Stil & skjønnhet
Kommentarer 6

Palestinaskjerfet

Jeg var en såkalt «engasjert ungdom». Det er i alle fall det voksne liker å kalle unge som mener noe, eller kjemper for noe.

På ungdomsskolen ble jeg medlem i AUF, og var med på demonstrasjoner og valgvaker. Jeg skreiv alle pressemeldingene for lokallaget, og i avisa skreiv jeg leserinnlegg om irriterende voksne som insisterte på å kjøre alene til jobb – selv om naboen skulle akkurat samme vei. Jeg himla med øynene over de som lot mopedene stå på tomgang utenfor skolen, og jeg farga håret svart.

I den tida der forsøkte jeg også å sette meg inn i Israel/Palestina-konflikten som jeg hadde blitt introdusert for. Antakelig gjennom AUF. Jeg prøvde intenst å forstå den, og pløyde meg gjennom alt jeg kunne kommer over av artikler på nett, og leste Morgen i Jenin midt på natta, og gråt, og gråt, og gråt. Og jeg gråter ikke av bøker.

Dette var i tida da man fortsatt måtte skrive «+» mellom søkeord i Google, og jeg ennå ikke forsto søkemotorer hundre prosent. Så det var ikke bare enkelt å finne informasjon. Men engasjementet mitt var ekte, og selv om jeg forsto at dette var en utrolig kompleks konflikt endte jeg vel opp med å identifisere meg selv som pro Palestina. En egen stat, en fri stat. Ja, det måtte være riktig.

Det var cirka her jeg også ble opptatt av å forstå symbolene man bærer på kroppen. I form av smykker, eller tskjorteprints. Jeg la vekk de fargerike smykkene fra Indiska, fordi jeg ikke hadde noen virkelig forståelse for gudesymbolene. Jeg var jo heller ikke religiøs, så det ga bare ikke mening å ikle meg en fremmed religions aller helligste bilder.

Så kom palestinaskjerfet inn i livet mitt.

Jeg har hatt et delt forhold til skjerfet. Og når jeg sier skjerfet mener jeg egentlig en rekke forskjellige, for jeg har hatt noen ulike oppigjennom. Den interne konflikten omkring behovet for å forstå, mot ønsket om å formidle meningene mine, har ligget like under huden i mange, mange år. Å dele hva jeg stemmer, eller sette SV-button på sekken i en alder av 24 har på et vis sittet langt inne. Jeg har ikke alltid skrevet om ting som opptar meg, fordi jeg ikke orker de eventuelle tilbakemeldingene, eller at folk skal være uenige, og latt ting forbli inni meg noe sted. Jeg har latt meg selv bli konfliktsky, redd for å ta feil, og heller latt alle tankene kverne inne i hjernebarken.

Men palestinaskjerfet har vært med meg. Gjennom alle disse interne konfliktene, og det er en veldig enkel grunn til det.

I 2008, i Egypt, kjøpte jeg et nytt palestinaskjerf. Og jeg hadde det på meg hele veien hjem til Norge. Vel tilbake på Gardermoen, mens vi ventet på flyet til Trondheim, rusla jeg og bruttern rundt for å slå ihjel litt tid. Og en middelaldrende mann henvendte seg til meg. Han hadde olivenfarget hud, vennlig blikk, og spurte «støtter du en fri stat?». Han sa ikke hei, han introduserte seg ikke. Bare så på meg med interesse. Og jeg var veldig usikker på hva jeg skulle si. Jeg var femten år, og gjorde jo det, men hva skulle jeg si til denne mannen? Hvordan kom han til å reagere på svaret mitt? Var han for eller mot? Men jeg valgte å si «ja». Helt enkelt. Og kjente hvordan ørene mine ble varme, slik de alltid blir når jeg er stressa. Mannen la en hånd på brystet, og nikket, nesten umerkelig til meg. Og gikk videre.

Jeg aner ikke hva han la i det nikket. Men jeg følte jeg hadde gjort noe bra. At jeg hadde støttet noe godt. Og at han anerkjente min mening, uavhengig av hva hans måtte være.

Etter det har skjerfet vært fast inventar hos meg. Det jeg bruker i dag er ikke det jeg kjøpte i Egypt (for kaldt for Norge), men et tykt et fra en eller annen raddis-butikk i Oslo for nesten ti år siden. Jeg bruker det hver eneste dag, og jeg er stolt av det. For gjennom all min vingling omkring hvorvidt jeg skal kle meg i symboler eller ikke har skjerfet blitt en ytre ryggmarg.

Nå forsøker jeg å hente frem noen flere egenskaper som tenåringsversjonen av meg selv hadde. Hun som ikke var redd for å bli konfrontert for meningene sine, og argumenterte hardt til slektninger i forbindelse med stortingsvalg, og de viktige tingene. Som hadde sekken tagget ned av politiske budskap, og buttons. Malte øynene sort og bare ikke var så redd for å mene ting.

Jeg lurer på om den mannen husker meg, og hva det møtet betydde for ham. Hva satt han igjen med etter de tre sekundene vi delte? Hvilket inntrykk hadde han av den hengslete, hvite tenåringen, med skjerfet om halsen? Jeg håper han var stolt, eller i det minste glad for at noen uttrykker seg, og at noen viste støtte. At noen ikke er villig til å la slike konflikter foregå i stillhet, og at noen stadig lar tankene vende sørover – selv om det ikke er mine nærmeste konflikten angår.

Det er i alle fall et slikt menneske jeg ønsker å være, og jeg tror skjerfet minner meg om det. At det er viktig å tenke mye lenger enn seg selv. Og at meninger ikke trenger å pakkes vekk, men fint kan henge omkring halsen hvor alle ser dem.

Takk til Pål for bildene.