Zero Waste
Kommentarer 4

En prat om zero waste

I kveld har jeg vært hos Grenen for å snakke om zero waste. Siden alle åpenbart ikke kunne være der ville jeg publisere manuset mitt – slik at det er mulig å lese. Jeg snakket om hvordan jeg kom inn i zero waste, hvorfor jeg driver med det, hva som har vært vanskelig, og hvordan andre kan komme i gang.

Jeg heter Stine Friis, og dette er søpla mi. Dette er stort sett alt restavfallet jeg har produsert i min egen leilighet de siste månedene. Med unntak av noen krydderplanter, et yoghurtbeger med alt for muggent innhold til å få rein nok til resirkulering, og en støvsugerpose.

Jeg er 24 år, og kommer fra Namsos. Jeg har bodd i Oslo i seks år, og i 2017 har jeg fokusert på å bli en mer etisk, bærekraftig, klimavennlig og zero waste konsumer. I dag skal jeg fortelle dere litt om zero waste, hva som har vært vanskelig og hvordan dere kan komme i gang med å redusere deres eget avfall, om noen er gira på det.

Motivasjonen min til å begynne med alt dette kom egentlig fra å se det enorme forbruket vi har i jula. Jeg er snart 25 år, og blir like overrasket hvert år over hvor mange julegaver jeg får. Jeg forventer aldri å få så mye, fordi jeg har blitt såkalt voksen og føler at julegavene bør ha dabba av innen nå.

Men allikevel blir jeg overøst med gaver, og ofte er det ting jeg ikke trenger. Et nytt håndkle, som jeg allerede har en hel haug av dem, ei bok jeg aldri kommer til å lese, kasseroller selv om kjøkkenet mitt er stappfullt.

Jeg får alltid så mange ting, og selv om jeg prøver å fortelle til diverse familiemedlemmer at jeg ikke trenger gaver – så får jeg dem. For de vil jo være snille. De vil jo gi meg ting.

Og i jula blir jeg også stappet full av mat. Det er kjøtt, med saus kokt på kjøtt, servert med litt kjøtt som tilbehør. Og kanskje en overkokt rosenkål ved siden.

Jula 2016 merket jeg også at jeg var blitt veldig opptatt av å påpeke at neglelakken min var Chanel. At skjorta mi var Dior. Jeg var mer opptatt av hva som sto på sminkeinnpakningen, enn hva som var i det faktiske produktet. Hvem som hadde lagd det. Eller hvilke konsekvenser min konstante neglelakk-shopping hadde på miljøet.

Jeg begynte da å lure på hvordan kunne det ha seg at ei jente som pleide å være med på demonstrasjoner for bedre kollektivtransport i Trøndelag, som skreiv kronikker om klima i lokalavisa, kjefta på folk som lot bilen på tomgang, og aldri hadde vært opptatt av fransk gatemote – hadde blitt et sånt overforbrukende menneske?

For meg var på tide å ta et steg tilbake, og finne tilbake til de gode verdiene jeg en gang hadde hatt – og som pleide å definere meg. Jeg måtte krype ut av det overfladiske hullet jeg hadde gravd meg og stirre klimakrisa og overforbruket i hvitøyet. For jeg kunne ikke la meg selv bli et slikt menneske permanent.

Så jeg begynte å gjøre research, for å finne ut hva jeg kunne gjøre. Hvordan kunne jeg leve på en slik måte at folk ikke må dø i fabrikker, for at jeg skal få klær? Hvordan kunne jeg begrense co2-utslippene mine? Hvordan kunne jeg bli et bedre menneske?

Jeg startet som jeg alltid gjør: på internett. Jeg søkte opp dokumentarer, om alt mulig. Arbeidsforhold, fast fashion, plast i havet og kjøtt. Alltid med et kritisk blikk, for alle dokumentarer er ikke like objektive. Men jeg lærte utrolig mye.

Jeg leste alt jeg kom over av artikler og begynte også å se en god del TED talks, og det var her jeg kom over Lauren Singer. Ei New York-basert dame jeg hadde lest om for mange år siden, uten å tenke så mye mer over henne. Hun praktiserer zero waste. Hun bor altså i New York, uten å produsere søppel. Og det trigget meg med en gang. For hun hadde et forbruk med lavt co2-utslipp, og om det var mulig i New York så måtte det jo være mulig i Oslo også?

Hva er zero waste?

Zero waste-begrepet kommer fra franske Bea Johnson, som bor i USA. Hun hadde den samme åpenbaringen som meg, bare for veldig mange år siden. Hun var også lei av det overfladiske forbruket, og all søpla hun produserte. For å redusere avfallet satte hun om fem trinn:

  1. Refuse – what you do not need
  2. Reduce – what you do need
  3. Reuse – what you have
  4. Recycle – what you no longer can use
  5. Rot – the rest

Enkelt sagt handler zero waste om å kvitte seg med alt du ikke trenger – og forenkle forbruket. Første trinn er det viktigste: bare ikke ta i mot, eller kjøp, det du ikke trenger. Trenger vi 12-trinns koreansk hudpleierutine? Trenger jeg en plastpose omkring appelsinene mine?

