Siste innlegg

Å hilse på en prins

Så. William og Kate er i Norge, og alle som kjenner meg bittelitt veit hvor utrolig fascinert jeg er av den familien der. Jeg har sett The Crown sikkert tre ganger, og alle dokumentarene om dronning Elizabeth denne gode verden har produsert har jeg sett. Mer enn en gang.

Det er min nerde-boble. Noe jeg kan utrolig mye om, uten at jeg trenger det. Kan man kalle det en hobby?

Uansett: jeg hadde egentlig ikke tenkt å dra opp på Slottsplassen i dag, siden jeg hadde en psykologtime som også spiste av dagen. Men da klokka nærma seg 15.00 greide jeg ikke holde meg unna, så jeg traska opp i håp om å få et glimt av dem. Og veit dere: jeg fikk håndhilse på William! W I L L I AM! En ekte prins! En mann som skal bli konge! Sykt Sykt, sykt, sykt.

Nå har jeg et stort behov for å se denne fantastisk cheesy filmen, og spise en dunk med is. Men jeg finner den ikke noe sted, og det driver meg til vanvidd. Ligger ikke i den norske iTunes-store heller. Blæ. Noen som vet hvor jeg kan få tak i den?

Nei, nå stikker jeg ut og kjøper is. Så får jeg i alle fall tikket av én av de to boksene.

Nei

I dag var jeg SÅ nær å bestille klær fra HM. Fordi jeg greide å krympe en av yndlingsgenserene mine i går, og jeg er blakk. Hva tenker dere om å bestille klær fra salg? De klærne blir jo antakelig bare brent uansett, men jeg er ikke sikker på om jeg er keen på å være med på å øke etterspørselen etter salgsvarer. Vi får se.

Denne bloggen har begynt å gi meg en del muligheter jeg ikke hadde før. Blant annet skulle jeg egentlig holde et foredrag om plast i havet i neste uke, men jeg har kviet meg sånn for å gjøre det – fordi jeg ikke har noe engasjement i meg akkurat nå. Jeg har ingenting ekstra å gi. Så med klump i magen sendte jeg mail for å avlyse. Og vet dere: det gikk helt fint. De forsto, og inviterte meg til å komme for å høre på de andre – om jeg var i form.

Mennesker er stort sett hyggelige. Og det å si nei er ikke så farlig som det kanskje kjennes ut som. Denne livskrisen gjør at jeg prioriterer energien min på en helt annen måte enn før. Der jeg tidligere grep enhver mulighet til å hevde meg karrieremessig, er jeg litt mer restriktiv. Jeg vil heller spise middag med venner, drikke vin med pappa eller gå på kino. Jeg vil være snill med meg selv. Og det å tvinge seg gjennom et foredrag er ikke å være snill med meg selv. I alle fall ikke nå.

Kalenderen er fylt til randen. Med helger ute av byen. Helger hvor jeg får besøk. Turer hjem til Trøndelag. Tida går sakte, men det kommer plutselig til å være vår. Plutselig en dag våkner jeg, også har det gått fire måneder.

Så utrolig rart. Å vite at denne fasen av livet kommer til å ta slutt. Helt jævlig, egentlig. At det skal gå over.

«Change; we don’t like it, we fear it, but we can’t stop it from coming. We either adapt to change, or we get left behind. And it hurts to grow, anybody who tells you it doesn’t is lying. But here’s the truth: the more things change, the more they stay the same. And sometimes, oh, sometimes change is good. Sometimes change is everything.»
– Meredith Grey

I bet that you look good on the dance floor

Shit! I dette nye og egoistiske livet har jeg bestilt dagspass til Øyafestivalen. Fordi Arctic Monkeys skal spille 8. august, og det kan jeg bare ikke gå glipp av. Foreløpig har jeg ingen å gå med, men altså: det ordner seg.

Jeg var også på kino alene i dag. For første gang i livet. Fikk alt popcornet for meg selv. Jeg så The greatest showman, hvor Wolverine (Hugh Jackman) starter sirkus med alle de som står utenfor samfunnet. Men siden han vil bevise et eller annet finner han også en «vanlig» sangerinne som har tar med på turne – fordi han vil ha mer enn han allerede har. Men så innser han at han allerede har det skikkelig bra (kul jobb, bra kone, to fine unger, masse fine venner osv.) og vender tilbake.

