DIY
Kommentarer 4

En sjukt miljøvennlig sofa

Den sofaen her, altså. Den har vært med oss så lenge, og måtte tåle så mye. Jeg velger å påstå at vi har en sjukt miljøvennlig sofa.

Den sofaen her, altså. Den har vært med oss så lenge, og måtte tåle så mye. Jeg velger å påstå at vi har en sjukt miljøvennlig sofa.

Jeg flyttet til Oslo i 2011, og det første året bodde jeg på en ettromshybel uten sofa. Kun ei seng og to kjøkkenstoler. Så da Mikael skulle flytte etter i 2012, og vi plutselig hadde signert kontrakt på ei leilighet på over femti kvadratmeter, måtte vi ha en sofa.

I en krok i Vemundvik, i huset til familien hans, sto denne litt slitne, grå sofaen. En av føttene satt ikke fast, og den hadde vel allerede levd i godt og vel ti år. Men vi kunne få den. Vi plasserte den på en henger, festa den med noe tau og kjørte sørover. Sytti mil seinere ble den båret opp, plassert på heltregulvet i leiligheta på Sagene – og blitt satt pris på hver dag siden. Etter to år bytta vi føttene på den, for å få den litt mer opp fra gulvet – og sprite den opp litt.

Den sofaen her, altså. Den har vært med oss så lenge, og måtte tåle så mye. Jeg velger å påstå at vi har en sjukt miljøvennlig sofa.

Det er en utrolig komfortabel sofa, men det sier seg selv at en sofa blir litt sliten med åra. Særlig når du frakter den mellom Oslo og Namsos flere ganger, fordi jeg og Mikael har bodd sammen, ikke bodd sammen, og bodd sammen igjen. På de årene vi har hatt den har den blitt ganske ned-sitti, og det har gått flere hull på putetrekkene.

Trekke om, eller kjøpe ny?

Tidligere har jeg brukt sterk sytråd til å lappe sammen sofaen, men nå hadde vi nådd et punkt hvor putene ikke lenger lot seg holde sammen av tynn tråd. Vi hadde snakket om å trekke den om, men det er ganske kostbart, og vi var usikre på om det var verdt å bruke så mye penger – på en så gammel sofa. Kanskje vi bare burde kjøpe en ny? Men vi vet ikke hvordan vi kommer til å bo om et år eller to, og det føltes i alle fall meningsløst å bruke tusenvis av kroner på et møbel vi ikke vet hvor lenge vi skal ha.

En kveld var jeg rimelig lei av å se på alle hullene i sofaen, men jeg kom på at Eva driver med såkalt visible mending, og fikk lyst til å teste det på sofaen. Jeg har en del rester av bomullsgarnet jeg bruker til å lage bomullspads, og tenkte den kunne funke. Jeg fant fram ei tykk stoppenål, satte på American Idiot av Green Day på anlegget, og bare sydde i vei. Jeg tettet tre hull til sammen, og jeg syns det ser dritkult ut! Sofaen vår, som allerede hadde ganske mye personlighet, fikk bare enda mer personlighet.

Vi la til ei ny (gammel) pute fra Studio Bazar, og med det ble sofaen nærmest som ny.

Tankemønster

Ja, sofaen vår er slitt, nedsitti og gammel. Men den er elsket, og så langt den mest komfortable sofaen jeg vet om. Det er ingen grunn til å bytte ut noe, bare fordi det går hull. Men jeg merker hvor programmert jeg er til å tenke at hvis det går hull på noe, eller noe er litt slitt, så er det ødelagt. Jeg er ikke vant til å reparere, eller fikse. Jeg er ikke vant til å finne løsninger. Bruk og kast-samfunnet sitter så dypt i meg, at tanken om reparasjon nesten ikke finner frem i hjernen.

Nå håper jeg vår miljøvennlige sofa vil holde ut i ganske mange år til, for jeg har ikke lyst til å bytte den ut. Og den dagen trekkene når punktet «ekstremt hullete» kan vi vurdere å trekke om. Eller bare fortsette å lappe, til den er en fargeklatt ut av en annen verden.

Det er på tide av å reparere blir mer lønnsomt enn å kjøpe nytt. Skriv under Framtiden i våre henders opprop om momskutt på reparasjon og utleie her.