Bøker
Kommentarer 4

Nevermoor: oppskrytt, eller verdt et forsøk til?

En av bøkene jeg har lest den første sommerferieuka mi er Nevermoor av Jessica Townsend. Jeg har hørt mye bra om den boka. Hvordan den skal være en arvtager til Harry Potter og alt mulig. Men alle barnbokserier som får det stempelet får det vanskelig, for de blir jo dermed sammenlignet.

Om boka:

A cursed girl escapes death and finds herself in a magical world – but is then tested beyond her wildest imagination

Morrigan Crow is cursed. Having been born on Eventide, the unluckiest day for any child to be born, she’s blamed for all local misfortunes, from hailstorms to heart attacks–and, worst of all, the curse means that Morrigan is doomed to die at midnight on her eleventh birthday.

But as Morrigan awaits her fate, a strange and remarkable man named Jupiter North appears. Chased by black-smoke hounds and shadowy hunters on horseback, he whisks her away into the safety of a secret, magical city called Nevermoor.

It’s then that Morrigan discovers Jupiter has chosen her to contend for a place in the city’s most prestigious organization: the Wundrous Society. In order to join, she must compete in four difficult and dangerous trials against hundreds of other children, each boasting an extraordinary talent that sets them apart – an extraordinary talent that Morrigan insists she does not have. To stay in the safety of Nevermoor for good, Morrigan will need to find a way to pass the tests – or she’ll have to leave the city to confront her deadly fate.

Jeg brukte alt for lang tid på å komme inn i boka. Omtrent 150 sider tok det før jeg interessen steg. Starten var lovende, men jeg ble ikke helt fenget. Jeg var ikke så opptatt av hvordan det gikk med Morrigan, ikke spesielt interessert i universet (som jeg heller ikke fikk helt tak på), og ikke var jeg så nysgjerrig på de ulike utfordringene Morrigan må gjennom.

Universet er en slags hybrid mellom vår egen verden og en fantasiverden, men egne varianter av jul, halloween og så videre. Men jeg skjønte ikke om dette er en annen dimensjon enn vår – eller om vår ikke finnes. Sånne ting forvirrer meg bare når jeg leser.

Om vi da skal sammenligne Nevermoor med Harry Potter, som enkelte anmeldere virker å gjøre, så syns jeg Morrigan mangler den ekstreme nysgjerrigheten som Harry har. Vi oppdager den magiske verden gjennom Harry på en helt annen måte, men Morrigan syns jeg tar for mye av det hun oppdager som for selvfølgelig. Jeg savner at Morrigan er mer interessert, mer våken og til stede. Hun, og de andre karakterene, er for endimensjonale for meg.

Allikevel syns jeg det ble mye mer spennende mot slutten, og jeg har fått flere meldinger om at bok to er bedre, så jeg må vel bare gi det en sjanse til – og lese bok nummer to også.

Kanskje jeg bare har blitt for gammel for slike barnebokuniverser? Ikke vet jeg. Noen av dere som har lest?

4 Kommentarer

  1. Frida sier

    Jeg har lest både en og to, og likt det veldig godt! Nevermoor er nok litt treig til å begynne med, men jeg syntes ikke det hadde så mye å si egentlig. Jeg var skeptisk til Morrigan til å begynne med, men jeg tok meg i å like at den var litt annerledes. At hun som karakter er i større grad påvirket av de forholdene hun har vokst opp i. At barnslig under og nysgjerrighet ikke kommer naturlig til henne fordi livet hennes egentlig var satt til å følge en bestemt vei fra fødselen av. Om det gir mening? Bok to er veldig kjekk, og den koste jeg meg enda mer med. Tror nok Harry Potter sammenligning ødelegger veldig for Townsend her, og der er synd, for hun har skapt noe fint og magisk som fortjener å stå som seg selv ^_^

  2. Jeg hadde ganske samme opplevelse som deg. Ble ikke noe særlig engasjert, syntes karakterene var flate, og nå, omtrent et halvt år senere, husker jeg veldig lite av boka. Jeg har nok blitt litt for gammel, men synes også at boka var litt for rotete. Det manglet liksom et fokus, som jeg føler at for eksempel Harry Potter har.

  3. Selv likte jeg begge Nevermoor-bøkene og særlig første boka ga meg en følelse som minnet meg litt om følelsen da jeg først leste Harry Potter-bøkene. Med det sagt så skjønner jeg kritikken din for jeg ble selv litt forvirret og jeg syns selv begge bøkene er litt rotete og det må nok innrømmes at jeg har glemt en del fra bøkene sånn i ettertid. Samtidig så er jeg selv litt barnlig av meg. Jeg ønsker selv å skrive for barn, jeg elsker bøker med barn og unge som målgruppe og når bøker er preget av mye fantasi og skriveglede (noe jeg føler Nevermoor-bøkene virkelig er) så er jeg villig til å tilgi svakheter. Jeg tror også at det har en del å si hvor ofte man leser bøker ment for ulike målgrupper, selv leser jeg svært mye som antakelig ville vært kvalifisert som Middle Grade i USA og Storbrittania (målgruppe 9-12 år) fordi jeg syns det ofte skrives mye underholdende og fint for barn i den alderen, dessuten relaterer jeg meg mer til problemstillingene deres enn de få gangene jeg leser om folk på samme alder som meg selv. Hvis man derimot leser bøker ment for f.eks. Middle Grade mer sjelden eller kun en gang i blant så føles det nok lettere barnslig eller for lett de gangene man leser det. Ellers handler det selvsagt mye om smak og behag og det er jo også helt ok.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.