For å leve zero waste måtte det en kraftig rydding, og omorganisering, til. Jeg gikk gjennom skap, skuffer og vesker for å finne ut hva jeg egentlig eier. Jeg kvittet meg med så utrolig mye, leste Marie Kondo-boka og en «finn din stil»-bok som hjalp meg med å finne essensen i hva jeg trenger å ha i klesskapet, og hvilke klær jeg ønsker å ha.

Vi ryddet plass i kjøkkenskapene til resirkuleringsdunker, så vi på bedre vis kunne kvitte oss med det vi måtte kvitte oss med. Nå har vi seks kategorier bare i skapet.

Jeg skaffet meg en skikkelig vannflaske, en fin kaffekopp og har alltid en skje i sekken. Også har jeg alltid sekk. Jeg konkluderte nemlig med at Mulberry-veska mi ikke var særlig praktisk – og ikke helt meg lenger. Så jeg solgte den på Tise og brukte pengene til å tatovere meg.

Gradvis så merket jeg at mitt behov for merkevarer forsvant, at det ikke lenger var nøye hvor klærne mine kom fra – så lenge de ikke påvirket jordkloden for mye, eller påførte smerte for de som lagde dem.

Utfordringene

Idealer er vel og bra, men å ta de 100% ut i praksis har vært ganske vanskelig. For hva gjør du når du vil ha salatblader – og alle er pakket i plast? Når du ikke har råd til de økologiske, biodynamiske, emballasjefrie grønnsakene, eller når du trenger badetøy, men ikke kan kjøpe noe til tusen kroner per del?

Min største utfordring i det her har vært meg selv, og min egen samvittighet. Uansett hva jeg gjør føler jeg at jeg kunne gjort mer.

Jeg prøver så godt jeg kan å godta at så lenge jeg lever så vil jeg ha et forbruk, og at jeg må lytte til det mamma pleide å si til meg da jeg var yngre: Så lenge du gjør ditt beste, kan ingen si at du ikke har prøvd.

Jeg gjør derfor alltid mitt beste. Om jeg får for lyst på is kjøper jeg den i papp, og ikke plast. Fordi jeg ønsker å ikke å bidra til mer bruk av olje enn jeg må. Om jeg vil ha spinat i salaten min, og må kjøpe den i plast, så kan jeg i alle fall resirkulere plasten.

For meg er zero waste et ideal, og ikke nødvendigvis noe som er mulig å leve etter 100%, for vi er alle bare mennesker. Med alle feil og mangler det innebærer. Men vi kan alle gjøre så godt vi kan.

Hvordan kan du komme i gang?

Hvis dere vil leve mer zero waste kan dere starte med å bli bevisst på hva du kaster. Hos oss kom veldig mye av avfallet fra mat-innpakning, så vi begynte å ta med egne bomullsnett til butikken for å fylle med kaffe og grønnsaker, og handler korn og tørrvarer i løsvekt på diverse butikker rundt omkring i Oslo.

Du kan redusere kjøttkonsumet ditt – både for å unngå matinnpakning, men også redusere co2-utslippet ditt kraftig. Jeg kastet veldig mange engangskopper til kaffe, og begynte derfor å ha med meg min egen kopp i sekken. Sminke og hudpleieinnpakning kastet jeg også mye av, og byttet derfor ut mesteparten med løsninger som kan refylles, eller er pakket i resirkulert plast. Jeg lager også en del hudpleie selv.

Den gamle sminkesamlinga ga jeg vekk til søstera mi, som så vidt har begynt å eksperimentere med sminke. Jeg fant ut at den har det bedre hos henne, enn hos meg.

For meg er det å bli så plastfri som mulig et viktig poeng – særlig etter at jeg har fått øynene opp for hvor problematisk plast er, hvor lite av det som blir resirkulert globalt, og hvor mye som havner i havet. Så når du handler mat kan du gå for maten som er pakket i papp eller metall – om du ikke kan unngå emballasje. Du kan sjekke kosmetikkproduktene dine for mikroplast før du kjøper dem – ved å scanne strekkoden med en app.

Du kan la vær å støtte fast fashion-industrien, og i større grad være fornøyd med de klærne du har. Du kan shoppe brukt, låne klær av venner, eller sy om ting du har. Du kan kjøpe klær fra produsenter som tar arbeidsforhold, lønn og miljø på alvor. Og investere i kvalitet – fremfor kvantitet. Og kvalitet er ikke alltid det samme som dyrt.

Kan vi utgjøre en forskjell?

