Siste innlegg

Min første Øyafestival

Man samler jo på første ting. Min første tann. Min første hårlåkk. Første skoledag. Jeg har unnagjort min første Øyafestival. Tenk å bo i Oslo i sju år uten å besøke Øya en eneste gang. Det er jo helt.. sykt? 

Jeg hadde kun et dagspass, til onsdagen da Arctic Monkeys skulle spille. Det ble kjøpt for evigheter siden. Samme dag som det ble offentliggjort at de skulle spille der. Jeg kjøpte det uten å ha noen å gå med. Uten noen plan, bare med et ønske om å få sett dem. Og det er så deilig, syns jeg. Å bare gjøre sånne ting – selv om man i øyeblikket ikke har noen å gå med. 

Lite visste jeg at jeg et halvt år senere skulle ha en hel flokk å henge med på festival. Så mange nye folk omkring meg om dagen. Jeg digger det, selv om jeg skvatt litt til da jeg snakka med pappa på telefon og kom på at jeg ikke hadde prata med en trønder på flere uker. Jaja, blir vel vant til det også. 

Festivalen er gjort så grønn som mulig. Strømmen kommer fra vindkraft, kopper og fat kan komposteres. Fretex selger brukttøy, du kan låne støvler, eller spise digg vegetar/vegansk mat. Det er så fint når sånne store arrangementer, som vanligvis generer så mye avfall, greier å gjennomføre uten å påvirke miljøet. Alle aktørene som er til stede er det med en grønn profil, og jeg gleder meg til dette er normen, ikke unntaket. 

Jeg dro til Øya etter jobb. Syns Arcade Fire var helt ok, Grizzley bear var litt snork. Spiste helt ok mat, fordi jeg ikke gadd å stå i lang kø til de som åpenbart hadde den mest populære maten. Drakk et par øl, spiste en enorm pose popcorn, kledde meg i regnjakke da regnskurene satte inn, fikk kjøpt med meg merch og så var de der. Med den sorte, buldrende himmelen over seg. 

I ti år har jeg hørt på Arctic Monkeys, og det er musikk som jeg kan kjenne i blodet. De var så bra. Så enkelt, så perfekt. Nydelig oppbygd set-liste, en Alex Turner i storform. Regn, vått, sexy. Glisa med hele kroppen da jeg gikk derifra. Toga ut av festivalområdet med 25 000 andre, og satte kursen mot Sofienberg. 

Tenk å ha et sånt liv da. Må klype meg i armen av og til. Det var dette 16 år gamle Stine ønska seg, og nå har den 25 år gamle versjonen av henne gitt henne akkurat det hun ville ha. Det er så rart. Så vanskelig. Så riktig. 

Av eller på

Hverdag, ja. Timeplanen fylles opp raskere enn på lenge. Bokstabelen på pulten på jobb vokser for hver dag. Jeg kjappa meg med å blokke ut alle onsdagskvelder til å skrive, før jeg drukner i avtaler som holder meg unna tastaturet. For i høst må jeg skrive. Jeg kjenner det på kroppen og i hue at jeg trenger det. Er for redd for ikke å få det til. For redd for å våkne opp, være førti og ikke ha gjort noe.

Jeg minner meg selv på at jeg allerede har gjort masse på mine første 25 år. Jeg har utdanna meg, fått meg en bra jobb, tjener godt, har et fint sted å bo, har en bra kjæreste,  har greid å holde meg i Oslo – selv om hjertet ofte har villet reise hjem til mamma. Jeg har fått til masse. Men det er jo ikke nok. Hjertet pumper, hodet raser. Ingenting vil stå stille. Og det er det jeg trenger. Stillhet. Ro. Fokus. Om jeg skal skrive.

Så for å få ro, vaner, må jeg prioritere. Jeg må velge skrivinga. På samme måte som jeg velger en filmkveld, kafédate, en bursdag eller jobb. Jeg må prioritere noe vekk, for å få tid til det som betyr så mye for meg. Og når jeg er i gang vil hvilepulsen komme. Den gjør jo alltid det. Når jeg først har kommet meg opp på skriveloftet, brygget en kopp te og satt meg til rette kjenner jeg roen og gleden som kommer. Selv om jeg ikke får skrevet så mye, eller kanskje ikke engang så lenge, så har jeg i alle fall gjort det.

