Siste innlegg

Vær stolt av det du får til, del to

I det siste har jeg hatt så jævlig dårlig samvittighet. For jeg har ikke vært i stand til å opprettholde livsstilen jeg utviklet gjennom fjoråret. Jeg har hatt nok med å få i meg mat, greie å sove, og komme meg gjennom arbeidsdagen uten å få panikkanfall.

I en slik tilstand sier det seg selv at det ikke er så enkelt å være «perfekt». Jeg har glemt handlenett, fordi jeg ikke greier å planlegge. Spist kjøtt fordi det er det eneste jeg hadde lyst på. Kjøpt mat pakket i plast fordi jeg ikke har energi til å finne en ny grønnsakssjappe.

Og i det jeg sto og åpna årets sikkert tiende pakke med ferdiglagd fiskegrateng, og tenkte på fisken som måtte bøte med livet for at jeg skulle få mat, hvor mye energi det tar å produsere halvfabrikata, og pakke den inn. Frakte og oppbevare, så kom grunnfilosofien min tilbake til meg: du skal være stolt av det du får til.

Jeg gikk inn i klimaprosjektet mitt med en mentalitet om at alle kunne gjøre noe. Som å ta med handlenett til butikken, eller kutte kjøttet en gang i uka. Jeg tror det er hverdags-klimatiltakene som er enklest å holde på over tid. Og når man mestrer én vane kan man gå videre og implementere en til.

Det er enkelt å si at andre folk er flinke, og gi tommel opp for andres små seiere. Vanskeligere er det å rose meg selv.

Jeg har aldri vært fullstendig zero waste. Det har jeg vært ærlig om hele tida. Men nå om dagen får jeg til mindre enn på lenge. Selv om jeg prøver å være bevisst på hva slags produkter jeg kjøper. Som å velge produkter med Nyt Norge-merke i butikken, eller resirkulert toalettpapir.

Sakte, men sikkert, kommer verdiene og vanene tilbake. Og fram til da skal jeg fokusere på å være stolt av det jeg får til, i stedet for å

Ei grønn jakke

Da han flytta fra leiligheta dukka det opp en kasse med klær jeg nesten hadde glemt, og i den var denne grønne jakka. Jeg trodde den var donert til Fretex for lenge siden, men neida! Jeg liker grønnfargen så godt, og kombinert med mine trofaste dr. Martens-sko føler jeg meg litt militær hver dag. Bra attitude å forlate leiligheta i når mentaltilstanden ellers er litt på en snurr. Jakka kjøpte jeg på salg på HM, for femti kroner, for fire år siden – minst.

Kassen inneholdt også et par stripete gensere, og en god del band-tskjorter. Irriterer meg at jeg kutta av ermene på dem for noen år siden – fordi det var in da. Men med ei skjorte over vises det jo ikke. Et av mine beste triks er å gjemme vekk klær jeg er litt lei av, men som jeg egentlig liker. For når jeg finner dem igjen er det som å ha vært på shopping uten å ha brukt penger. Eller å ha brukt unødvendig mye ressurser for å få noe nytt på kroppen.

Gåte-konsert her forleden måtte jeg også kjøpe med meg ei ny tskjorte. Jeg greier ikke gå forbi en merch-bod uten å ta med noe hjem. Tskjortene deres er laga i organisk bomull, så det er jo noe.

Denne uka befinner jeg meg i Trøndelag, og det er deilig å komme seg ut av byen litt. Jeg skal ha hjemmekontor på dagene, og skrive på kveldene. Gleder meg masse.

Nå er den grønne jakka fast følge i dette nye livet. Fra vin på Kulturhuset til øl på en hjemmefest på Ila. Kom hjem til søskenbarnet mitt i Trondheim klokka fem på natta, og kan ikke huske sist det skjedde.

Det er deilig å ikke være så flink pike.

Livet er en festival

De siste dagene har kjentes som en festival. Hvor jeg har dansa og hoppa, sunget og ledd. Festivalscenen er milevis fra hverandre. Fra Gåte på Rockefeller til Bright Young Things på Ila Brainnstasjon.

