Hverdag
Skriv en kommentar

Trærne vil ikke bøye seg for vinden

Trærne forsøker å stå i mot vinden. Grønne, gule, røde blader klamrer seg fast til grenene, mens treet blir tvunget til å lene seg ned. Bekjempet faller de mot bakken. Ingen kan stå i mot vinden.

Ingen kan stå i mot forandring. Ingen kan stå i mot det som kommer. Det vet sivet, som lener seg, tilpasser seg vind og vær, og står seirende tilbake når vinden løyer. Jeg lærte det i en tegneserie en gang, og det er en slags visdom som jeg har tatt med meg. Vær mer som sivet, bøyelig, tilpasningsdyktig. Ikke vær sta som treet. For det er treet som taper til slutt.

Jeg kan så vidt skimte byen der nede mellom hustakene. Og om noen timer skal jeg opp i et fly. Jeg er ikke nervøs for vinden eller været, men forsinkelser. Hva om jeg ikke kommer meg hjem i kveld? Hjem. Det er et tynnslitt begrep på dette tidspunktet. Orker nesten ikke tenke på det. Er det så nøye? Sånn egentlig? Jeg er fra Namsos, jeg bor i Oslo, men kanskje en dag får jeg lyst til å flytte til Brasil. Altså, man vet ikke hvor man ender opp, man vet ikke hvor man skal. Vær som sivet.

Jeg har lest Barnet i helgen, av Kjersi Annesdatter Skomsvold. Den var fin, og tok en kveld å lese. Toppen. Om å være redd for kjærlighet, men tørre å elske likevel. Tørre å knytte seg til mennesker. Tørre å være sårbar. Ingen mennesker er modigere enn de som starter på nytt, til tross for all dritten og fortida og det som har skjedd.

Trærne lærer ikke. De sprekker og knekker, og faller. De står i mot, og står i mot, til det til slutt sier stopp. De nekter å endre seg, nekter å tilpasse seg omgivelsene, realitetene og verden omkring seg. De er vakre, javisst. Men åh så lite de vet om livet.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.