Hverdag
Kommentarer 5

En fattigere verden

Jeg har alltid funnet mye trøst i ord. Jeg har skrevet meg gjennom de tunge periodene i livet. Forsøkt å finne en slags mening i det hele, gjennom linje på linje, notatbok på notatbok med ord. Så langt har jeg ikke funnet noe.

Denne helga har en vond undertone. Tungt, stort, uhåndterlig, ubegripelig. Og igjen fyller jeg side opp og side ned med tanker, følelser. Ord.

Ordene. De er alt vi har. For å fortelle hverandre hva vi føler om dem. Jeg er glad i deg, jeg elsker deg, vil du gifte deg med meg? Ordene følger oss over alt. Vi bruker dem helt til livet forsvinner, og vi ikke er mer enn ord. Historiene som lever etter oss, og som er den eneste måten å fortelle om menneskene vi fikk lov til å dele noe av livene våre med. Men som ikke er her mer. Ord er alt vi har til slutt. Det er det eneste som er igjen. De er alt vi er.

Nå prøver jeg å finne de riktige ordene. Til å beskrive. Trøste. Forstå. Men det er ikke enkelt. De sitter så langt inne. Gjemmer seg for meg. Nå føles kroppen hul, og tom. Jeg stirrer foran meg. Maktesløs mot spontan, uregjerlig, uforklarlig, ustoppelig celledeling.

Death doesn’t discriminate
Between the sinners
And the saints

It takes and it takes and it takes
And we keep living anyway

Life doesn’t discriminate
Between the sinners and the saints
It takes and it takes and it takes
And we keep living anyway
– Wait for it, Lin-Manuel Miranda