Hverdag
Kommentarer 4

Min første Øyafestival

Man samler jo på første ting. Min første tann. Min første hårlåkk. Første skoledag. Jeg har unnagjort min første Øyafestival. Tenk å bo i Oslo i sju år uten å besøke Øya en eneste gang. Det er jo helt.. sykt? 

Jeg hadde kun et dagspass, til onsdagen da Arctic Monkeys skulle spille. Det ble kjøpt for evigheter siden. Samme dag som det ble offentliggjort at de skulle spille der. Jeg kjøpte det uten å ha noen å gå med. Uten noen plan, bare med et ønske om å få sett dem. Og det er så deilig, syns jeg. Å bare gjøre sånne ting – selv om man i øyeblikket ikke har noen å gå med. 

Lite visste jeg at jeg et halvt år senere skulle ha en hel flokk å henge med på festival. Så mange nye folk omkring meg om dagen. Jeg digger det, selv om jeg skvatt litt til da jeg snakka med pappa på telefon og kom på at jeg ikke hadde prata med en trønder på flere uker. Jaja, blir vel vant til det også. 

Festivalen er gjort så grønn som mulig. Strømmen kommer fra vindkraft, kopper og fat kan komposteres. Fretex selger brukttøy, du kan låne støvler, eller spise digg vegetar/vegansk mat. Det er så fint når sånne store arrangementer, som vanligvis generer så mye avfall, greier å gjennomføre uten å påvirke miljøet. Alle aktørene som er til stede er det med en grønn profil, og jeg gleder meg til dette er normen, ikke unntaket. 

Jeg dro til Øya etter jobb. Syns Arcade Fire var helt ok, Grizzley bear var litt snork. Spiste helt ok mat, fordi jeg ikke gadd å stå i lang kø til de som åpenbart hadde den mest populære maten. Drakk et par øl, spiste en enorm pose popcorn, kledde meg i regnjakke da regnskurene satte inn, fikk kjøpt med meg merch og så var de der. Med den sorte, buldrende himmelen over seg. 

I ti år har jeg hørt på Arctic Monkeys, og det er musikk som jeg kan kjenne i blodet. De var så bra. Så enkelt, så perfekt. Nydelig oppbygd set-liste, en Alex Turner i storform. Regn, vått, sexy. Glisa med hele kroppen da jeg gikk derifra. Toga ut av festivalområdet med 25 000 andre, og satte kursen mot Sofienberg. 

Tenk å ha et sånt liv da. Må klype meg i armen av og til. Det var dette 16 år gamle Stine ønska seg, og nå har den 25 år gamle versjonen av henne gitt henne akkurat det hun ville ha. Det er så rart. Så vanskelig. Så riktig. 

4 Kommentarer

  1. Det ble ikke Øya på meg i år, men begynte å høre på Arctic Monkeys igjen denne uka. De første albumene har jeg ikke hørt på evigheter – men husker sangene så godt. Plutselig føles det ut som jeg er tilbake i 2007. At tiden har stått stille.

  2. Kjenner jeg må lære av deg og bare bestille billetter før alt kan planlegges. Det er vel de impulsene man burde følge.

    Har aldri vært på Øya før, men føler trangen etter at du tilogmed har «godkjent» det miljømessig.

    • Neste år har jeg lyst til å dra på hele festivalen 😀 Var veldig gøy! Også er det jo nice når man har kjøpt billetter på forhånd – så blir ikke kostnaden så stor på våren.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.