Hverdag
Skriv en kommentar

Leve, leve, leve

Foto: Tiare Balbi

Det er en sånn fase nå. Hvor alle er så langt unna. Hvor telefonsamtaler ikke holder. Alt som kjennes nært og kjært og trygt og vant er for langt unna. Jeg ser på kalenderen. Har ikke vært hjemme på tre måneder. Det er for lenge.

Våren har bragt så mye forandring. Så mye vakkert og fint, og jeg føler meg så bra. Men allikevel kan jeg gråte av hjemlengsel på telefonen med mamma. Forandring bringer med seg usikkerheter. For første gang i livet tillater jeg å ikke vite hva som skjer om et år. Jeg legger ikke femårsplaner. Jeg har håp og drømmer, men ingen utløpsdato. Og det er skummelt å la seg seg være i fritt fall, og se hvor vinden tar deg.

Jeg har hatt høye skuldre hele livet. Jeg har hasta gjennom. Vil vekk fra der jeg er, møte andre folk enn de jeg har, være noe jeg ikke er. Og det er bra å vokse. Forandring er bra. Men nå har jeg stoppa å flykte. Jeg forsøker å være til stede der jeg er, og det er så skummelt for jeg har aldri gjort det før.

Følelsene mine har vært innestengt så lenge, og en del av meg savner jern-Stine. Hun som ikke lot seg påvirke. Som dundra gjennom livet, uten å være i kontakt med følelsene sine. Nå har jeg følelsene utenpå. Griner med en gang jeg savner, lei meg av å bli misforstått, sur av tålmodighetsprøver. Men også så lykkelig når navnet hans dukker opp på skjermen. Rørt av en pakke i posten fra mamma. Glede over å høre fra søsknene mine.

Livet skal gå opp og ned. De som ser lykkeligst ut bærer kanskje på dype sorger. Man kan være lykkelig, men fortsatt usikker. Jeg forsøker å omfavne usikkerhetene. Være åpen for en helt annen framtid enn jeg hadde sett for meg. Åpner livet for nye mennesker, nye impulser. Lar alt det nye være en kilde til glede og sommerfugler, framfor usikkerhet og redsel.

Røtter sitter dypt. Men ingen kan ta dem fra meg. Trøndelagsfjella vil alltid vente på meg. Familien vil alltid være der. Jeg lærer meg å elske to steder, være hjemme to steder. Det er vanskelig, men jeg har aldri latt meg skremme av ei utfordring.

Plutselig oppdager jeg at jeg har røtter i sør også. De har boret seg dypere enn jeg innså. Jeg lærer hver dag å sette pris på dem. Puste med magen, og omfavne det å ha mer enn et hjem. Venner over hele landet, familie i hver eneste krok. Sette pris på at jeg bare er 26 og har all tid i verden av å finne ut av livet. Innse at man kanskje aldri egentlig finner ut av det, og bare må leve her og nå. Sette pris på her og nå. Være den beste versjonen av seg selv, tillate seg lykke, ikke se seg tilbake, og bare leve, leve, leve.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.