En av grunnene til at jeg ikke har lagt om livsstilen min før nå er fordi jeg har trodd at enkeltpersoner ikke kan utgjøre en forskjell. Jeg er fortsatt overbevist om at de store, nasjonale, internasjonale endringene må komme via politikere, og politiske vedtak. Men det betyr ikke at det grepene vi som enkeltpersoner ikke er av betydning.

Jeg regnet meg for eksempel frem til at kjøttet jeg legger på middagstallerkenen i løpet av en måned utgjør cirka 15 kilo co2. Ved å redusere dette, og spise mer plantebasert, kan jeg redusere co2-utslippene med kanskje ti kilo.

Ved å droppe å bruke engangsbomull til å fjerne sminke kan jeg spare tusenvis av liter av vann i løpet av et år – fordi bomull krever så mye vann å produsere. Det samme gjelder ved å kjøpe klær brukt, eller kjøpe færre klær. Jeg sparer planeten for enorme mengder vann, energi og co2 til transport ved å bruke klærne mine lenger, og reparere dem når de går i stykker.

Å ta toget hjem til jul, fremfor å fly til Værnes, sparer 900 kilo co2. Om 500 nordmenn slutter å bruke handleposer kan vi spare cirka 2000 kilo plast – i året.

Og for hver gang jeg setter opp et regnestykke ser jeg at vi selvfølgelig kan gjøre en forskjell.

Men skal vi utgjøre en forskjell må vi huske de fem R-ene. For det hjelper ikke å handle bærekraftig om du fortsatt kjøper ti tskjorter i måneden. Eller å ukehandle økologisk, om du kaster halvparten av maten.

Skal vi være bærekraftige, og zero waste, må vi redusere forbruket vårt. Vi MÅ endre kjøpsvaner, og ikke kjøpe mer enn vi faktisk trenger. Dette gjelder for engangsprodukter, kamerautstyr og klær. Vi må kjøpe ting som varer, og ikke bytte ut sofaputene hver gang Ikea-katalogen sier at i år skal interiøret være skogsjøgrønn. Det hjelper ikke at fast fashon-industrien går over til å bruke økologisk bomull – om de allikevel lager akkurat like mye klær, av like crappy kvalitet, og med shitty arbeidsforhold.

Vi må stole mer på oss selv, vår egen smak, og frigjøre oss fra motepresset, merkepresset, interiørhysteriet, og kløen etter noe nytt. Vi må sette mer pris på det vi har.

For meg er zero waste inngangen til alt dette. Og zero waste hjelper meg til å leve på en slik måte at folk ikke må dø i fabrikker, for at jeg skal få klær. Det begrenser co2-utlippet mitt, og hjelper meg rett og slett til å bli et bedre menneske.

  • Åh, takk for at du deler den her, for oss som ikke fikk med oss arrangementet! Så fin lesning!

    Synne
    http://www.etdrysskanel.com

    • Stine Friis Hals

      Bare hyggelig <3 Koste meg veldig med å skrive teksten, så måtte jo publisere!

  • Yes! Takk som deler!

    Kanskje en liten digresjon, men siden du sa at det hele starten julen 2016:
    Jeg har faktisk tenk litt på julen, fordi det er da jeg kjenner på overforbruket mest. Det er fristende å ikke ønske seg noe til jul, fordi man ikke trenger noe av de tingene som blir ansett som en typisk gave. Faren med det, er at folk gjerne ignorerer denne anmodningen, og kjøper noe i farta likevel – og sannsynligheten er høy for at det er noe man ikke behøver. Ideelt sett skulle det være mulig å skippe gavene hvis man ønsket, og noen klarer kanskje å bli enige om dette som familie, men i realiteten tror jeg utfallet er bedre om man likevel lager en ønskeliste, og fyller den med billetter til opplevelser av ulike slag, ønske om få påspandert middag/lunsj/kaffe, produkter som gjør det lettere å leve zero waste (bivoks-wrapping, metallsugerør, termokopp osv.), eller påfyll av varer man bruker i hverdagen fra før.

    Ble forøvrig superletta da så å si alle bursdagsgavene mine i år var å få påspandert restaurantmat.

    • Stine Friis Hals

      Jeg har blitt ganske skamløs når det kommer til ønskelister, og er rimelig konkret. Særlig til den nærmeste familien. Nå moter jeg meg opp til å sende et par sms-er til andre, for å ønske meg ting jeg veit jeg trenger. Av typen sytråd eller kaffebønner. Jeg har ikke så mange venninner jeg gir gaver til, eller får fra, og ofte så gir jeg bøker (kjenner til lesevanene deres ganske godt) pluss hjemmelagd frokostblanding eller noe slikt. Men det å være konkret når noen spør hva man ønsker seg tror jeg er kjempelurt! Gaver er jo hyggelig, men føles unødvendig om det man får er ting man ikke trenger.