Fra et liv til et annet. Oslo, Trondheim, Steinkjer, Namsos. Ingenting føles helt som hjemme. Alt flyter sammen. Det er folk over alt. Mennesker å prate med, drikke med. Fra høye hus og trange gater til åpne sletter som toget glir gjennom

Få ting gir meg mer ro enn å se utover åpent vann, skog og fjell. Lurer på om det finnes noe mer i livet enn kafeer og parker. Hvordan hadde verden vært om jeg ikke tok de valgene jeg tok. Om jeg kun gjorde ting som ga meg glede, og ikke det som var forventet av meg.

Tusen ulike framtider åpenbarer seg i hodet, og alle føles like skumle og vakre på en og samme tid. Jeg kan ikke kontrollere hva som vil skje, jeg kan kun finne ut av hva jeg vil. Leve mitt eget liv, og stole på at ting vil ordne seg etter hvert. Men ingen drømmer blir virkelige uten å jobbe for dem. Jeg har nådd en god del drømmer allerede, og jeg er bare 25 år. Nå dannes nye drømmer, og jeg må bare ta et steg fram og se hvor de tar meg.

Akkurat nå 05

  • Kommer jeg til hektene etter gårsdagens konsert
  • Må jeg finne ut når Steinkjer-toget går
  • Tenker jeg på kvelden hvor jeg og Marte prata utelukkende som Kourtney Kardashian
  • Ser jeg fram til å se Grey’s med mamma på tirsdag
  • Og til å ha noen lesedager (har noen nye manus + Macbeth av Nesbø som jeg må gjennom)
  • Leser jeg på tidlige versjoner av dette Tolkien-diktet. En av setningene har jeg brent inn i arma, og det gjør meg så glad
  • Er jeg sjeleglad for at menskopp finnes
  • Lurer jeg på når jeg kommer til å orke å vlogge igjen
  • Har jeg så vidt begynt å være aktiv på den offentlige Instagram-kontoen min igjen
  • Er jeg trist fordi jeg snart er tom for gamle Grey’s sesonger å se
  • Er jeg så fornøyd med forrige terapitime
  • Skriver jeg så, så, så mye
  • Må jeg huske å bevare streaken med mamma selv om vi skal henge sammen i nesten en uke
  • Syns jeg fortsatt valentine er en tåpelig høytid, og dagen gjorde meg verken trist eller bitter. Hørte masse Foxboro Hot Tubs, også gikk det bra
  • Må jeg finne et returpunkt for glass og metall i nabolaget. Voldsomt hva det hoper seg opp
  • Begynner jeg å bli klar for å kutte i kjøttkonsumet igjen. Gikk tilbake til matvanene jeg hadde som 17-åring etter jul, og det var litt rart
  • Kvier jeg meg for å bestille rørlegger fordi det er så dyrt, men så vil jeg jo ha oppvaskmaskina i drift snart
  • Føler jeg meg urgammel og pur-ung samtidig
  • Lurer jeg på hvem dere som titter innom denne bloggen er. Skriv gjerne hei i kommentarfeltet og introduser deg selv.

Lyd

En ting jeg har savnet i leiligheta mi er ordentlig lyd. Jeg har vokst opp med hjemmekino, og alltid hatt god lyd til film og musikk hjemme. Så det å ha bare tv-lyd, og ikke få brukt LP-spilleren min, var ganske deprimerende.

Men det endret seg i går! For pappa kom til byen med en sjuk forsterker som tok all plassen i kofferten hans, og jeg kjøpte nye høyttalere. Jeg fant ikke høyttalere i min prisklasse brukt, så gikk for noen som var på tilbud på Soundgarden.

Mens jeg lagde pizza koblet pappa alt opp for meg. Når jeg nå slår på forsterkeren våkner også både LP-spiller og Apple TV til live, og de er klare for å fylle livet mitt med lyd. Får lyst til å bruke alle pengene mine på plater. Trenger Harvest Moon av Neil Young, Whatever people say that’s what I’m not av Arctic Monkeys og The white album av The Beatles. Blant annet.

Jeg har tinnitus. Så når det blir stille hører jeg pipinga, noe som ikke er spesielt behagelig. At jeg nå kan omgi meg med god lyd er derfor en lettelse.

Da boden fra mitt tidligere liv ble ryddet ut dukket det også opp en hel kasse med klær jeg nesten hadde glemt. Klær jeg liker skikkelig godt, og et par jakker jeg lurte på hvor hadde tatt veien. Blant annet den grønne jakka dere så vidt kan skimte på bildet over her. Nå har jeg masse «nye» klær, og føler jeg har shoppa uten å bruke en krone. Alt minner meg selvfølgelig om denne dustete livssituasjonen min – men det går sikkert over.