I sommer endte jeg med å prioritere skrivinga vekk. Fordi jeg vet at jeg også trenger å ha fri på ekte. Ikke semi-fri. Jeg må være enten på, eller av. Jeg funker ikke på lunka hele året.

Så jeg blokker ut tid i kalenderen min. Til å møte venner, skrive, gå på konsert, slappe av. For det er sånn jeg funker best. Når jeg kan være til stede, fordi jeg vet at jeg får skrevet i morgen. Jeg trenger ikke bekymre meg for at jeg burde ha skrevet nå, mens jeg er med ei venninne. For jeg skal skrive på onsdag. Det har jeg planlagt. Jeg kan kose meg med film, vin og ei trygg skulder, for jeg får tid til alt. Det går bra.

Jeg har kommet langt. Det er ikke alle som utdanner seg, som får en relevant jobb etterpå. Det er ikke alle som vil jobbe med kultur, som får det. Det er ikke alle som vil skrive, som får skrive på jobb hver dag. Jeg har vært flink. Jeg har jobba for å komme dit jeg er, og fått det til. Derfor er jeg ganske sikker på at jeg skal få til å skrive den boka også – bare jeg jobber for det.

Jeg vil leve et liv hvor jeg er til stede i det jeg gjør der og da. Og ikke tenker på at jeg burde gjort noe annet. Burde jobba. Jeg vil sette pris på øyeblikket jeg er i, og ikke surre dem vekk.

Høsten er på vei, og jeg gleder meg til å være inn i rutinene igjen. Til å elske Oslo så hardt som jeg alltid gjør på vinteren. Til filmkvelder i ny sofa, vanne planter, kysse lenge, drikke te, litteraturfestival, Spaniatur, besøke mamma, få besøk av pappa. Hverdagen igjen. Og igjen. Men jeg liker det. Etter hvert. Alltid.

Jeg har ikke

Jeg har ikke spist blåskjell før. Har ikke hoppa fra svaberg. Jeg har ikke turt å flyte i sjøen, for jeg kan jo synke. Jeg har ikke eid mer enn ett sett med badetøy.

Jeg har ikke hørt på Reiseradioen før. Ikke klatra i et fyrtårn. Ikke ligget på ei brygge og løst kryssord. Jeg har ikke tatt en midt på dagen-øl, for kanskje skal jeg kjøre bil. Jeg har ikke fortøyd båter. Har i alle fall ikke sovet i en.

Jeg har ikke invitert til grillfest før. Ikke pynta en veranda, og hatt musikk-quiz i stua. Har ikke ligget på dyna mi og lest en bok i ett strekk, mens jeg spiser is og drikker vin. Har ikke lest plakettene på landemerker i Namsos.

Jeg har ikke vært i Risør før. Har ikke sett de hvitmalte husene ute mot havet. Ikke tauet en båt, eller halt en opp på land. Jeg har ikke gått i badekåpe, badet på nytt før badetøyet rekker å tørke.

Jeg har ikke hatt så mange hunder omkring meg. Så mange venner omkring meg. Så mange planter omkring meg. Så mye luft, og hav, blått og grønt. Har ikke blitt kyssa i nakken slik. Gått barbeint ut om natta. Kveldsbada uten klær. Har ikke vært så brun. Ikke fått fregner på nesa.

Ikke før i sommer.

De siste dagene i Namsos

De siste dagene mine i Namsos denne sommeren var rolige. Jeg leste to bøker (langt under målet, men slik er det jo alltid), hang med mamma på hytta, drakk kaffe på trappa, potta om tomatplantene, hang med venninner og tok livet generelt med ro.

Følelsen av å komme hjem til min egen leilighet er alltid god, selv om jeg kan føle meg litt ensom med det samme. Etter et par uker med familie blir du vant til å prate med noen, gjøre avtaler og ha foreldre rett i nærheten. Her i Oslo er jeg «alene», og det tar alltid noen dager å venne seg til.

Jeg rakk også å få med meg en vielse! Gudsønnen til mamma gifta seg, og selv om jeg ikke er en kirke-person er det alltid koselig med sånne seremonier syns jeg. Hurra for kjærligheten!