Gresset er ikke alltid grønnere på den andre siden. Og hvem vil sitte i en teatersal med overklassen og nippe champagne, når du kan drikke øl og danse rundt med kvinner med skjegg, trapesartister og Zac Effron? Hvite menn ass. De gjør så mye rart.

Synne har forklart meg hvor viktig det er å gjøre kultur-ting alene. For hva skal vi gjøre om vi alltid er avhengig av å gjøre ting sammen med noen for å gjøre dem? Jeg kan jo ikke droppe en konsert, eller en film, bare fordi ingen kan bli med. Jeg har gått i demonstrasjonstog alene før, så å gå på kino alene er jo ingenting i forhold.

Og jeg tror henne. Det ER viktig å utfordre seg selv til å gjøre slike ting. Det er sånt som vil fylle livet med glede igjen. Til slutt.

Jeg elsker å finne på ting med venner, det er ikke det. Men jeg kan ikke sitte og vente på at noen andre også skal kjøpe Øya-pass, slik at jeg får sett Arctic Monkeys.

Jeg kan fint danse i gjørma alene.

Akkurat nå 02

  • Har jeg en ganske dårlig dag, etter et par litt bedre
  • Sitter savnet sånn fast mellom ribbeina at jeg ikke forstår hvordan det noen gang skal slippe tak
  • Har jeg tusen spørsmål jeg aldri vil få svar på
  • Sitter jeg på kafé med Carina <3
  • Gleder jeg meg til Maria kommer på besøk i kveld
  • Har jeg vin i kjøleskapet
  • Og faktisk greid å kjøpe hele to handlenett med mat
  • Er det en uke til jeg får oppvaskmaskin
  • Og fire dager til jeg skal tilbake til psykologen
  • Går dagene så sakte som år
  • Er jeg så sliten som jeg aldri har vært før i mitt liv
  • Står jeg på bar bakke (jeg hadde alt for to måneder siden. Sykt hvor fort livet kan endre seg.)
  • Forsøker jeg å redde plantene mine
  • Har jeg akkurat sett den femte sesongavslutninga på Grey’s Anatomy. Den hvor George dør, og alt er veldig fælt og trist
  • Hater jeg søndager
  • Snapper jeg helt sjukt mye
  • Er jeg i ventemodus
  • Vet jeg ikke hva framtida bringer – og det skremmer meg

Terapi

Vi hadde årsfest på jobben i går. En villa, fri bar, god mat, bra folk og et dansegulv gjorde underverker. I alle fall for ei stund. Jeg prøver å holde meg i nå-et, og verken tenke fram eller tilbake. Jeg er ikke sterk nok. Ikke ennå i alle fall.

Denne uka har jeg starta i terapi. Jeg går til en psykologspesialist på Volvat som virker utrolig dyktig. En gang i uka skal jeg dit, og fordi jobben har noen sjuke forsikringer fikk jeg komme inn under en uke etter at jeg satte i gang prosessen. Føler meg som verdens dårligste sosialist, men akkurat nå har jeg ingen skam. Jeg trenger hjelp, og at jeg kunne få den så fort er en enorm lettelse. Jeg er i gang med noe, og det kommer til å hjelpe. Det kommer til å bli bedre. Etter hvert.

Her om dagen stakk jeg på Habibi med Maren og Kristin. Maren var hos meg nesten hele uka, og en av kveldene dro vi for å høre Jake Bugg i Jakobskirka. Skikkelig fin fyr, og skikkelig fin musikk!

I denne limbo-fasen av livet er det veldig fint å ha gode venner. Spesielt av typen som kommer og bor hos deg i en uke, strikker, ser Grey’s, går ut for å drikke øl og på konsert.

Etter at Maren dro kom søskenbarnet mitt på spontanbesøk fra Trondheim. Med andre ord har det vært en deilig folksom uke. Nå sitter jeg i sofaen, ser Grey’s, drikker kaffe og syns det er veldig rart å ikke ha noen å snakke med. Min favorittaktivitet er å prate.

Nei. Nå skal jeg krype tilbake til limbo-tilstanden min før jeg tenker for mye igjen.