Det er så mange valg

Dagene snegler seg av gårde, og det blir vanskeligere og vanskeligere å legge seg, og stå opp. Jeg håper det skal gå over når vinteren tar slutt. Som jeg virkelig håper er snart.

Jeg trenger noe nytt. Noe annet. Noe som ikke er de rutinene og vanene jeg har hatt de siste sju åra. Aller helst skulle jeg bare flykta fra hele greia og ikke sett meg tilbake. Men det er den enkle løsningen, og jeg har ikke planer om å bli en person som går for de enkle løsningene.

Litt etter litt forsøker jeg å vende tilbake til de tingene som ga meg glede tidligere. Sånn som Instagram og blogging. Spise kjøttfritt, og snakke om miljøvennlig transport. Det føles vondt, å skulle være meg selv igjen. Men hvem er jeg om jeg lar et annet menneske skrelle vekk de gode tingene ved meg?

Jeg føler meg fortsatt ikke som meg selv. Men pulsen er roligere, og jeg jobber med å ikke bekymre meg så mye. Selv om det er vanskelig. Jeg er tross alt et jevnt over ganske bekymra menneske.

Hva er det neste steget, når du hadde sett for deg hvordan resten av livet ditt skulle bli? Hva gjør du når korthuset har falt sammen, og noen har tatt fra deg kortene du hadde samlet? Når du må lete etter en ny kortstokk, bygge noe nytt og ukjent?

Nå må jeg lære meg å være alene. Like meg selv. Trives med meg selv. Være trygg, stolt og full av selvtillit. Det skjer ikke i dag. Eller i morgen. Men om en stund. Etter hvert.

Jeg kan gjøre hva jeg vil nå. Og det skremmer meg. Hvordan skal jeg vite hva som er riktige valg, når jeg har bare meg selv å ta dem med?

Just when we think we’ve figured things out, the universe throws us a curve ball. So we have to improvise, we find happiness in unexpected places, we find our way back to the things that matter the most. The universe is funny that way, sometimes it just has a way of making sure we wind up exactly where we belong.
– Meredith Grey

Akkurat nå 04

Inneholder reklame for egen Etsy-butikk

  • ser jeg fram til ei uke i Trøndelag
  • som starter med Trondheims-helg, søskenbarnheng, venninnehenging, og en konsert med Bright Young Things
  • har jeg hatt besøk av ei venninne hele helga. Det ble mye Grey’s, og mye vin
  • er jeg sjukt støl etter at overnevnte besøk ga meg ei PT-økt
  • har jeg åpna Etsy-butikken min igjen. Jeg kommer ikke til å lage nye ting på ei stund (har ikke tid), men selger seff det jeg allerede har på lager
  • må jeg skrive tretten helt perfekte sider med tekst, noe som går ut over hvor mye jeg får skrevet rundt om på nett
  • vasker jeg klær
  • ser jeg på at April rømmer fra sitt eget bryllup sammen med Jackson
  • lurer jeg på hvordan i helvete 50 shades er så populært. Herregud så kjedelige filmer!
  • vurderer jeg å farge øyenbrynene mine. Finnes det en måte å gjøre det på som ikke gjør at jeg skyller masse kjemikalier ut i havet?
  • gleder jeg meg til De utrolige 2, som jeg tror kan bli veldig morsomt
  • er jeg snart tom for telys

El fly me to the moon

Foto: Joel & Jasmin Forestbird

Siden livet suger og sånn har jeg bestilt et par reiser hjem. Med fly. Jepp. Fordi det er billigere å fly til Trondheim, ta flytog til Gardermoen, og tog til Steinkjer, tur–retur, enn å ta toget én vei fra Oslo til Steinkjer. Jeg betaler dobbelt så mye i leie nå, og er generelt skrapa, så jeg sparer inn penger der jeg kan. Altså: vi snakker nesten halv pris her, altså. Det er ganske sjuk prisforskjell.

I det siste har det også dukka opp en god del artikler om el-fly, og det gjør meg skikkelig glad. Det er fryktelig langt fra Oslo til Namsos, og nå har vi fått direktefly fra Gardermoen! På én time og tjue minutter kan jeg fly fra hjem til hjem. Ganske fantastisk. Bortsett fra at det er fly, diesel og alt det der.

