Hverdag
Skriv en kommentar

Her inne eksisterer jeg ikke

Foto: Cole Patrick

Det er ingen som vet om jeg er våken, eller sover. Om jeg puster, eller holder den. Spiser. Sulter. Spiller. Skriver. Strigråter.

Ingen vet noe om hva som foregår her inne. Det er befriende. Og en så stor kilde til angst. Uro. Men så ringer jeg mamma, eller Hanne. Eller Maren. Maiken. Pappa. Wenche. Et av de mange menneskene i livet mitt. Jeg avtaler å møte Julie, Emmy, Kaja, Carina, Martine, Cecilia. Hopper fra person til person. Får input, og letter hjertet. Går i terapi.

Forsøker å bli mer og mer komfortabel i denne bobla. Hvor alle tingene mine er. Hvor jeg tok gjenstandene fra et tidligere liv, strippet dem for betydning og satte dem inn her. Det dukker stadig opp rusk og støv fra partnerskapet. Fra det livet som ikke lenger finnes. Og det føles så rart. Som om jeg har levd et helt liv. Og samtidig ikke. På et vis er alt et sort hull. Både i hodet og sjela. Midt i kroppen gjør det så vondt. Helt fysisk gnaging som ikke vil forsvinne.

Jeg er alene. Men jeg tror ikke jeg er ensom. For alle folka er jo der ute. Denne fasen i livet minner om den i 2011. Da jeg hadde en ettroms på Bjølsen og var så uendelig ensom. Jeg kjente ikke et eneste menneske i denne byen, og fant aldri gjengen min på skolen. Jeg fant aldri de menneskene som passa helt til meg. Jeg hadde ett menneske i livet, og han har jeg ikke mer.

Så dette er jo ikke det samme. For jeg er kjent her nå. I byen og dette Oslo-livet. Jeg skjønner hvordan det funker. Kollektiven, kino-billetter og matbutikker. Omkring meg har jeg så mange flotte mennesker som stiller opp og gir råd. De som jeg fant på skole nummer to. Som forteller meg hva jeg bør gjøre. For jeg har ingen evne til å se hva som er fornuftig og ikke nå. Jeg stoler ikke på mitt eget hode, eller egne følelser. Jeg er midt inne i en tunell, og jeg ser lyset der framme, uten å få tak i det. Finner ikke veien.

Og her inne vet ingen om jeg eksisterer. Jeg vet ikke selv om jeg egentlig finnes når jeg er her. Om ingen observerer meg leve, lever jeg da? Det er sånn jeg tenker. Helt til telefonen ringer og noen snapper meg ut. Og jeg husker at jeg jo puster og lever. At blodet strømmer gjennom kroppen. Fra venstre til høyre. Igjen og igjen. Jeg er ekte. Livet er ekte. Selv om det suger ganske kraftig innimellom.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.