År: 2016

2016

Etter oppskrifta jeg har til uke-oppsummeringene skal jeg forsøke å oppsummere 2016. Årets kuleste Jeg fikk meg jobb! Det er ikke superenkelt å få seg jobb i dag, særlig ikke rett etter skolen. Så å ha sikret meg jobb allerede FØR jeg leverte bacheloroppgave.. det var helt utrolig. Jeg trives kjempegodt, selv om jeg tidvis syns det er alt for vanskelig og alt for utfordrende. Men de gangene jeg treffer blink. Shit så digg det føles! En av de kuleste tingene som kommer med en jobb er lønn! Herlighet så stor forskjell det er på å ha penger, og ikke. Bare det å ikke måtte sammenligne priser på de ulike bønneboksene på Rema er en type frihet jeg kan bli vant til. Har sett alle Ringenes Herre-filmene igjen! Perfekt julekalender. Varte bare tre kvelder, men så verdt det. Jeg begynte å videoblogge litt. Veldig gøy, men også veldig tidkrevende – noe som gjør at det skjer veldig sporadisk. Begynte også å være litt mer spontan i blogginga, og det er noe jeg vil ta med

Overfladisk i uoverfladiskheten

Jula har bragt med seg noen kjipe nyheter, men når ting blir litt kjipt så er det av og til godt å være overfladisk. Som en god motvekt mener jeg, og for å komme over nyhetene – og akseptere at noen ting alltid bare vil være crap. Heldigvis fins det folk som er sterke nok til å overkomme alt virker det som. Men ok: la oss snakke om julegaver! Jeg syns gavene blir bare finere og finere for hvert år, og jeg blir like satt ut hvert år over hvor mye fint jeg får. Noe av det som lå under treet i år var som følger: Septemberutgaven av Vogue som jeg har lett masse etter, men ikke funnet. Mikael hadde sporet opp en utgave og jeg ble overlykkelig! Har en greie for Kendall. Vinter mummi-koppen, har jo sluttet å samle på mummi-kopper (egentlig), men vinterkoppene er så fine at de vil jeg ha allikevel. Ny Apple TV. Endelig kan vi laste inn apper og alt mulig til Apple TV-en vår! Vi har ikke kabel-tv, men

En boks under senga

Under senga hjemme hos mamma står en sort boks, full av bilder. Nå i jula har jeg begynt å gå gjennom dem, og sortere. På ungdomsskolen gikk jeg med kamera hver eneste dag. På det meste kunne jeg ta 300 bilder på en dag, og alle bildene ligger digitalt på en harddisk et sted. Men de fineste bildene printet jeg ut, klipte til og hang på veggen. Det må ha vært tusen bilder på den veggen. Fra gulv til tak var store deler av veggen dekt av ansikter på venner og kjente. I skolegården, fra bandøvingene jeg sneik meg inn på, konserter, skoleturer, konfirmasjon og ungdomshus. Jeg dokumenterte ungdomstida mi fra A til Å. Alle ungdomsskoleårene ligger nå i denne boksen, og jeg blir lykkelig, trist, flau og underholdt mens jeg går gjennom den. Nå skal jeg kjøpe en stor bok eller noe, og feste alle bildene. Sette navn og skrive ned det jeg husker om hvert eneste bilde. Tenk så gøy det er å finne igjen om noen år. Og nå husker jeg fortsatt

Jul

Det fineste med å bo så langt «hjemmefra» er at jeg får reise hjem til jul. Jeg har bursdag 13. desember, og så fort bursdagen er over finner jeg frem kofferten og begynner å pakke. Jeg tar meg god tid, for ikke å glemme noe. I fjor begynte jeg for sent og glemte underkjolen min i silke. Var litt kjipt å gå på HM for å kjøpe en erstatning i polyester-helvete. Så i år har jeg gått tilbake til tradisjonen med å starte pakkinga tidlig. Kofferten ligger midt på gulvet på soverommet, og jeg snubler over den i halvsøvne hver morgen og kveld. Den blir tyngre og tyngre, vanskeligere å dytte unna med føttene. Men det kribler hver gang jeg tenker på at den ligger der. Klar til å oppbevare julekjole og julegaver. Pakkeliste har jeg skrevet for lengst. Elektronikk, bøker, strømpebukser og vippetang. Alt skal med. Og jeg skal bare pakke det jeg faktisk kommer til å bruke. Har blitt for gammel til å dra ubrukelige ting land og strand rundt. På onsdag flyr