Vi burde starte et Green Day cover band

Så langt kjennes januar mest som en diagnose. En influensa som ikke går over. Ei tåke over mitt vanligvis velfungerende hode.

Jeg skulle ønske at en av gitarene mine var i samme by som meg så jeg kunne spille følelsene mine ut gjennom gamle Green Day-sanger. Passende låter ville vært American Idiot, Longview, Basket Case, Still Breathing, Know your enemy, Homecoming eller Good Riddance.

Det hadde vært godt å rope litt. Spille ut hjertet mitt gjennom seks strenger og noen andres ord. Kanskje det er derfor jeg er så innmari hekta på Grey’s om dagen også. Fordi Shonda Rhimes sine eksemplariske monologer fyller meg med håp og tro igjen. Et gram av gangen, bare. Litt og litt. En kvart prosent for hver dag.

100 dager, sa han jo. Kanskje betyr det en prosent per dag. Kanskje betyr det at man blir bedre for hver dag, men så lite av gangen at man ikke merker det. At det er først etter ti dager, tjue, førti, at man merker at noe har skjedd. Fordi det går så gradvis at det er umulig å oppdage fra dag til dag. Sånn som når unger vokser. Du ser ikke hvor store de har blitt før du scroller bakover i bildearkivet.

Jeg må ganske langt bak i mitt eget bildearkiv for å se vekst. For å se hvor mye jeg har utvikla meg.

Det er så rart. Alle disse stiene vi skal gå i løpet av livet. Alle menneskene vi støter på. Som elsker oss, og som vi elsker. I en kort stund, eller lang. Intens forelskele i noen måneder, dyp kjærlighet i flere år. Uansett hva så former de oss. Uansett hvor lenge vi får ha dem sammen med oss.

Jeg har mange mennesker jeg skulle ønske jeg fikk beholde lenger. Kjærester, besteforeldre og venner. Jeg blir ikke mett på dem. Ønsker at de skal fortsette å sette preg på meg. Bare litt til. En dag til. En prosent til.

Men det går ikke. Uansett hvor mye jeg vil. Uansett hvor mye jeg forsøker å klenge meg fast. Jeg kan ikke be noen elske meg mer, eller lenger, enn de kan.

Vi burde starta et Green Day cover-band. Jeg og disse menneskene. For å skrike ut følelsene som sitter fast innenfor ribbeina. Jeg og menneskene som måtte forlate meg. De som døde, de som dro. De som ikke er hos meg lenger.

Vi skulle spilt sammen. Langt ut i natta. Det ville ikke vært noen morgendag. Bare her og nå. Bare kjærlighet. Bare følelser.

Akkurat nå

  • Kler jeg meg i tre lag ull for ikke å fryse.
  • Skrur jeg volumet helt opp. Green Day. Arctic Monkeys. Foxboro Hottubs. Hamilton.
  • Spiller jeg Hurricane på repeat.
  • Gleder jeg meg til å få anlegg så jeg kan koble opp LP-spilleren.
  • Ligger jeg på sofaen og lar monologene fra Grey’s Anatomy fylle hodet.
  • Drikker jeg kaffe med venninner. Åpner meg opp til dem for første gang.
  • Lengter jeg etter gitaren min.
  • Utsetter jeg å ta oppvasken. Har ikke oppvaskmaskin hjemme ennå.
  • Skriver jeg. Og skriver og skriver og skriver.
  • Bruker jeg snapchat som en normal person og elsker det.
  • Venter jeg på å få komme til psykolog.
  • Spiser jeg så mye sjokolade jeg bare vil.
  • Fyller jeg timeplanen med så mange helgeplaner som mulig.
  • Forsøker jeg å bli kvitt en forkjølelse.
  • Fryder jeg meg over at Lin Manuel Miranda ble sortert i Smygard på Pottermore. «Get your education, don’t forget from whence you came».
  • Holder jeg meg unna for mye kaffe, fordi koffeinet gjør meg stressa. Gleder meg til det går over.
  • Ser jeg fram til en uke i Trøndelag i slutten av februar.
  • Vil jeg at januar bare skal gå over.
  • Scroller jeg tilbake til 2008 fordi det er tida jeg kanskje var mest meg selv, og forsøker å kanalisere den versjonen av Stine – fordi jeg elska henne.
  • Angrer jeg på at jeg kvitta meg med alle band-skjortene mine, og forsøker å bygge opp ei ny samling. (HVEM kvitter seg med alt festival-merchet sitt??). Heldigvis mye bra å få kjøpt second hand i denne kategorien.
  • Lurer jeg på hva som er den mest suksessfulle måten å få sett William og Kate når de er i Norge.
  • Fryser jeg i nakken fordi det trekker fra vinduene i leiligheta.
  • Har jeg begynt å ta d-vitamintilskudd for ikke å bli helt energifattig.
  • Prøver jeg å lese masse, og la bøkene fange oppmerksomheten min.
  • Stenger jeg tinnitusen ute så mye som mulig. Den forsterkes når hodet blir forkjøla-tett.
  • Puster jeg, og lever jeg, og flyter med strømmen for å se hvor den tar meg.