Tilbake i Oslo hadde jeg bare tolv timer hjemme før jeg skulle ta bussen til Sørlandet. Så jeg tok ut klærne jeg ikke skulle ha med meg, bytta ut bøkene, og la i vei.

Det er for lite ferie her i livet, ass. Jeg trenger noen ekstra uker til å ligge i gresset og lese og drikke vin. Planen er å rekke en helgetur til Namsos mellom sommer og jul, for å hjelpe mamma med å pusse opp stua. Når kommer disse el-flyene, egentlig?

Urban jungel

I løpet av de siste månedene har jeg blitt ganske flink til å ta vare på plantene mine, og fra høsten har jeg tenkt å skru plantegalskapen ett hakk lengre, og starte transformasjonen av leiligheta mi til en skikkelig jungel. Jepp. Det er jo så kult! Og jeg liker roen plantestell gir meg.

Til nå har jeg valgt planter som er enkle å stelle med, og har tatt alt på magefølelsen. Men nå vil jeg lære mer om hvordan det bør gjøres, hvilke planter som bør vannes når og all mulig nørd-plantekunnskap. En ting jeg virkelig må lære er å ta stiklinger, for det kan jo bli drøyt dyrt å kjøpe alle plantene.

Jeg har uansett planer om å kjøpe noen nye planer, for jeg mangler et par av litt størrelse. I tillegg planlegger jeg å potte om en del av de mellomstore plantene mine, så de kan få mer plass til å vokse seg store.

Dette betyr en ganske drøy runde på plantesenter, så jeg får kjøpt nye planter, potter og jord. E har sagt seg villig til å hjelpe med bæringa, og jeg har noen planter på ønskelista. Det smarteste er vel å velge så lettstelte planter som mulig, men det hadde også vært kult med en eller annen halvsær plante som trenger litt pass – så jeg får øvd meg på det.

Burde jeg ha planter som en egen kategori her på bloggen? Så kan jeg dele det jeg lærer underveis, oppdatere dere på hvordan plantene vokser og sånn. Er det gøy? Si i fra. Og tips gjerne om kule planter jeg bør sjekke ut!

Bildene er hentet herfra, og herfra..

Klimavennlig på småbyferie

I cirka 1,5 år har jeg forsøkt å adoptere så mange prinsipper fra zero waste-livsstilen som mulig for å redusere avfallsmengden jeg produserer, og dermed redusere klimagassavtrykket mitt. Noen ganger er det enkelt å være klimavennlig, andre ganger ikke.

Et sted i verden det er vanskelig å være fullstendig zero waste er i Namsos, også kjent som småbyen. Her er det kun kjede-matbutikker, noe som gjør det å finne plastfrie matvarer til en liten utfordring. Jeg kunne jo kjørt rundt på ulike gårdsutsalg, men det virker litt kontraproduktivt – med tanke på at jeg må fylle mammas bil med diesel først.

I stedet for å tenke at jeg ikke får til noe bra mens jeg er her, så forsøker jeg å finne ulike løsninger for å være så klimavennlig, og gjerne zero waste, som jeg kan mens jeg er på ferie. Her er et par ting du også kan gjøre for å være mer klimavennlig på småbyferie.

  1. Let etter lokalproduserte matvarer, som ikke har reist så fryktelig langt for å nå fram til butikken. Her i Trøndelag er dette ganske enkelt på sommeren, siden vi er et skikkelig landbruksfylke. I følge Framtiden.no har importert frukt og grønt som oftest høyere klimagassutslipp enn norske. Unntaket er grønnsaker produsert i oppvarmede drivhus.
  2. Det viktigste du kan gjøre for å redusere klimagassavtrykket ditt er allikevel å kutte i konsumet av kjøtt og meieriprodukter.
  3. På andreplass for å redusere klimagassutslippene dine kommer å spise opp maten du kjøper.
  4. Let etter matvarer pakket i papp, framfor plast, for å unngå plastavfall.
  5. Sett deg ned og spis på en restaurant, fremfor å ta med mat i take away-bokser. Da unngår du masse engangsprodukter, og får slappa av i tillegg.
  6. Ha med egne grønnsaksposer, og handlenett. Det er alltid et eller annet å finne i løsvekt, og du unngår litt plast.
  7. Si nei til sugerør, og andre engangsprodukter om du kjøper noe på farta. Du kan for eksempel ha med egen kaffekopp, matboks og et sugerør i veska eller sekken din.
  8. Plukk med deg litt (eller alt) av plastavfallet du finner på stranda.

