Hverdag
Skriv en kommentar

Rooftop people

Jeg hadde glemt den følelsen. Rushet som kommer med alt som skjer i forkant av en konsert. Hvordan forventningene setter seg i fingertuppene, og adrenalinet sakte brer seg utover kroppen. Å sitte gjennom lydsjekken. Vurdere om det er nok gitar i monitor. Høres det bra ut her bak? Er du litt lav? Alt klart? Bra.

Så er det bare å vente. Timene snegler seg mot start. Vi finner øl, mat, og jeg pusser av linsa mi. Pusser støv av gamle kunster. Husker hvilket kick jeg får av å forsøke å fange de beste øyeblikkene. Det beste lyset. Fange stemninga av noe som skjer bare der og da. Formidle følelsen av en høyrefot som sakte beveger seg over wah wah og får det til å sitre langs ryggraden min. Svett pannelugg, endorfiner og det å få ei bandskjorte kasta etter seg etter en eller to eller tre øl for mye.

Trøndelag blir ikke mørkt. Dagslyset henger over oss helt til byen blir stille. Vi kryper ut av mørke Fru Lundgreen, og jeg tar lyset som en selvfølge. Som noe hjemlig og kjært og trygt. Det er et eget lys her på natta, og vi bærer gitarene gjennom det, tilbake til hotellet. Til ei taxikø, opp til Byåsen.

Jeg hadde glemt den følelsen.

Finn Beard Valley på Spotify her.

Summary: I went to Trondheim this weekend to watch my boyfriend’s band play. There’s no way I’ll ever say no to visit Trøndelag, and count in a gig and cheap beer: I’m in. That day brought back all the excitement surrounding concerts I’d forgotten about. The rush of attending the preparations, watching everyone get ready. Observing the pre concert rituals. And of course: I loved taking the photos. Wish I could do way more concert photography than I do. Amazing day, amazing view from the train going over Dovre. Couldn’t ask for a better weekend.

Listen to their music here.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.