Måned: mai 2017

Framtidssnakk

Framtida, dere. Jeg gleder meg til den kommer. I det mennesket setter en fot på Mars føler jeg vi offisielt er i framtida – så noen år er det jo til. Heldigvis, for jeg har noen framtidsplaner som kommer til å ta tid å gjennomføre. Det er ikke noen hemmelighet at jeg stadig oftere lengter nordover, og ser for meg et liv nærmere familie og såkalte «kjente trakter». Vi har forpliktelser i Oslo noen år til, og jeg forsøker å slå meg til ro med at det fortsatt er en stund til vi skal flytte. Fram til det eventuelt skjer skal jeg nyte byen så mye jeg bare kan. Jeg er en person som liker å se fremover. Jeg planlegger alltid fire steg fremover, og liker å legge planer. Den ideen og planen som tar form i hodet mitt nå er kanskje den største hittil, og det er skremmende og dritkult samtidig. Tenk om jeg kan få bygge noe fra bunnen – helt selv? Være min egen sjef? Det må være drømmen. MEN det er

Vi er for dårlige til å fikse tingene våre.

Ta vare på tingene dine

Vi må fikse tingene våre, fremfor å kjøpe nytt, skriver Morgenbladet. Det er jeg fullstendig enig i. Jeg er lat. Jeg består av 100% late gener, som syns det er pes å komme seg ut for å finne ut hvordan jeg kan fikse noe, om det går på garanti og potensielt ende opp i lange diskusjoner om mine rettigheter som forbruker. Men av og til dreier det seg om ting jeg ikke har råd til å erstatte, og da må jeg ut for å finne ut av alt dette. Denne gangen dreide det seg om et kamera som har vært i ustand siden januar. JANUAR, folkens. DET er latskap det. Viste seg jo å være verden enkleste løsning når jeg først kom meg til Japan Photo. Jeg forsøker å ikke kjøpe ting jeg ikke ville reparert om noe skulle gå i stykker. Ved å ha det prinsippet kan man unngå veldig mye bruk og kast, og unngå bomkjøp av klær og andre ting som viste seg å ikke være helt som man så for seg.

Ting jeg ønsker meg for å nå en minimal waste livsstil.

Minimal waste: en ønskeliste

Jeg oppdaga begrepet minimal waste hos Sophie og føler det er mye mer meg enn zero waste. Jeg klarer jo ikke å holde meg til noe som helst av restriksjoner eller regler – så å blankt skulle kutte alt søppel hadde jeg nok ikke greid. Siden jeg ikke orker å ha konstant dårlig samvittighet blir minimal waste fokuset mitt fremover. Altså: Kutte søpla ned til et minimum. Alltid tenke «hvordan kan jeg gjøre dette så søppelfritt som mulig». Kanskje blir jeg en sånn sprø dame som har med eget popcorn på kino og sånn. Kan sikkert spare mye penger. Å kutte på avfallet krever definitivt en del nye ting og utstyr, noe som kan virke litt kontraproduktivt. Men det handler om å investere i ting man skal ha lenge – fremfor å kjøpe på nytt hele tida. Vannflasker for eksempel: jeg har kullsyremaskin hjemme, og kan fint lage kullsyrevann med sitron før jeg drar ut i stedet for å kjøpe Farris på vei til parken. Men da trenger jeg en skikkelig flaske. Slik er det

Hva skjer videre?

Jeg har tenkt mye på hva jeg vil gjøre med YouTube-kanalen og bloggen etter at jeg når 100 dager med film. 100 dager har vært et stort, stille mål hele veien. Jeg hadde så lyst til å få til 100, og nå nærmer det seg! Og ved slike veiskiller må man spørre seg selv om hva man vil gjøre videre. Jeg liker ikke å skli inn i vaner, men liker å utfordre meg selv – og hele tida tenke hvordan jeg kan heve kvaliteten på det jeg lager. Etter at jeg skiftet fokus til bærekraft og zero waste/minimal waste har det vært litt vanskeligere å lage film – på en måte. Fordi jeg ønsker å holde meg til tema. Da føles det ikke alltid riktig å lage filmer som blir «fyll», og jeg vil bruke tiden min litt annerledes fremover så jeg kan lage filmer som er ordentlig bra. Samtidig har jeg også ønsket å bruke bloggen mer, og skrive mer. Jeg er tross alt tekstforfatter – så skrivegenet klør litt. Det meste jeg trenger