Hverdag
Skriv en kommentar

Det lukter salt av huden min

Småbylivet. Å våkne og sette på radioen. Ha ei lillesøster som banker på døra for å si at det er frokost. Ikke helt enda, men snart. Frokost. Pappa har satt rundstykkene i ovnen.

Han lagde kaffe til meg den morgenen før han måtte dra. Vi pakka oss inn i dynene igjen. Scrolla. Leste. Spilte litt. Sto opp. Kjørte til havet for å flyte i det salte vannet, sammen med hele resten av Innherred. Lese hver vår tegneserie, bade mer. Jeg øver på å ha hodet under vann, men vil helst bare flyte i bølgene.

Radioen forteller meg at jeg skal tørke tårene når jeg skrur på tenninga igjen. Han har satt seg på toget sørover, og jeg har ei uke igjen. Ja, det er fint å være her. Jeg har ikke følt meg så avslappa på lenge som da jeg dro ut alle putene og pleddene og dynene jeg kunne finne og spiste vannmelon og leste The hate u give i time etter time på verandaen. Men det skal bli ganske fint å komme tilbake til armkroken hans igjen også. Rufse håret hans som legger seg flatt, og vandre de ti minuttene det er mellom leilighetene våre. Gjennom Sofienbergparken, med øl i sekken og farge i ansiktet.

For jeg har fått farge. Meg. Sikkert for første gang siden jeg var 12. Huden min er gylden. Den lukter salt, og håret mitt blekes av sola. Ansiktet har vært sminkefritt i dagevis, og jeg har et sånt avslappa, sløvt blikk. Sommer-Stine. Jeg liker henne.

Men i dag måtte jeg også google «mid 20s crisis» bare for å se om det er ekte. Og det ser ut som om det er en greie. Det er som om jeg har blunka, og plutselig er jeg ikke 18 år lenger. Plutselig er jeg et semi-voksent menneske med et selvstendig liv i en by langt borte, og jeg lurer på hva jeg gjorde for å få det til. Lille meg, i store Oslo. Som ikke føles stort lenger. Jeg lurer på hva som skjer neste gang jeg blunker.

Det er helt stille inne på soverommet mitt hos mamma nå. Hun er på hytta, og jeg har huset for meg selv. Makser småbylivet fullstendig ved å bære ut blomster og stearinlys på verandaen. Ha døra på vidt gap. På kvelden tenner jeg stearinlys på rommet mitt, lar vinduet åpnes ut i natta, og sjølufta strømme inn. Hører musikken fra byen der nede. Leser, spiller, chatter. Setter pris på tida jeg er avslappet alene, for jeg vet at om en dag eller to eller tre kommer jeg til å verke etter å dra her i fra igjen.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.