Hverdag
Skriv en kommentar

Kjentfolk i krysset nedenfor St. Hanshaugen

Jeg fant den eneste ledige bysykkelen på St. Hanshaugen. Hadde småjogga gjennom kirkegården jeg vandra rundt på sist hele livet mitt plutselig snudde – uten å føle så mye. Det var fullstendig umulig å se bakover. Jeg lever her og nå.

Sykkelen løste seg ut, og jeg satte fart ned mot byen. Stoppet i lyskrysset for å vente på grønt – slik man skal når man sykler. Bak meg hørte jeg en annen syklist, med bråkete bremser. Jeg snur meg, og der sto ei av dem jeg kjenner fra tida på Westerdals. Vi fikk småprata litt. Hei, hvordan går det. Hun skulle til venstre mot Løkka, jeg skulle rett fram. Vi syklet i hver vår retning, løftet armene og vinket. Ropte hade over alle bilene og tråkket på.

Kjentfolk. De dukker oftere og oftere opp. Sommeren markerer at jeg har vært i Oslo i sju år. Magisk tall. Magisk sommer.

Jeg fortsatte over Stortorvet, med trikken bak meg. Ned over Jernbanetorget og ut mot Langkaia. Under klærne hadde jeg badedrakt, og møtte kolleger ute ved Salt. Vi pilsa og bada før jeg fant en buss og en bysykkel hjem for å hente grillen min. Skulle møte kjæresten i Sofienbergparken. Han hadde med mat og vin, og ekte glass. Jeg hadde kjøpt ny kameralinse. Det var derfor jeg var på St. Hanshaugen i utgangspunktet. Så jeg testa den. Tok bilder av den fine mannen foran meg som drakk øl med stålsugerør. Vi spiste oss mette, og lå på rygg i sola. Snakka om sommeren. Om alt vi skal gjøre sammen.

Nå har jeg tatt sommerferie. Leiligheta er fylt med solsikker, og jeg får forhåpentligvis nye sofaputer fra Tyrkia når høsten er her igjen. Støvsuger og gjør klart til sofaen min blir levert på tirsdag. Kuraterer leselister til Trøndelag og Sørlandet. Spiser meg ut av kjøleskapet. Kjenner på at det kribler i magen, for fy faen så deilig sommer det kommer til å bli.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.