Hverdag
Kommentarer 2

Breathe in the air

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har sagt det, men jeg lever virkelig to ulike liv. Ett i Oslo, og ett i Namsos.

Namsos er stillere, roligere, og etter noen uker hvor pusten har stoppet et sted mellom halsgropa og hjertet får jeg nå luft helt ned i lungene. Magen hever og senker seg tungt. Pulsen har gått ned.

Breathe, breathe in the air
Don’t be afraid to care
Leave but don’t leave me
Look around and choose your own ground
Pink Floyd//Speak to me Breathe

Etter jobb på fredag klappet jeg nærmest sammen i sofaen. For første gang har jeg virkelig kjent på hvor vondt det er å bo langt unna Namsos når ting skjer. Når livet spiller videre langt unna. Mitt første instinkt når noe fælt skjer er å koke kaffe. Det er det eneste kroppen min er programmert til å gjøre når jeg ser at de som står meg nærmest ikke har det bra. Koke kaffe. Mate. Passe på. Trøste. Være nær.

Men det er ikke lett å være nær når jeg fysisk er så langt unna. Da holder det ikke med en telefonsamtale, eller varme tanker. Det som hjelper er å holde omkring. Puste sammen. Være til stede.

Å være på plass i Namsos føles bra og riktig. Jeg er bare en kort biltur unna. Det er aldri langt bort til på-knappen på kaffetrakteren. Jeg har mulighet til å stille opp. Kanskje er det rart. Dette kaffe-genet som sitter i meg. Og jeg lurer på hvem som har gitt det genet videre til meg. Hvor fikk jeg dette instinktet fra? Hvorfor føles alt så mye bedre straks man får en kopp med noe varmt i hånda?

Det blir en rar uke, og jeg tror hele følelsesregisteret mitt skal få spille med. Men jeg er i det minste her. Jeg er til stede. Og selv om det er vondt er det ingen andre steder jeg heller ville vært akkurat nå.

  • Jeg kjenner meg så godt igjen, både i det å være langt unna og kaffekokinga. Sender varme tanker!

    Og legg deg ned og hør masse Pink Floyd når det passer sånn, for det bruker alltid være godt.

  • <3