Syria

Hver morgen hører jeg en halvtime med BBC world news. Og hver morgen hører jeg nytt fra Aleppo, og situasjonen i byen. Ikke at jeg greier å forstå situasjonen, hvem som er på hvilke sider, hvilke nyheter jeg kan stole på, hvem som er sponset av hvem for å si hvilke ting. Alt er forvirrende, og fortoner seg som verdens mest groteske radioteater. Et sted langt unna bareMinerals-foundation og nye sminkekoster sitter mennesker i mørket og håper at noen skal redde dem. Mens jeg forsyner meg med kaffe og ergrer meg over at koppen ikke fylles helt opp, så jeg må fylle den siste centimeteren manuelt, sitter barn som aldri har opplevd fred og lurer på hvorfor ingen bryr seg. Jeg ønsker å engasjere meg, men jeg vet ikke hva jeg kan gjøre, Jeg gir penger til Røde Kors, og Amnesty. Håper at større organisasjoner kan bringe det lille bidraget ut i verden og omgjøre det til noe som gjør nytte. Situasjonen er så uoversiktlig, og jeg prøver å lese om konflikten. Konfliktene. Men det

Luciabarn

If now, against my will, you cause me to be polluted, a twofold purity will be gloriously imputed to me. You cannot bend my will to your purpose; whatever you do to my body, that cannot happen to me. Jeg har bursdag i dag. Syns det da gjør seg med en st. Lucia-quote. Hurra for meg sjæl på 24-årsdagen, og hurra for lillesøstera mi som blir ti i dag<3

Hudpleierutinen som funker

Jeg har testa mange hudpleieprodukter i år, og etter mye prøving og feiling (mest feiling) har jeg landa på en rutine som funker. Produktene er hovedsaklig fra Paula’s Choice, som er cirka det eneste merket jeg har testet så langt som holder det de lover på pakningen. Huden min er ganske trøblete. Det er vel en såkalt kombinasjonshud, hvor jeg får oljete soner, tørre soner, veldig tørre soner, kvisete soner og helt normale soner. Og den endrer seg ved hvert minste væromslag. Så ja.. kjempeenkelt å forholde seg til. Før jeg slutta på p-piller var huden min rimelig stabil, og uten noen spesielle problemer. Jeg kunne bruke cirka hva som helst, uten at det fikk store konsekvenser. Men nå.. det har tatt litt tid å venne seg til – for å si det slik. Men nok prat: her er hudpleierutinen min: Morgen: Jeg starter dagen med å vaske ansiktet i varmt vann, tørke det og påføre retinol-serum. Det er et produkt jeg seriøst elsker, og som fjernet alle de røde områdene omkring nesa og haka

På soverommet regner det alltid

Jeg har det aldri stille. Jeg vet ikke lenger hva stillhet er, eller hvordan det føles å komme opp på hytta for å «nyte stillheten». Sykdom har ikke noe stor plass på bloggen, for jeg er ikke syk. Men jeg har en slags diagnose. Selv om tinnitus ikke er en sykdom, men et symptom eller noe slikt. Og tinnitusen påvirker hvordan jeg er når jeg er alene. Selvfølgelig gjør den det. Den påvirker jo alle andre aspekter ved livet mitt. Les mer om tinnitusen min, hvordan jeg fikk det, og hvordan det oppleves her. Så når jeg er alene skrus lyden alltid på. Hver eneste gang. Netflix, radio, podcast, youtube.. hva som helst som gir et behagelig nivå av bakgrunnsstøy. Jeg ser ikke på TVen engang. Den bare står på. Gjerne med stemmer jeg kjenner (Grey’s typ), nyheter, eller en rolig dokumentar. Noe som varer lenge – og som bare kan strømme i bakgrunnen mens jeg skriver eller jobber eller whatever. På jobb hører jeg stort sett musikk. Det blokkerer ut pipelyden, selv om jeg