Men tenk om vi kunne fått el-fly! Og i følge Aftenposten/Avinor kan vi ha de første el-flyene i drift i Norge innen ti år. Slik jeg forstår det er det spesielt aktuelt på kortbanenettet (les: der Widerøe flyr).

For meg hadde dette vært en drøm som går i oppfyllelse! Tenk å kunne ta helgeturer hjem, uten å få dårlig klimasamvittighet. Å kunne stille opp på konsertene til lillesøstra mi, bursdagen til farmor, eller morsdag. Så utrolig deilig å kunne reise mer, og ikke være stuck på Østlandet hele tida.

Jeg leste også at billettene vil kunne bli billigere, fordi disse flyene er billigere i drift. Pluss vi slipper sånne klimaavgifter, siden disse flyene vil være klimavennlige! Hvor fint er ikke det? Å kunne bo langt hjemmefra – uten å måtte gi opp å se venner og familie når man vil.

Teknologi ass.

Akkurat nå 03

  • Øver jeg på detached mindfulness
  • Har jeg en ny, og veldig fancy, iPhone
  • Har jeg is i fryseren, sjokolade i ei skål og masse potetgull
  • Prøver jeg å puste med magen
  • Forsøker jeg å akseptere at alt dette vil ta tid
  • Og at det er greit å ikke ha hele livet planlagt i en alder av 25
  • Selv om det er vanskelig
  • Tenker jeg på at et av diktene mine skal være i ei norskbok fra Cappelen Damm, og at ekte elever på ekte skal analysere noe jeg har skrevet
  • Er jeg veldig tørst fordi jeg har grått en del
  • Gleder jeg meg til ei uke med hjemmekontor i Trøndelag
  • Har jeg alt håret i en dutt på toppen av hodet og vet jeg snart må vaske det
  • Har jeg gått gjennom en kasse med klær som dukka opp da han flytta, og fant masse klær med masse minner knytta til seg
  • Savner jeg å ha noe som kjennes som familie omkring meg
  • Er jeg åååh så ensom
  • Skulle jeg ønske at dette ikke var historien min
  • Vet jeg at turen fra Moss jernbanestasjon og fram til døra mi er akkurat like lang som førsteakta av Hamilton.
  • Skulle jeg ønske livet mitt var litt mer som i en romcom hvor fyren innser at han må komme tilbake, og han løper med vind i håret og kjærlighetserklæringer på store plakater
  • Føler jeg meg som en naiv dust som ønsker foregående punkt

24 timer i Moss

Okei, så var jeg ikke i Moss i fullt så mye som 24 timer, men det hørtes mye bedre ut enn 19 eller 20. Mer fullført. Helt.

Jeg dro til Moss i går for å besøke Marie. Å komme seg ut av byen hjelper. Litt vekk fra ting. Vi kjøpte mat (Marie lagde den ene middagsretten hun virkelig kan <3), spiste potetgull, så Norske Talenter og sovna til Født 4. juli. Våkna og la ut på sightseeing i den verste vinden jeg har kjent på lenge – som fikk det til å kjenne ut som om ørene mine skulle falle av.

Dere aner ikke hvor vanskelig det er å leve her og nå, og ikke i fortida eller framtida. Jeg får vondt i magen av å leve i nuet, og av å le eller ha det fint. Jeg kan ha tonnevis med galgenhumor, samtidig som det verker i kroppen. Men jeg er villig til å gjøre alt terapauten min ber meg om. Jeg gjør alle øvelsene fullstendig uironisk, og jobber hardt for å tro henne, og lytte til henne.

I det store og hele går det jo bedre. Men å bygge et nytt liv er så jævlig vanskelig. Å finne bitene som passer sammen, forstå hvor hjørnene er og hvilke nyanser som går sammen. Ramma mi er vekk, og nå leter jeg febrilsk for å finne en ny. Sannheten er vel at jeg må forstå, og akseptere, at det vil ta tid. Og bli komfortabel med at livet er i biter nå, men greie å ha troa på at det ikke vil være slik for alltid.

Jaja, dere. Sånn kan det gå. Tida leger alle sår eller noe sånt.

«Sometimes the future changes quickly and completely, and we’re left with only the choice of what to do next. We can choose to be afraid of it, to stand there trembling not moving, assuming the worst that can happen or we step forward into the unknown and assume it will be brilliant.»
– Cristina Yang