Hverdag
Kommentarer 4

Jeg forsto ikke at havet fantes her også

Lørdag morgen. Jeg våkner med han ved siden av meg. Han som snubla seg inn i livet mitt etter at han dukket opp under folk du kanskje kjenner i feeden min. Vi er varme, soverommet lite. Jeg legger hånda mi rundt ham. Døser litt til.

Varmer rundstykker som vi spiser med ost og avokado. Han drikker kaffe fra DumDum-koppen, jeg fra Harry og Meghan. De siste tingene legges ned i sekken før vi henter bilen jeg får låne av venninna mi. Vi kjører tilbake til Løkka, henter det vi trenger, fyller diesel og drar.

Jeg kjører. Han har ikke lappen, men leser kartet. Vi kjører over Oslo. Riksvei 150 før vi skal ut på E18. Jeg med hjertet i halsen. Aldri kjørt på så stor motorvei før. Han har full tillit.

Vi suser avgårde. Ut av byen. Ut til det Østlandet jeg ikke har hatt noen grunn til å bli kjent med før nå. Mot vannet. Havet. Det jeg knapt visste fantes her nede. Som jeg alltid savner.

Finner en butikk langs landeveien. Fyller bilen med øl og smil. Med high five, vi kom oss fram. Lesser ut og finner soverommet vi skal bo på. Finner de andre. Lar saltvannet finne veien inn mellom hårstråene. Skjenker mer vin, ser utover på seilbåtene, lar blikket hvile på vannet. Endelig fant jeg havet.

Summary: I grew up by the sea, and always seem to miss it when I’m on Oslo, surrounded by concrete, buses and busy people. So to drive out of town, and see another part of this region I’ve been living in for the past seven years was really refreshing. Who knew the sea could be beautiful here as well?

4 Kommentarer

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.