Måned: mai 2017

Breathe in the air

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har sagt det, men jeg lever virkelig to ulike liv. Ett i Oslo, og ett i Namsos. Namsos er stillere, roligere, og etter noen uker hvor pusten har stoppet et sted mellom halsgropa og hjertet får jeg nå luft helt ned i lungene. Magen hever og senker seg tungt. Pulsen har gått ned. Breathe, breathe in the air Don’t be afraid to care Leave but don’t leave me Look around and choose your own ground Pink Floyd//Speak to me Breathe Etter jobb på fredag klappet jeg nærmest sammen i sofaen. For første gang har jeg virkelig kjent på hvor vondt det er å bo langt unna Namsos når ting skjer. Når livet spiller videre langt unna. Mitt første instinkt når noe fælt skjer er å koke kaffe. Det er det eneste kroppen min er programmert til å gjøre når jeg ser at de som står meg nærmest ikke har det bra. Koke kaffe. Mate. Passe på. Trøste. Være nær. Men det er ikke lett å være nær når

Kamera-tilvenning

Det tar definitivt tid å venne seg til et nytt kamera. Jeg har hatt mitt Canon 80D en god stund nå, og elsker videokvaliteten og hvor enkelt det er å filme med. Men jeg har ikke blitt helt vant til å ta bilder med det enda. Jeg har vært Nikon-bruker siden videregående, og sverget til mitt Nikon D7000 kombinert med et nydelig 35mm-objektiv. Jeg har ikke gått til innkjøp av noe annet objektiv enn kit-linsa til Canon, og jeg syns den funker helt greit. Ingenting ekstraordinært, men ikke dårlig heller. I det hele tatt er jeg litt usikker på hvilken linse jeg vil gå for når jeg først kjøper – så jeg holder meg til 18–55 mens jeg tenker. Canon-kameraet føles fortsatt litt fremmed å ta bilder med. Mens jeg kan operere Nikon-kameraet på rent instinkt fomler jeg fortsatt en del med Canon. Knappene sitter på helt andre steder, og jeg må si det er en stor ulempe at av- og på-knappen sitter på motsatt side av utløserknappen. Nikon-kameraet kan nemlig opereres med kun én

Redd verden litt #2

Etter gårsdagens ganske lange film tenkte jeg det var på sin plass å ha en litt kortere i dag. Jeg mener at vi alle kan bidra litt for å gjøre verden grønnere. Det trenger ikke å kreve masse investering i fancy produkter, eller at man kan sy klærne sine om til catwalk-klare kreasjoner. Det krever bare litt vett mellom huet, og bevisstgjøring. Jeg har alltid kasta syltetøyglass og sånt etter å ha brukt det, uten å tenke over at det da i grunn er et engangsprodukt.. Nå tar jeg vare på dem, samler opp i et skap og bruker på nytt og på nytt og på nytt. Et lite hint om dagens film, der altså. Akkurat nå er jeg godt planta i sofaen hos mamma, etter ti timer på reisefot. Jeg liker å ta toget, men det er noe rart med setene til NSB så jeg får alltid vondt i halebeinet. Er det bare meg?? Vi har kjøpt en hel bråte med is («ta alle du, så blir det tres-is», sa mamma da jeg forsøkte

Noen ønsker

Prøver å ikke kjøpe for mange ting, og heller bruke penger på ting jeg virkelig liker – og har lyst til å ha lenge. Her er noen greier jeg gjerne skulle klikka hjem asap. Et zero waste kit fra Bag me Frankfurt Dark Side of the Moon på vinyl. Drømmer om å ligge på ryggen og høre det knitre lett i platespilleren mens denne surrer. Kanskje mitt ultimate LP-mål. Disse dødsfine skoene CoffeeSock fra Beecoshop Isformer fra Beeorganic. Har lyst til å lage min egen yoghurt-sitronis i sommer Kanskje den mest perfekte kjolen jeg noen gang har sett. Vil bo i den for alltid. Et serum fra Paula’s Choice. Har noen få dråper igjen i en annen tube som jeg spinker og sparer på.

Jeg har testet menskopp!

Menskopp og 200 abonnenter

Så var tiden her: Jeg har testa menskopp! Jeg skal ikke skrive så mye om den, for jeg dekker vel stort sett alt i denne (litt lange) filmen. Jeg syns dette var et produkt som trengte en grundig gjennomgang, for det er et veldig viktig produkt. Dere som har fulgt meg en stund vet at denne filmen publiseres i forbindelse med at jeg har 200 abonnenter på YouTube. TO HUNDRE! Det har gått så fort i det siste at jeg blir helt satt ut. Tenk at så mange bra folk har lyst til å følge meg og prosjektet mitt. Jeg skal ikke holde noe takketale, akkurat. Men jeg vil få lov til å takke de som har gitt meg shoutouts, og sendt så mange fine meldinger hele veien. Uten all den støtten jeg har opplevd de siste ukene hadde det vært vanskelig å holde det gående. Noen dager har jeg tenkt «i dag. Bare i dag. Må jeg få en pause.» Men så logger jeg på nett og ser at jeg får kommentarer fra folk

Søppelsortering

Det er på tide å huske noe mer enn telefonnummeret til kykelikokos. Om du hadde barndommen din fordelt på 90- og 00-tallet husker du nok telefonnummeret til Kykelikokos. Jeg kan synge det i søvne, få det på hjernen i tide og utide. Men telefonnummeret er jo fullstendig uviktig informasjon. Det vi heller bør huske er søppelsorteringsspillet de hadde. Flere enn meg som ringte inn for å forsøke å bli deltaker? Jeg ringte og ringte, men kom aldri gjennom. Det så så gøy ut! Dere husker det, ikke sant? Hvor en innringer skulle fortelle hvilken dunk all den ulike søpla skulle sorteres i? Hver lørdag morgen lærte vi om kildesortering, kompost og miljøvennlig strøm. Enøk og hele den pakka der. I dag sitter det ikke like godt, men heldigvis sender Oslo Kommune ut et ark hvert år med oversikt over hva som skal i hvilken dunk. Rundt vasken vår står det alltid metall eller melkekartonger til tørk. Det ser ikke så pent ut, men det er nødvendig. Dessuten deltar Mikael i kartonglotteriet i håp om å