Trådene

I det siste har jeg slitt med å føle meg som meg selv. Vite hvem jeg er. Hvorfor jeg gjør det jeg gjør. Jeg har ikke hatt noe motivasjon, og jeg sliter fortsatt med å finne mening i tilværelsen min.

For to måneder siden ville gå i en demonstrasjon hver eneste dag, høre foredrag om klimaforandringer, lære meg geofag for å forstå jordkloden, og reise rundt for å snakke om zero waste. Nå er jeg helt tappa.

Å holde på seg selv er så utrolig mye vanskeligere enn jeg hadde trodd. Gjennom 2017 fant jeg ut mer om meg selv, forsto mer om hvem jeg er og hva jeg vil enn noe annet år. Jeg følte jeg hadde funnet tilbake til sider ved meg selv jeg trodde jeg hadde mista for lenge siden. Jeg hadde engasjement igjen, jeg levde for noe, pusta for noe. Jeg var mer lykkelig i 2017 enn jeg har vært på veldig mange år.

Og så raste alt sammen i desember. Plutselig satt jeg igjen som en skjør liten fugl, som bare vil krype tilbake i reiret og aldri forlate det.

Å plukke opp bitene av seg selv har vært vanskelig. Jeg har følt at nå må jeg forandre meg. For hvem skal noen gang elske meg? Hvem kommer til å like meg, slik jeg er? Må jeg nå bli en sånn party-jente med tinder-konto og ei rettetang parat på badet?

Etter litt betenkningstid skjønner jeg jo at jeg skal holde på meg selv. Og om det er et tidspunkt jeg virkelig skal dyrke meg selv – så er det nå.

Derfor knytter jeg dr. Martens-skoa ekstra hardt omkring føttene. Jeg ruller opp ermene og viser tatoveringene mine til verden. Kler meg helsort og fortsetter å barbere leggene. For det er sånn jeg er. Alt jeg gjør må være for meg selv nå.

Jeg hater å være alene. Jeg hater å være etterlatt på denne måten. Men jeg må, og jeg skal kjempe for å føle meg vel alene. For det er den jeg er. Ei ung dame som helst vil stå på en barrikade og veive med et rødt flagg, som gjerne står foran Stortinget for å protestere mot mer oljeleting, og som lar ei nål fylle lærhuden min med blekk.

Jeg skylder meg selv å plukke opp trådene, selv om det er tungt og vanskelig. Selv om jeg helst bare vil legge meg ned og gi opp.

Men det er ikke sånn jeg er.

Og det er heller ikke sånn jeg skal bli.

“It’s a dangerous business, Frodo, going out your door. You step onto the road, and if you don’t keep your feet, there’s no knowing where you might be swept off to.”
– JRR Tolkien

Senker krava

Jeg har overlevd min første hele arbeidsuke etter jul! Klappa meg selv ganske godt på skuldra da jeg innså det på vei hjem. En ting jeg fikk til. Passet også på å kjøpe med noen appelsiner, og har fylt ei skål med sjokolade. Viktig å være snill med seg selv og sånt.

Siden jeg ikke har oppvaskmaskin enda tillater jeg meg å være litt slack på matlagingsfronten. Det blir litt Fjorland, og langt fra emballasjefritt. Men det er greit, tenker jeg. Så her sitter jeg på min første fredag alene, med Fjorland-mat, tente lys og Grey’s Anatomy. Har planer om å begynne å se denne serien på HBO senere i kveld. Håper den tilfredsstiller mitt konstante behov for kongefamilier, og gjør den anglofile sida av meg fornøyd.

