Siste innlegg

Hva skjer videre?

Jeg har tenkt mye på hva jeg vil gjøre med YouTube-kanalen og bloggen etter at jeg når 100 dager med film.

100 dager har vært et stort, stille mål hele veien. Jeg hadde så lyst til å få til 100, og nå nærmer det seg! Og ved slike veiskiller må man spørre seg selv om hva man vil gjøre videre.

Jeg liker ikke å skli inn i vaner, men liker å utfordre meg selv – og hele tida tenke hvordan jeg kan heve kvaliteten på det jeg lager. Etter at jeg skiftet fokus til bærekraft og zero waste/minimal waste har det vært litt vanskeligere å lage film – på en måte. Fordi jeg ønsker å holde meg til tema. Da føles det ikke alltid riktig å lage filmer som blir «fyll», og jeg vil bruke tiden min litt annerledes fremover så jeg kan lage filmer som er ordentlig bra.

Samtidig har jeg også ønsket å bruke bloggen mer, og skrive mer. Jeg er tross alt tekstforfatter – så skrivegenet klør litt. Det meste jeg trenger å si blir sagt i filmen, så jeg trenger ikke å skrive alt her på nytt. Men tror vi skal få det gøy sammen – også etter dag 100.

Her kan du følge meg videre:

YouTube, Facebook, Instagram, Snapchat: Stinefriis, Bloglovin‘.

Jeg gleder meg sånn til neste kapittel!

Helt satt ut

Herregud jeg ble helt satt ut da jeg så hvor mange som hadde besøkt bloggen, og sett filmen min om hjemmelagde bomullspads i går. Jeg ante fred og ingen fare, og mens jeg var på jobbseminar så jeg at videoen nærmet seg 1000 visninger! Ble heeelt i hundre. Inni meg, såklart – introvert som jeg er.

Syns det var utrolig gøy at bomullspadsene vekte interesse, og har fått meldinger fra så mange som har begynt å hekle! Nå vurderer jeg å hekle opp et lager som jeg kan selge. Må lære å hekle først da. Hehe.

Kom hjem fra Sverige i dag, og har jo seff harryhandla litt! Det måtte bli til en liten food haul, og jeg fant så mye kult som jeg gleder meg til å spise. Elsker å spise.

Ikke plastfritt, eller emballasjefritt, men jeg forsøkte å velge «det beste» alternativet. Selv om det ikke var så mye å velge i på emballasjefronten. Begynner å innse hvor ekstremt mye plast vi bruker.

Jeg håper noen av de som fant bloggen og youtube-kanalen min i går har lyst til å følge med videre. Si gjerne hei i kommentarfeltet om du er ny her inne.

Mamma har heklet bomullspads til meg!

Hjemmelagde bomullspads

Opp med hånda alle som er storforbrukere av bomullspads! Du veit; sånne greier man fjerner sminke med. Gudene veit hvor mange slike jeg har kastet, kjøpt, kastet, kjøpt og kastet i mitt liv.

Et viktig mål for meg er å kvitte meg med så mange engangsprodukter som mulig. Helst alle sammen – selv om jeg skjønner det kan være tricky. Men å bytte fra kjøpte bomullspads til hjemmelagde gjør at jeg kan krysse av én ting til på lista. Jaggu bra jeg har så mange i familien som er god med håndarbeid. Må lære meg å hekle og sånn selv. Jeg kan å strikke, men det blir bare aldri så jeg gjør det.

Det er selvfølgelig mamma som har heklet bomullspads til meg. Cirka 30 stykker tror jeg jeg fikk med meg i en hjemmesydd pose etter denne ukas besøk i Namsos – og de funker så bra!

I videoen viser jeg akkurat hvordan jeg bruker dem. Mamma har også sendt oppskrift til alle som vil lage egne:

Her er oppskrifta:

Garn bruk: Bomullsgarn fra Søstrene Grene
Heklenål: 3,5mm

Begynn med 4 luftmasker og sett disse sammen til en ring med en kjedemaske.

Deretter hekler du 8 fastmasker rundt ringen. Dette blir første omgang.

Andre omgang: Hekle 2 fastasker i hver maske = 16 masker.

Tredje omgang: 1 fastmasker, 2 i neste m. Gjenta omgangen rundt = 24 m.