Å være klimavennlig er ofte et spindelvev av valg og kunnskap. Jeg kan tro at det å velge norske tomater i løsvekt er bedre enn importerte, men så leser jeg en artikkel på internett dagen etter som sier at grønnsaker i oppvarmede drivhus er mer energikrevende enn importerte.. Altså.. Det er mye å lære. Og mye å huske. Men det finnes noen store ting som veier mye: som å kutte i flyreiser, spise mindre kjøtt og ikke kaste mat.

Jeg er langt i fra perfekt, og av og til feiler jeg fullstendig mens jeg prøver å være klimavennlig. Slik som på rema her i Namsos, hvor det ikke var mulig å finne alt jeg skulle ha plastfritt, eller emballasjefritt. Men jeg hadde med handlenett, og grønnsaksposer. Det fine er at disse tingene nesten alltid skaper gode samtaler i kassa, og hun jeg betalte til ble så begeistret for grønnsaksnettene mine at hun skulle bestille noen selv. Bare der har man gjort én person til interessert.

Alle bekker små, pleier jeg å si. Og jeg håper alle vil være med å gjøre minst én liten ting for klimaet i løpet av ferien.

Kilder:

Skybrudd

Himmelen åpna seg fullstendig mens vi Face Timet. Jeg satt utenfor et kjøpesenter i Namsos. Han var i leiligheta mi i Oslo for å vanne plantene mine. Jeg fikk full oppdatering på hver eneste en, og det så ut som det sto bra til. De får vann igjen når jeg er tilbake i Oslo søndag kveld, men etter det må de greie seg to uker mens vi er på Sørlandet. Litt spent, men tror det skal gå bra.

Jeg måtte rydde inn puter og pledd. Flytte unna grillen og de skjøre stemor-plantene. Sette dem under taket på trappa. Lukke vinduene rundt om i huset og hente inn lyslyktene jeg bar ut før helga. Mamma og kjæresten kom innom for å klippe gresset, noe som jo ble litt vanskelig i styrtregn og torden – så de kom inn på kaffe i stedet. Hele den dagen her har det kjentes ut som om jeg er på ei hytte alene, men jeg er jo i huset til mamma. Riktignok alene. Deilig å kjenne litt på den følelsen også.

Husk å leve mens du gjør det. Joda, jeg savner han og plantene mine og leiligheta og vennene mine i Oslo. Men jeg greier å legge vekk savnet og bare synke inn i ei bok også. Være den Stine som bare finnes her oppe. Som fylles av bekymringer, og lar dem visne vekk ved å lese og spille pokemon.

Det er 22. juli. Jeg tror det er derfor jeg er litt engstelig om dagen. For den datoen her får meg alltid til å reflektere alt for mye over livet og døden. Og tankene går i spiral helt til noen prater til meg og jeg tvinges ut av det. Til jeg får pratet om tankespiralen, og noen ser enden på den. Tar tak i halen og røsker den opp så den dingler der, sjanseløs. Han begynner å bli ganske flink til det. Skylder også litt på den INFJ-greia.

Husk å elske mens du tør det. Jeg ser at trærne folder seg ut i møtet med regnet. Lukter det våte treverket fra verandaen. Jorda som blir mørkere, kroppen som avkjøles, håret som krøller seg helt oppunder ørene på grunn av luftfuktigheta. Lurer på om jeg kan skvise inn enda en runde med Harry Potter-bøkene før ferien er over. Men vil lese dem på engelsk, og greier ikke bestemme meg for hvilket pocket-sett jeg vil samle på.

Jeg må lese. Jeg må skrive. Bade. Spise. Drikke vin. Hoppe fra en klippe. Leve. Puste. Så mye. Har det så travelt. Husk å leve. Hva om jeg ikke rekker alt? Husk å leve.

Dagen gjør meg ikke redd for terror. Eller mennesker med ekstreme meninger. Egoistisk som jeg er gjør den meg redd for ikke å få til det jeg vil. For at det skal skjære seg igjen. At jeg ender opp på rommet mitt hos mamma og må bo der fordi livet mitt falt sammen.

