Aschehoug
Kommentarer 4

Forsinka

Flyet mitt til Namsos er førti minutter forsinka. Flytiden er på tjuefem minutter, så førti minutter er en del. Jeg har mye bedre tid på Værnes enn ventet. Går rundt og kikker i butikkene. Mye mindre enn de på Gardermoen. Fysisk mindre, mindre utvalg, mindre folk, mindre stress. Så jeg rusler rundt og støter på ei jeg gikk på videregående med. Så ei til. Jeg hadde allerede møtt ei tante på Gardermoen.

Det lille Widerøe-flyet rister, og jeg tenker at jeg har kommet langt. For to år siden ville jeg knuget meg fast i setet. Pustet dypt og telt sakte til ti, igjen og igjen. Nå sitter jeg og kikker ut av vinduet. Ser ikke noe annet enn grått, grått, grått. Har støykansellerende hodetelefoner så ikke motorlyden skal gnage på hjernebarken. Ikke musikk. Bare ro. Jeg ser ut av vinduet, og hjembyen min åpenbarer seg under oss. 

Jeg ser stranda jeg bada på som lita. Huset mamma og pappa bygde sammen. Gata der jeg vokste opp, og det første huset de kjøpte. Det vi malte rødt, grønt og gult, og som nå har blitt hvitt. Mamma sitt hus er oppe i skråningen. Jeg ser barneskolen min, ungdomsskolen og videregående. Idrettshallen, musikkskolen, kulturhuset. Jeg kjenner hvert et gatehjørne. Men jeg ser ikke skolen barna mine skal gå på. Ser ikke parken hvor de skal leke med hunden. Jeg ser ikke skogen de skal lære å gå tur i, eller huset vi skal bo i. Alt det er langt unna her. Og jeg føler… ingenting. 

Det er rart. Å vite at mest sannsynlig skal jeg ikke oppdra en familie her. Vi skal komme hit på besøk. Ha ei hytte her. Skape sommerminner, feire jul. Men vi skal ikke leve her. De skal ikke lengte ut til noe større. De skal ikke drømme om å ha konsertscener og likesinnede omkring seg. De kommer til å ha det rett utenfor døra. Kanskje skal de vokse opp på Grünerløkka. Sagene. Kanskje en av de nye bydelene som vokser fram langs t-banelinjene. 

Jeg vet ikke hvordan framtida mitt ser ut. Jeg vet ikke hvor barna mine skal bo. Jeg vet ikke hvor jeg er om ti år. Og akkurat her og nå skremmer det meg ikke. Det er merkelig befriende. Å ikke vite hva jeg har i møte. Hvilke mennesker som fortsatt har til gode å dukke opp i livet mitt. Hvilke hendelser som skal forme meg. Hvilke steder jeg skal kalle hjemme.

4 Kommentarer

  1. Jeg lar meg selv stresse av alt jeg ikke vet, men denne teksten var veldig tankevekkende synes jeg. På samme måte som deg vet jeg at mine barn heller ikke vil vokse opp i hjembygda, men ett eller annet sted i eller i nærheten av Oslo. Det er så mye vi ikke vet, men det går nok bra uansett.

    • Ja det går jo bra! Og syns det er litt kult at ungene mine kanskje skal sparkesykle til Grünerløkka skole, og glede seg til å reise på trøndelagsferie til hytta vår her oppe. Ha egne rom, og besteforeldre som snakker rart og lærer dem nye, rare ord. Jeg tror det blir helt topp!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.