Fjerde omgang: 2 fastmasker, 2 i neste m. Gjenta omgangen rundt = 32 m.

Femte omgang: 3 fastmasker, 2 i neste m. Gjenta omgangen rundt = 40 m.

Sjette omgang: 1 fastmasker i hver maske = 40 m. Fest tråden godt!

Om noen har spørsmål er det bare å fyre løs i kommentarfeltet, så får jeg mamma til å svare <3

Følge:

Husk å følge YouTube-kanalen min her. Du finner meg på Snapchat og Instagram som Stinefriis og på Facebook her.
Follow

FOOD HAUL: Plast-fail

Energinivået mitt er ikke på toppnivå om dagen, men jeg prøver å jobbe meg tilbake til normalen. Satser på å være 100% operativ igjen om ikke alt for lenge. Da funker forhåpentligvis hodet bedre, sånn at jeg ikke failer like mye på plastfronten som i dag.

Vi har nylig «oppdaget» en ny grønnsaksbutikk. Har gått forbi den så mange ganger uten å gå innom, også er det DEN gullgrava. Butikken er enorm, med matvarer fra hele verden. Du kan kjøpe fem kilo ris for en hundrelapp, eller to proppfulle bæreposer med grønnsaker for under 300 kroner. Utvalget er dessuten helt nydelig.

Mens vi preiker sammen er jeg godt i gang med å koke kraft (som jeg snakket om i den filmen her), vaske kjøkkenvifta og venter på Mikael som er på butikken for å kjøpe kaffe. I kveld skal jeg til en venninne for å spise kveldsmat (kveldsmat er kanskje noe av det beste som fins), og jeg er ganske sikker på at jeg kommer til å installere Civilization før dagen er over.

Føler meg forresten veldig som Pocahontas hver gang jeg holder fersk mais.

Nasjonaldagen

Namsos 17. mai er virkelig noe for seg selv. Det er på en måte akkurat slik det alltid har vært, bare at russen har mer penger og større kjøretøy enn «da jeg var ung». Å feire hjemme var fint på flere måter, men spesielt fordi jeg kunne se søstera mi som spiller trommer i korpset. Det var første gangen jeg fikk se henne gå i et 17. mai-tog, og det var fint å kunne møte opp for en gangs skyld.

I år hadde jeg for første gang skikkelig behagelige bunadssko. De fant jeg på Fretex til 150 kroner, og det var seriøst som å rusle rundt i tøfler! Anbefales å kjøpe ferdig inngåtte bunadssko – uten hæl.

Jeg har Lundebybunaden, og det er mamma som har brodert den. Jeg elsker (ja elsker) å gå i bunad. Føler meg så sjukt fin og ordentlig, i alt av stakk og sølv og finstas. Det er virkelig det fineste plagget jeg eier. Jeg får en helt egen følelse av å gå i et plagg som mamma har laget til meg, som er målt og sydd til min kropp. Hele familien har gitt meg sølv i bursdag- og julegaver i årevis, og bunaden blir dermed som å bære med seg hele familien. Jeg skulle ønske alle klærne mine var lagd med samme flid, og like mye kjærlighet!

17. mai ble veldig fin, til tross for begravelsen dagen før. Vi møttes et par stykker for å spise is og bare prate ut før jeg dro videre til familiemiddag (sodd så klart).

På kvelden kjørte jeg og pappa til Steinkjer, delte en pizza og så Hamilton-klipp på YouTube til vi nærmest besvimte i seng. Fin dag altså.

Mine favoritting fra Tise

ANTI HAUL: Tise

Puh! Jeg er tilbake i Oslo, og føler meg veldig klar for at livet skal gå tilbake til å være litt mer vanlig igjen. Fortsatt har jeg en god del bilder fra Namsos-oppholdet som jeg har lyst til å dele og vise, men det er ikke det vi skal snakke om i dag. For i dag handler det nemlig om en av mine favoritt-apper: Tise!

Anti hauls er filmer jeg virkelig liker å lage. Fordi jeg får vist frem kule ting og kupp jeg har gjort – på andre steder enn i kjedebutikker. Det er på en måte så enkelt å handle i en kjedebutikk, mens å handle brukt er mye mer en skattejakt. Det beste eksempelet er Burberry-trenchen min som jeg brukte mange ÅR på å finne. Setter jo ekstra stor pris på den da.