Men jeg nekter å la meg styre av frykt. Så jeg tar et steg av gangen. Puster. Lever. Tar hånda hans i sommernatta. Tillater meg selv å senke skuldrene. Være trygg. Elske. Leve.

Det lukter salt av huden min

Småbylivet. Å våkne og sette på radioen. Ha ei lillesøster som banker på døra for å si at det er frokost. Ikke helt enda, men snart. Frokost. Pappa har satt rundstykkene i ovnen.

Han lagde kaffe til meg den morgenen før han måtte dra. Vi pakka oss inn i dynene igjen. Scrolla. Leste. Spilte litt. Sto opp. Kjørte til havet for å flyte i det salte vannet, sammen med hele resten av Innherred. Lese hver vår tegneserie, bade mer. Jeg øver på å ha hodet under vann, men vil helst bare flyte i bølgene.

Radioen forteller meg at jeg skal tørke tårene når jeg skrur på tenninga igjen. Han har satt seg på toget sørover, og jeg har ei uke igjen. Ja, det er fint å være her. Jeg har ikke følt meg så avslappa på lenge som da jeg dro ut alle putene og pleddene og dynene jeg kunne finne og spiste vannmelon og leste The hate u give i time etter time på verandaen. Men det skal bli ganske fint å komme tilbake til armkroken hans igjen også. Rufse håret hans som legger seg flatt, og vandre de ti minuttene det er mellom leilighetene våre. Gjennom Sofienbergparken, med øl i sekken og farge i ansiktet.

For jeg har fått farge. Meg. Sikkert for første gang siden jeg var 12. Huden min er gylden. Den lukter salt, og håret mitt blekes av sola. Ansiktet har vært sminkefritt i dagevis, og jeg har et sånt avslappa, sløvt blikk. Sommer-Stine. Jeg liker henne.

Men i dag måtte jeg også google «mid 20s crisis» bare for å se om det er ekte. Og det ser ut som om det er en greie. Det er som om jeg har blunka, og plutselig er jeg ikke 18 år lenger. Plutselig er jeg et semi-voksent menneske med et selvstendig liv i en by langt borte, og jeg lurer på hva jeg gjorde for å få det til. Lille meg, i store Oslo. Som ikke føles stort lenger. Jeg lurer på hva som skjer neste gang jeg blunker.

Det er helt stille inne på soverommet mitt hos mamma nå. Hun er på hytta, og jeg har huset for meg selv. Makser småbylivet fullstendig ved å bære ut blomster og stearinlys på verandaen. Ha døra på vidt gap. På kvelden tenner jeg stearinlys på rommet mitt, lar vinduet åpnes ut i natta, og sjølufta strømme inn. Hører musikken fra byen der nede. Leser, spiller, chatter. Setter pris på tida jeg er avslappet alene, for jeg vet at om en dag eller to eller tre kommer jeg til å verke etter å dra her i fra igjen.

Utflytter

De siste dagene har jeg fått se byen min utenfra. Jeg opplever den på en helt annen måte enn jeg normalt gjør, fordi han er her, og jeg vil vise han alt. Vi fant stien opp til fjellet, gikk gjennom parken jeg ikke har vært i på mange år, fulgte trappene opp fjellsida, langs bunkeranleggene fra krigen. Leste alle faktaplakettene som er satt opp, gikk rundt på toppen av byfjellet for å se utsikten fra alle sidene.

Det er så fredelig å se vannet som strekker seg langt avgårde. Jeg peker og forteller hvor alt er. Der er huset til mamma. Der gikk jeg på skole, vokste jeg opp. I disse gatene har jeg gått og lengta etter noe mer. Noe større. Et annet liv enn det jeg fikk her. Disse gatene forlot jeg så fort videregående var over. Disse gatene elsker jeg å komme tilbake til. Trå opp og ned i.

Vi spiser is med havet ved siden av oss. Fyller terrassen med folk, og lar historiene flomme ut av oss enda en gang. Jeg tar han med rundt, og vi bader. Ute på hytta, og på den stranda som er alt for grunn. Spiser mat ute i byen, og rusler rundt i flere timer. Rundt kirka, bort til alle skulpturer og monumenter for å finne pokeballer. Pokémon Go er genialt for å få sett en ny by.