Poenget mitt er vel egentlig at jeg bare lar meg selv flyte en stund. Jeg prøver å være til stede her og nå, og ikke tenke så mye på framtida. Det er vanskelig å dra hodet sitt tilbake til nåtida, når det bare vil rase avgårde og tenke på alt mulig rart. Alt som har vært, alt som ikke vil bli. At jeg ikke er klimavennlig nok nå, eller blogger nok eller er flink nok.

Akkurat nå kan jeg ikke legge for mye press på meg selv. Jeg har ikke mer energi til å pushe meg. Så jeg bare flyter litt, med strømmen, ser hvor den tar meg. Også kan jeg begynne å svømme mot strømmen igjen en dag siden. Kjempe meg dit jeg vil være igjen. En dag vil jeg ha krefter. Men ikke i dag.

Og det er helt greit.

En helg i København

Så! Jeg reiste til København for å rømme unna livet litt. Funka sånn helt passe, men hadde allikevel ei fin helg. Jeg reiste sammen med fattern, og dro han med på alle stedene jeg ville besøke.

Første stopp var Løs market hvor man kan handle mat 100% emballasjefritt! Vi har en del delvis emballasjefrie butikker i Oslo også, men på Løs finner du ikke et eneste produkt som er pakket i verken papp eller plast. Naturlig nok er det jo en del produkter de ikke har (feks kjøtt, bomullspinner, tamponger og alt sånt), men det er masse mat, krydder, vin og til og med ferdiglagde kjeks!

Han som driver stedet er fransk, og selv om de fleste varene er lokale måtte han innrømme at vinen er fra Frankrike.

Besøk Løs market i Saxogade 77, ei av sidegatene til Istedgade.

Like ved Løs ligger Isangs, og vi måtte jo innom der også. Masse deilige hudpleieprodukter, og mulighet for å re-fylle egen emballasje.

Isangs ligger i Flensborggade 22.

Siden jeg plutselig har ei ny leilighet med masse veggplass dro vi også innom Posterland for å plukke med noe fint. De har sjukt masse prints og plakater. Jeg landa på to Andy Warhol-print. Et av Debbie Harry og et av Dronning Elizabeth II. De henger over senga mi for å installere så mye girl power som mulig i livet mitt.

Takk til Carina som tipsa meg om dette stedet! Posterland ligger i Gothersgade 45.

En av kveldene spiste vi oss ihjel på Sticks and sushi. Det er flere i byen, men vi gikk til den i Istedgade 62. Servicen var helt nydelig, folka var vennlig og maten skikkelig god. Ikke for ille priser heller.

Jeg hadde aldri vært på Glyptoteket, men alle København-elskerne i livet mitt har sagt at man må dit. Så vi hørte på dem, og angra ikke. Det var ganske deilig å legge igjen den iskalde januardagen utenfor, og rusle rundt for å se alle utstillingene.

Stort pluss for fine gulv.

Brukte lang tid på å se på alle bildene. Tre etasjer med franske malerier.

Brukte også mye tid på å se på statuer av hvite menn.

Alt i alt må jeg si at det var en fin tur. Selv om jeg har grått så mye de siste dagene at jeg ikke forstår at det finnes flere tårer igjen i verden. Jeg er så drit lei av at denne situasjonen kontrollerer meg nå. Så lei av å ikke føle meg som meg selv. Lei av berg og dalbanen livet mitt er redusert til. Sint på at jeg ikke fikk en stemme med i en avgjørelse som har forandret hele livet mitt.

Jeg er forbanna for at jeg nå er tvunget til å plukke opp bitene, og bygge et liv jeg ikke ønsket meg. At jeg sitter alene i en hverdag så fullstendig annerledes enn for noen uker siden.

Det eneste jeg kan gjøre er å stå opp, gå på jobb, la tårene renne og komme meg gjennom det. I den andre enden kommer jeg til å være et sterkere menneske. En helt annen person. En person jeg aldri ba om å få lov til å bli, og det fyller meg med så mye smerte og sinne at jeg er nødt til å gjennomgå denne transformasjonen.