Slik er det med tingene jeg har funnet på Tise også. Og fordi jeg alltid har en klar idé på hva jeg er på jakt etter ender jeg ikke opp med å spontan-kjøpe noe jeg etter hvert innser ikke funka helt allikevel.

Et av mine favoritt-kjøp så langt på Tise er BLK DNM-jakka mi – som jeg viser frem på Snapchat cirka hver dag. Så glad er jeg i den. Hadde lett en hel evighet etter den perfekte skinnjakka før jeg kom over BLK DNM sine. Prisen var svært lite hyggelig, så jeg scanna Tise i en hel evighet før jeg fant en i riktig størrelse, og til en pris jeg kunne leve med. Den var knapt brukt, så jeg må si at jakka var et skikkelig kupp.

Snakker litt mer om mitt syn på å kjøpe skinn-produkter i filmen, så vil anbefale å se den.

Husk også å abonnere på YouTube-kanalen min her. På 250 abonnenter skal jeg DIYe shampo og balsam, og lurer veldig på hvordan det skal gå. Gleder meg! Du kan også følge meg på Snapchat og Instagram. Jeg heter Stinefriis begge steder.

Nå som livet er litt mer i vater er jeg klar for å jobbe mer med blogg og YouTube igjen. Føler alt har vært litt stemoderlig behandlet i det siste, og har så mange filmer jeg ikke har fått publisert på bloggen. Vil helt klart anbefale deg å ta en titt i opplastninger-lista og se om det er noe du har gått glipp av.

Har testet nedbrytbare kaffekapsler fra I Go Green.

Nedbrytbare kaffekapsler

Sponset

For en stund tilbake ble jeg tagget i en Facebook-annonse for nedbrytbare kaffekapsler, og jeg måtte sende I Go Green en mail. Det tok ikke lang tid før jeg fikk to pakker med kaffekapsler i posten, og jeg må si at jeg virkelig digger dem.

Kaffekapsler er ikke nødvendigvis den miljøverstingen de ofte blir stemplet for. Framtiden i våre hender har skrevet en artikkel om der her som du godt kan lese.

Men det er ikke til å komme unna at det blir mye plast-avfall av tradisjonelle kaffekapsler, som er vanskelig å sortere, i og med at det består av både kaffegrut og plast og gudene veit hva. De brukte kapslene ender dermed i restavfallet, og det er veldig kjekt å kunne bytte til disse nedbrytbare kaffekapslene – som fjerner det som kanskje har vært mitt hovedproblem når det kommer til kaffekapsler. Plasten altså.

Har testet nedbrytbare kaffekapsler fra I Go Green.

De fungerer nøyaktig som en vanlig Nespresso-kapsel, med det ene unntaket av de kan kastes i matavfall i stedet for restavfall. Jeg kan derfor fortsette med mine kaffekapsel-vaner, uten dårlig samvittighet – noe som passer meg ypperlig.

Du kan lese mer om kaffekapslene her. De er sertifisert av Fairtrade, Ecocert, Rain forest alliance og UTZ. Ikke dårlig, vil jeg si.

En sjanse til

Summer look

Det er ikke enorme endringer jeg gjør fra sesong til sesong. Yttertøyet og sko endrer seg, jeg finner frem et lettere skjerf og knepper opp jakken. Ellers er det mye de samme plaggene jeg bruker hele året som også får kjørt seg i sommerhalvåret. T-skjorter, tynne skjorter, solbriller (jeg har ett par) og eldgamle tøysko. Jeg kjøpte et par hvite Converse før russetida i 2011, og de lever i beste velgående den dag i dag.

Se også: Aprilfavoritter på YouTube-kanalen min

Morfaren min har en tendens til å samle på alt mulig rart, og jeg tror jeg har arvet en mild versjon av den tendensen. Jeg har vanskelig for å kaste ting, eller gi vekk ting. Så mye har blitt lagret hos mamma i Namsos. Så går jeg gjennom ting med jevne mellomrom, og ser om noe fortsatt er brukbart. Denne påska har jeg funnet noen skopar, et par t-skjorter (inkludert noen gamle band-skjorter som fint kan brukes på trening), noen hettejakker og litt slikt. Plagg jeg kjøpte for evigheter siden, og var smart nok til å passe på.

