Dagene snegler seg av gårde, og det blir vanskeligere og vanskeligere å legge seg, og stå opp. Jeg håper det skal gå over når vinteren tar slutt. Som jeg virkelig håper er snart.
Jeg trenger noe nytt. Noe annet. Noe som ikke er de rutinene og vanene jeg har hatt de siste sju åra. Aller helst skulle jeg bare flykta fra hele greia og ikke sett meg tilbake. Men det er den enkle løsningen, og jeg har ikke planer om å bli en person som går for de enkle løsningene.
Litt etter litt forsøker jeg å vende tilbake til de tingene som ga meg glede tidligere. Sånn som Instagram og blogging. Spise kjøttfritt, og snakke om miljøvennlig transport. Det føles vondt, å skulle være meg selv igjen. Men hvem er jeg om jeg lar et annet menneske skrelle vekk de gode tingene ved meg?
Jeg føler meg fortsatt ikke som meg selv. Men pulsen er roligere, og jeg jobber med å ikke bekymre meg så mye. Selv om det er vanskelig. Jeg er tross alt et jevnt over ganske bekymra menneske.
Hva er det neste steget, når du hadde sett for deg hvordan resten av livet ditt skulle bli? Hva gjør du når korthuset har falt sammen, og noen har tatt fra deg kortene du hadde samlet? Når du må lete etter en ny kortstokk, bygge noe nytt og ukjent?
Nå må jeg lære meg å være alene. Like meg selv. Trives med meg selv. Være trygg, stolt og full av selvtillit. Det skjer ikke i dag. Eller i morgen. Men om en stund. Etter hvert.
Jeg kan gjøre hva jeg vil nå. Og det skremmer meg. Hvordan skal jeg vite hva som er riktige valg, når jeg har bare meg selv å ta dem med?