud så bra og lærerikt det var! De snakka mye om selve håndverket omkring skriving, og konkrete ting og verktøy – og jeg liker så godt når folk snakker om det fremfor å si at «det bare kom til meg». Gikk derifra og var så motivert for å fortsette på min egen skriving – som jo har ligget nederst i en skuff ganske lenge. Nå har jeg tatt noen steg tilbake for å utvikle karakterene skikkelig. Jeg kan jo fortelle bittelitt om hvor i prosessen jeg er: Jeg har plukket ut de to hovedpersonene mine fra dikt-greiene jeg dreiv å skreiv på, og satt dem inn i en ny fortelling. Jeg likte så godt grunnfortellingen deres, og ville gi den mer rom enn en diktbok kunne

Nølende printer

Jeg printer utkastet til bacheloroppgaven min. Utkast nummer seks som Dropbox flittig opplyser meg om. Printeren vil ikke henge med. Trenger et dytt etter hver side, mens jeg mater inn mer og mer ark. Hvordan kjennes egentlig femten ark mellom fingrene? Jeg trodde det var mindre enn det egentlig var. Banker oppgaven mot toppen av hylla som forøvrig trenger å vaskes. Sånn som alle andre flater i leiligheta. Vinduskarmene, vasken på badet og dørhåndtakene. Fordi jeg har blitt forkjøla tenker jeg ekstra mye på hvor viktig det er å vaske flatene man tar mye på. Kontaktflatene som de profesjonelle rengjørerne kaller det. Helst med antibac eller noe annet som tar livet av det mikroskopiske. Første side er per nå bare en innholdsfortegnelse. Den roper mot meg i store bokstaver: SAMMENDRAG (som jeg ikka har skrevet), INNLEDNING (som lover noe mer enn det diskusjonen gir), KONKLUSJON (som er veldig lite tilfredsstillende). Jeg lurer på hvem sensor er. Om han eller hun vet hva Instagram er. Om hun har VLC eller Quick Time på dataen sin så

Velkommen ombord, du er endelig voksen

Velkommen til denne reisen du kjenner som livet. Jeg skal være din besetning, vert og skulder å gråte på. Hver dag trer nye mennesker inn i de voksnes rekker, men før du kan bli en av dem ber jeg deg følge med på denne sikkerhetsdemonstrasjonen – slik at du kommer helskinnet gjennom dette. Før det tar helt av oppfordrer jeg deg til å lese sikkerhetsbrosjyren. Denne inneholder informasjon om at barnehageopptak kun finner sted en gang i året, at det er skikkelig stress å levere skatteoppgjøret for sent og kommer til å overbevise deg om at vintersko er smart – selv om alle modellene er grusomt stygge. Vennligst begynn med å rydde eiendelene dine, og pass på at midtgangen er fri for bagasje. Ikke at du har så mye mer enn den brødristeren du fikk av tanta di til jul og noen arvede kopper. Spenn deg godt fast når du kan. Helst bør du alltid være fastspent, men både du og jeg vet at det ikke er mulig slik verden har blitt. Du kan ikke beskytte

Oppdatering: Bokprosjektet

Den siste tida, eller.. egentlig siden en god stund før jul, har jeg ikke funnet motivasjon til å skrive på boka. Jeg har følt at det har stoppet, at alt bare sitter fast inni meg. At jeg har valgt en form som kanskje begrenser meg for mye, og at jeg trengte en slags pause. Så i stedet for å jobbe i samme, gamle sporet har jeg latt tankene vandre. Ikke konsentrert meg så hardt om å produsere, men tatt noen steg tilbake – og prøvd å se fortellingen utenfra. Gå mer inn i karakterene, se hvem de er – og hva jeg kan fortelle gjennom dem. Sakte begynte jeg å ane konturene av en annen fortelling inni den fortellingen jeg allerede hadde begynt å skrive. Kanskje er det et fragment der som er mer spennende? Jeg begynte å skrive, og hamret ned godt over tjue sider på rimelig kort tid. Scener og hendelser. Ting de går gjennom og føler på. Det fine, det vanskelige. Det ble en lang, rushet, ensporet novelle-aktig greie. Men jeg kjente

En ny start

Jeg ser meg i speilet den første mandagen i det nye året. Stirrer på alle urenhetene og de slitne øynene som har dukket opp etter ti dager med vin og kjøtt og rundstykker. Lurer på når den nye starten jeg ble lovet begynner. I speilet ligner Stine versjon 2016 mistenkelig mye på Stine 2015. Jeg har fortsatt det ene øyet som ser mer våkent ut enn det andre. Håret jeg aldri får helt makt over og klokka var veldig mye mer enn den burde vært da jeg sto opp – sånn som i går. Og dagen før der, og dagen før der. I bakhodet hører jeg God Morgen Norge få besøk av kostholdseksperter, søvneksperter og andre slags eksperter som snakker om hvordan jeg kan få et bedre liv. Hadde de sett det trøtte ansiktet jeg ser nå hadde de lagt opp alle sammen. På nyttårsaften er jeg alltid så positiv. Den gregorianske kalenderen har gitt meg en ny start. Første januar roper den idet rakettene finner veien mot en kald, namdalsk himmel. Og jeg lytter

I veska til en tekstforfatter

Jeg har en hel rekke ting jeg alltid drasser med meg når jeg skal på jobb, eller skolen. Og med jobb mener jeg ut på en kafé eller inn på et sted hvor jeg har vært heldig nok til å låne en pult for dagen. Selv ble jeg overrasket over hvor mye greier det var plass til i Mulberry-veska mi, og bordet var fyllt med ting etter å ha røska ut av den. Det er sånt som får meg til å forstå at jeg eier for mye. Siden vi bor på et ganske lite sted har vi ikke plass til å så mange pynteting. Jeg syns det er helt greit, for da blir det mindre støv (hilsen gamla), og det gjør at vi heller kan kjøpe fine fat eller kopper – som blir en del av pynten. Det gir også større frihet til å kjøpe fine notatbøker og penner – og jeg tapetserer helst bunnen av veska med gode skriveredskaper. Som tekstforfatter har jeg blitt ganske kresen på skriveverktøyene mine, og jeg trenger å ha