Hverdag
Kommentarer 5

Utflytter

De siste dagene har jeg fått se byen min utenfra. Jeg opplever den på en helt annen måte enn jeg normalt gjør, fordi han er her, og jeg vil vise han alt. Vi fant stien opp til fjellet, gikk gjennom parken jeg ikke har vært i på mange år, fulgte trappene opp fjellsida, langs bunkeranleggene fra krigen. Leste alle faktaplakettene som er satt opp, gikk rundt på toppen av byfjellet for å se utsikten fra alle sidene.

Det er så fredelig å se vannet som strekker seg langt avgårde. Jeg peker og forteller hvor alt er. Der er huset til mamma. Der gikk jeg på skole, vokste jeg opp. I disse gatene har jeg gått og lengta etter noe mer. Noe større. Et annet liv enn det jeg fikk her. Disse gatene forlot jeg så fort videregående var over. Disse gatene elsker jeg å komme tilbake til. Trå opp og ned i.

Vi spiser is med havet ved siden av oss. Fyller terrassen med folk, og lar historiene flomme ut av oss enda en gang. Jeg tar han med rundt, og vi bader. Ute på hytta, og på den stranda som er alt for grunn. Spiser mat ute i byen, og rusler rundt i flere timer. Rundt kirka, bort til alle skulpturer og monumenter for å finne pokeballer. Pokémon Go er genialt for å få sett en ny by.

Namsos er så kjent for meg. Det er hjem. Trygt. Og det vil alltid være stedet jeg reiser til når jeg trenger å komme meg vekk fra alt – og koble helt ut. Jeg gleder meg til å kjøpe meg et feriested her oppe en dag. Innrede et lite hus som jeg kan komme til, og invitere inn venner og familie. Vite at selv om jeg kanskje aldri skal bo i Namsos igjen, så får jeg eie en liten bit av byen. Ha en flekk hvor jeg kan plante blomster og ei trapp å drikke kaffe på om morgenen. Leve småbylivet en gang i blant. Puste og kjenne på det. Skrive med lyden av havet omkring meg.

Jeg smiler av å ha han her. Å se han vandre i gatene mine. Høre han snakke om byen, og orientere seg. Endelig få bilder på alle disse stedene som jeg snakker om hele tida.

Det er så rart å være utflytter. Å bare komme tilbake av og til. Se hvordan byen forandrer seg, hvordan det er nye folk bak kassa på butikken. Besøke parker jeg innser jeg ikke har vært i på mange år. Det er rart hvor fort tida går. Jeg tenker ikke lenger så mye på hvordan livet skal være om tretti år, for jeg vil heller bare være til stede her og nå. Men når jeg innimellom åpner opp den tanken lurer jeg jo på om jeg blir i Oslo, eller om en eller annen tilfeldighet tar meg tilbake til hjembyen min.

Her og nå setter jeg bare pris på dagene vi har her sammen. At vi har fått så bra vær, og fått sett så mye. Det er ganske fint å få ta med seg kjæresten sin hjem.

5 Kommentarer

  1. Anne Marit sier

    Veldig fint. Akkurat de samme tankene jeg tenker rundt å reise tilbake fra storbyen til min småby og se den gjennom mannens øyne. Plutselig blir det en annen by.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.