Hverdag
Kommentarer 3

Vi burde starte et Green Day cover band

Så langt kjennes januar mest som en diagnose. En influensa som ikke går over. Ei tåke over mitt vanligvis velfungerende hode.

Jeg skulle ønske at en av gitarene mine var i samme by som meg så jeg kunne spille følelsene mine ut gjennom gamle Green Day-sanger. Passende låter ville vært American Idiot, Longview, Basket Case, Still Breathing, Know your enemy, Homecoming eller Good Riddance.

Det hadde vært godt å rope litt. Spille ut hjertet mitt gjennom seks strenger og noen andres ord. Kanskje det er derfor jeg er så innmari hekta på Grey’s om dagen også. Fordi Shonda Rhimes sine eksemplariske monologer fyller meg med håp og tro igjen. Et gram av gangen, bare. Litt og litt. En kvart prosent for hver dag.

100 dager, sa han jo. Kanskje betyr det en prosent per dag. Kanskje betyr det at man blir bedre for hver dag, men så lite av gangen at man ikke merker det. At det er først etter ti dager, tjue, førti, at man merker at noe har skjedd. Fordi det går så gradvis at det er umulig å oppdage fra dag til dag. Sånn som når unger vokser. Du ser ikke hvor store de har blitt før du scroller bakover i bildearkivet.

Jeg må ganske langt bak i mitt eget bildearkiv for å se vekst. For å se hvor mye jeg har utvikla meg.

Det er så rart. Alle disse stiene vi skal gå i løpet av livet. Alle menneskene vi støter på. Som elsker oss, og som vi elsker. I en kort stund, eller lang. Intens forelskele i noen måneder, dyp kjærlighet i flere år. Uansett hva så former de oss. Uansett hvor lenge vi får ha dem sammen med oss.

Jeg har mange mennesker jeg skulle ønske jeg fikk beholde lenger. Kjærester, besteforeldre og venner. Jeg blir ikke mett på dem. Ønsker at de skal fortsette å sette preg på meg. Bare litt til. En dag til. En prosent til.

Men det går ikke. Uansett hvor mye jeg vil. Uansett hvor mye jeg forsøker å klenge meg fast. Jeg kan ikke be noen elske meg mer, eller lenger, enn de kan.

Vi burde starta et Green Day cover-band. Jeg og disse menneskene. For å skrike ut følelsene som sitter fast innenfor ribbeina. Jeg og menneskene som måtte forlate meg. De som døde, de som dro. De som ikke er hos meg lenger.

Vi skulle spilt sammen. Langt ut i natta. Det ville ikke vært noen morgendag. Bare her og nå. Bare kjærlighet. Bare følelser.

3 Kommentarer

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.