Å donere klær og sko til Fretex og slikt er kjempebra! Og jeg gjør det med jevne mellomrom. Men enkelte ting kan være brukbart om noen år – og kanskje lønner det seg å ta vare på ting du er lei av, men som du i utgangspunktet likte. Om du er lei av Converse er det ikke sikkert du er det om et år. Så lag noen gode systemer for å lagre klær og sko du er litt lei av, men kommer til å bli sjeleglad for å finne en vår hvor du plutselig lengter etter de trofaste tøyskoene igjen.

Fordelen er at du slipper den irriterende fasen hvor skoene må gåes inn, og brytes ned litt. Alle veit at Converse er best når de er slitte. Og at man kan gå lei av klær i perioder. Så ta vare på ting, stell pent med dem – og gi dem en sjanse til.

Breathe in the air

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har sagt det, men jeg lever virkelig to ulike liv. Ett i Oslo, og ett i Namsos.

Namsos er stillere, roligere, og etter noen uker hvor pusten har stoppet et sted mellom halsgropa og hjertet får jeg nå luft helt ned i lungene. Magen hever og senker seg tungt. Pulsen har gått ned.

Breathe, breathe in the air
Don’t be afraid to care
Leave but don’t leave me
Look around and choose your own ground
Pink Floyd//Speak to me Breathe

Etter jobb på fredag klappet jeg nærmest sammen i sofaen. For første gang har jeg virkelig kjent på hvor vondt det er å bo langt unna Namsos når ting skjer. Når livet spiller videre langt unna. Mitt første instinkt når noe fælt skjer er å koke kaffe. Det er det eneste kroppen min er programmert til å gjøre når jeg ser at de som står meg nærmest ikke har det bra. Koke kaffe. Mate. Passe på. Trøste. Være nær.

Men det er ikke lett å være nær når jeg fysisk er så langt unna. Da holder det ikke med en telefonsamtale, eller varme tanker. Det som hjelper er å holde omkring. Puste sammen. Være til stede.

Å være på plass i Namsos føles bra og riktig. Jeg er bare en kort biltur unna. Det er aldri langt bort til på-knappen på kaffetrakteren. Jeg har mulighet til å stille opp. Kanskje er det rart. Dette kaffe-genet som sitter i meg. Og jeg lurer på hvem som har gitt det genet videre til meg. Hvor fikk jeg dette instinktet fra? Hvorfor føles alt så mye bedre straks man får en kopp med noe varmt i hånda?

Det blir en rar uke, og jeg tror hele følelsesregisteret mitt skal få spille med. Men jeg er i det minste her. Jeg er til stede. Og selv om det er vondt er det ingen andre steder jeg heller ville vært akkurat nå.

Kamera-tilvenning

Det tar definitivt tid å venne seg til et nytt kamera. Jeg har hatt mitt Canon 80D en god stund nå, og elsker videokvaliteten og hvor enkelt det er å filme med. Men jeg har ikke blitt helt vant til å ta bilder med det enda. Jeg har vært Nikon-bruker siden videregående, og sverget til mitt Nikon D7000 kombinert med et nydelig 35mm-objektiv.

Jeg har ikke gått til innkjøp av noe annet objektiv enn kit-linsa til Canon, og jeg syns den funker helt greit. Ingenting ekstraordinært, men ikke dårlig heller. I det hele tatt er jeg litt usikker på hvilken linse jeg vil gå for når jeg først kjøper – så jeg holder meg til 18–55 mens jeg tenker.

Canon-kameraet føles fortsatt litt fremmed å ta bilder med. Mens jeg kan operere Nikon-kameraet på rent instinkt fomler jeg fortsatt en del med Canon. Knappene sitter på helt andre steder, og jeg må si det er en stor ulempe at av- og på-knappen sitter på motsatt side av utløserknappen. Nikon-kameraet kan nemlig opereres med kun én hånd – og det er så enkelt å få det på nesten samtidig som du tar et bilde. Mens Canon-kameraet krever begge hendene. Kanskje en liten detalj, men av og til er det fryktelig upraktisk.

Jeg blir helt sikkert vant til det når jeg får brukt det litt mer. Alt i alt er jeg utrolig fornøyd med det nye kameraet mitt, og må si at å ha et kamera som både leverer på foto- og videofronten er helt uvurderlig.