Hverdag
Skriv en kommentar

Å gjøre det du er redd for

Hvis det er en ting jeg er stolt av her i verden, så er det at jeg aldri har latt frykt stoppe meg. Jeg har gjort så mange ting, som jeg har vært så redd for å gjøre, og vet dere hva jeg har lært? Veldig sjeldent blir ting så skummelt som man ser for seg.

I det siste har jeg derimot latt frykten holde meg litt tilbake. Jeg har utsatt å fortelle noen detaljer til foreldrene mine, utsatt å sende den sms-en, ikke sendt den snappen. Hvorfor? Fordi jeg bygger opp scenarier i hodet om hvor forferdelig det vil bli. Hvordan folk vil reagere. Men det blir aldri sånn. Det går jo alltid helt fint. Som regel får jeg til og med over-entusiastiske tilbakemeldinger der jeg trodde folk ville være skeptiske eller mistenksomme.

Jeg var redd foreldrene mine skulle reagere negativt. Men det gjorde de jo ikke. Redd for ikke å få svar på den snappen, men det gjorde jeg jo.

Så jeg er nødt til å gi slipp på frykten igjen.

Det skumleste jeg har gjort var å flytte til Oslo. Ikke fordi jeg syns byen i seg selv var skummel, men fordi jeg skulle bo helt alene, langt unna familie og venner – og jeg kjente ikke en sjel i denne byen. Men det ble jo bra! Og nå har jeg så mange fantastiske mennesker i denne byen. Jeg har vært redd for å ta kontroll på jobb, eller for å gjøre intervjuer, eller å ikke greie å skrive.

Denne frykten holder oss jo bare tilbake. Gjør at vi ikke engang prøver, fordi vi er så redd for å mislykkes. Jeg er redd for å hoppe ut med beina først, for tenk om det går til helvete? Tenk om det ikke blir slik jeg ønsker. Men det blir jo i alle fall ikke slik jeg ønsker, om jeg ikke prøver.

Jeg er så forbanna klar til å gi slipp på angsten. Og jeg har fått et par nye motto her i livet. En av favorittene mine er «SO WHAT?». For hva så om jeg prøver, og feiler? Hva så om jeg går på tryne? Hva så om jeg blir såra, eller sårer noen? Hva så om jeg skriver, og aldri får utgitt den boka?

Og vet dere: i de øyeblikkene hvor jeg greier å gi slipp på angsten og bekymringene, så føler jeg meg så fri som jeg aldri har gjort før.

For første gang greier jeg å leve her og nå. Utnytte dagene. Forstå alt det jeg opplever akkurat nå. Hvor stort det er. Hvor fint det er. Jeg greier å sette pris på den kriblingen i magen. Hvor vakker Oslo er når sola er på vei ned, jeg sitter på trikken, hører på Kvelertak og ser flaggene vaie over Stortinget. Jeg er her jeg drømte om å være, da jeg satt på pikerommet mitt i Namsos. Jeg er her nå. Jeg lever det livet jeg alltid ønsket meg. Utvikler meg, utvider hvem Stine kan være. Og tenk så forferdelig om jeg ikke skulle greie å nyte det!

Så, angsten: det er helt greit at du er der. Men ikke faen om jeg lar deg stoppe meg.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.