Hverdag
Kommentarer 2

Skybrudd

Himmelen åpna seg fullstendig mens vi Face Timet. Jeg satt utenfor et kjøpesenter i Namsos. Han var i leiligheta mi i Oslo for å vanne plantene mine. Jeg fikk full oppdatering på hver eneste en, og det så ut som det sto bra til. De får vann igjen når jeg er tilbake i Oslo søndag kveld, men etter det må de greie seg to uker mens vi er på Sørlandet. Litt spent, men tror det skal gå bra.

Jeg måtte rydde inn puter og pledd. Flytte unna grillen og de skjøre stemor-plantene. Sette dem under taket på trappa. Lukke vinduene rundt om i huset og hente inn lyslyktene jeg bar ut før helga. Mamma og kjæresten kom innom for å klippe gresset, noe som jo ble litt vanskelig i styrtregn og torden – så de kom inn på kaffe i stedet. Hele den dagen her har det kjentes ut som om jeg er på ei hytte alene, men jeg er jo i huset til mamma. Riktignok alene. Deilig å kjenne litt på den følelsen også.

Husk å leve mens du gjør det. Joda, jeg savner han og plantene mine og leiligheta og vennene mine i Oslo. Men jeg greier å legge vekk savnet og bare synke inn i ei bok også. Være den Stine som bare finnes her oppe. Som fylles av bekymringer, og lar dem visne vekk ved å lese og spille pokemon.

Det er 22. juli. Jeg tror det er derfor jeg er litt engstelig om dagen. For den datoen her får meg alltid til å reflektere alt for mye over livet og døden. Og tankene går i spiral helt til noen prater til meg og jeg tvinges ut av det. Til jeg får pratet om tankespiralen, og noen ser enden på den. Tar tak i halen og røsker den opp så den dingler der, sjanseløs. Han begynner å bli ganske flink til det. Skylder også litt på den INFJ-greia.

Husk å elske mens du tør det. Jeg ser at trærne folder seg ut i møtet med regnet. Lukter det våte treverket fra verandaen. Jorda som blir mørkere, kroppen som avkjøles, håret som krøller seg helt oppunder ørene på grunn av luftfuktigheta. Lurer på om jeg kan skvise inn enda en runde med Harry Potter-bøkene før ferien er over. Men vil lese dem på engelsk, og greier ikke bestemme meg for hvilket pocket-sett jeg vil samle på.

Jeg må lese. Jeg må skrive. Bade. Spise. Drikke vin. Hoppe fra en klippe. Leve. Puste. Så mye. Har det så travelt. Husk å leve. Hva om jeg ikke rekker alt? Husk å leve.

Dagen gjør meg ikke redd for terror. Eller mennesker med ekstreme meninger. Egoistisk som jeg er gjør den meg redd for ikke å få til det jeg vil. For at det skal skjære seg igjen. At jeg ender opp på rommet mitt hos mamma og må bo der fordi livet mitt falt sammen.

Men jeg nekter å la meg styre av frykt. Så jeg tar et steg av gangen. Puster. Lever. Tar hånda hans i sommernatta. Tillater meg selv å senke skuldrene. Være trygg. Elske. Leve.

2 Kommentarer

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.