Namsos er så kjent for meg. Det er hjem. Trygt. Og det vil alltid være stedet jeg reiser til når jeg trenger å komme meg vekk fra alt – og koble helt ut. Jeg gleder meg til å kjøpe meg et feriested her oppe en dag. Innrede et lite hus som jeg kan komme til, og invitere inn venner og familie. Vite at selv om jeg kanskje aldri skal bo i Namsos igjen, så får jeg eie en liten bit av byen. Ha en flekk hvor jeg kan plante blomster og ei trapp å drikke kaffe på om morgenen. Leve småbylivet en gang i blant. Puste og kjenne på det. Skrive med lyden av havet omkring meg.

Jeg smiler av å ha han her. Å se han vandre i gatene mine. Høre han snakke om byen, og orientere seg. Endelig få bilder på alle disse stedene som jeg snakker om hele tida.

Det er så rart å være utflytter. Å bare komme tilbake av og til. Se hvordan byen forandrer seg, hvordan det er nye folk bak kassa på butikken. Besøke parker jeg innser jeg ikke har vært i på mange år. Det er rart hvor fort tida går. Jeg tenker ikke lenger så mye på hvordan livet skal være om tretti år, for jeg vil heller bare være til stede her og nå. Men når jeg innimellom åpner opp den tanken lurer jeg jo på om jeg blir i Oslo, eller om en eller annen tilfeldighet tar meg tilbake til hjembyen min.

Her og nå setter jeg bare pris på dagene vi har her sammen. At vi har fått så bra vær, og fått sett så mye. Det er ganske fint å få ta med seg kjæresten sin hjem.

Jeg elsker stua mi

Altså. Den stua her! Blir bare bedre og bedre. I dag fikk jeg levert ny sofa, og det var så deilig. Har ønska meg ny i mange år, og endelig har jeg en splitter ny sofa i en annen farge en grå. Er så glad! Materialistisk? Jeg?

Tenker at jeg ikke skal gå veldig inn på hvorfor jeg kjøpte en ny sofa, framfor en brukt, for det har jeg allerede gjort på Instagram. Så om noen er gira på å vite det kan dere sjekke den siste posten min. Heter @stinefriis på Instagram.

Haha, se så stusselig den stålampa bak der er nå. Får lete etter ei ny på et tidspunkt. Ser for meg jeg sikkert kunne funnet noe kult brukt.

Jeg trives så godt her inne nå. Fargene, bildene på veggen, plantene. Alt er bare så bra! Vil ha mer da. Av alt. Så til høsten kommer jeg forhåpentligvis tilbake med flere kilim-puter (dattera til kjæresten til morfar bor i Istanbul, og kan kjøpe for meg), også trenger jeg flere planter. Mange, mange flere planter.

I tillegg til sofa har jeg fått inn ei ekstra bokhylle. Skal vise dere en annen dag.

Men altså. Jeg monterte denne sofaen helt alene! Lille meg greide å montere en hel sofa på under to timer. Er så sjukt stolt. Den ble levert i deler, og jeg måtte skru og vri og tre på trekk på trange puter. Etter det tok det meg fire runder opp og ned for å få kasta all pappen i bakgården. Overraskende nok endte jeg med bare én pose plast på hele sofaen. Imponert!

Gleder meg allerede til å krype opp i sofaen i vinter, omgitt av puter og pledd og se film og spise pizza. Det beste med den er at når jeg flytter og trenger større sofa kan jeg bare kjøpe flere deler – og utvide den, i stedet for å måtte kjøpe en helt ny igjen. Ikea ass. Bare de fikser rettighetene til tekstilarbeiderne sine nå, så blir det bra det der.

I tillegg til å levere sofaen bestilte jeg også retur, og resirkulering, av den gamle. Kosta meg 190 kroner for at Ikea tar til seg den gamle sofaen min, og gjenvinner det som gjenvinnes kan. Verdt det! Så slapp jeg å hive fullt brukbare materialer på dynga.

Sofaen jeg har kjøpte heter Vimle, og er en toseter fra Ikea.
Det vises ikke så godt på bildene, men føttene på sofaen er disse fra Prettypegs
.