Måned: januar 2015

Beretninger om tinnitus

Jeg pakker meg inn i lyd For å unngå Lyden — For nærmere syv år siden fikk jeg tinnitus. En høy, skingrende, lyd som sitter fast på hjernebarken. Det er ikke mulig å bli kvitt den, men jeg har kommet dit at jeg ikke lenger hører den så mye. Grunnen til det er at jeg har lært meg teknikker for å lure hjernen til å tro at pipelyden ikke er der – eller ikke er så høy som den egentlig er. Dette gjør man ved alltid å omgi seg med lyd! Hver enkelt tinnituspasient må finne den bakgrunnslyden som fungerer best for dem. Noen foretrekker hvitt støy, andre musikk. Jeg liker best å ha prating i bakgrunnen. Mamma har sagt at hun vet jeg er hjemme på ferie når det aldri er stilt i huset. Da snakker jeg enten selv, har på tv-en eller radio. Jeg foretrekker å sette på en nyhetskanal, som bare kan surre rundt i bakgrunnen. Om natta har jeg en egen lydgenerator som gir fra seg deilige regnlyder. Selv om sykdommen

Generalstreik

Jeg dro på generalstreiken. Helt alene i kulda. Omringet av tusener av engasjerte mennesker. Det var så mye energi, så mye vilje, styrke og så mye å kjempe for. Energien var helt spesiell. Mennesker som trykte seg sammen. Med refleksvester og paroler. Hodene var hevet like høyt som fanene. Ingen merket regnet. På is og hålke svaiet, hoppet, jublet og danset mennesker til Samsaya og Vinnie. Gynget i takt. Veivet flaggene. En halvtime før programmet startet så jeg en eldre mann, med «forsvar arbeidsmiljøloven»-plakat i hånda. Og det slo meg så hardt at vi kan ikke la de lovene, og rettighetene, våre besteforeldre, oldeforeldre og tipp-oldeforeldre, har jobbet så hardt for at vi skal ha i dag – bare bli tatt fra oss. På vei hjem var kroppen kald inn til ryggraden. Jeg kunne ikke bevege fingrene. Og brukte en halvtime på å finne en buss hjem. Men det gjorde ingen ting. For vi fikk vist hva vi mener. Og vi fikk sagt et samstemt «nei» til forslagene som er til behandling på Stortinget.

Brist

Jeg har ikke tid til å lakke neglene skikkelig Så jeg lapper hullene Lag på lag Til det blir for tykt Og brister — Jeg er en sånn person som har blitt veldig flink til å si ja. Før var jeg ikke sånn. Jeg var litt mer reservert, og usikker. Men nå som selvsikkerheten har begynt å vokse har jeg blitt overveldet over hvor mange som plutselig vil jobbe med meg – at jeg ikke greier å si nei. Men jeg blir veldig sliten, og i forrige semester merket jeg plutselig hvordan jeg ikke lenger husket alt jeg skulle. Enkelte oppgaver hadde bare forsvunnet ut av hodet mitt. Det kunne være alt fra å lage plakater, til møter jeg skulle i. Jeg innså at dette ikke ligner meg. Jeg er ikke en person som kommer for seint, eller som glemmer å møte opp. Og da jeg en kveld ikke hadde tid til å fjerne den gamle neglelakken, og heller bare la et nytt lag, innså jeg at det var den perfekte metafor for den type

Søndag

Det er søndag. Og jeg har nettopp våknet. Det er allerede langt på dag, men jeg bryr meg egentlig ikke. Jeg setter radioen på max, og hører en debatt om Språkrådets relevans mens jeg vasker opp kopper fra de siste fire dagene. Om noen timer skal jeg møte noen kolleger på en kafe på Tøyen. Jeg varmer to billige rundstykker fra Meny, og skraper avokado ut av skallet som pålegg. Fyller kaffe i mummikoppen. Setter meg ved dataen, og tenker hvor deilig det blir med iMac om ikke så lenge. Det er ingen andre lyder enn radioen, som nå prater om skolepolitikk. Mistenker at det er reprise fra fredag, for det høres så kjent ut. Bekymrer meg for uka som kommer. Hvor travel den potensielt kan bli. Ser på snøen utenfor, og ønsker jeg hadde noen å gå søndagstur med.

Vegg og ull

Hybelen min er skikkelig kald. Den ene lufteventilen mangler deksel, og jeg har ikke god nok tape til å tape for.. Derfor vandrer jeg rundt i ullsokker og ullgenseren som kjæresten min har glemt igjen. Uansett. Fra senga (som er oppredd i et desperat forsøk på å utgi seg for å være sofa) har jeg god utsikt til veggen hvor jeg har samlet litt diverse. Fra øverst til venstre: 1: Print av Øystein Dolmen (med hilsenen: «Jeg har jobbet med faren din. Herregud….»). 2: Illustrasjon av den røde mølle i Paris, som jeg fikk av mamma. 3: Bilder fra da jeg og Magnus Børmark hang sammen en dag for så alt for mange år siden – jeg hadde fortsatt kort hår, og han spilte fletta av oss med 22 senere på kvelden. 4: Tresnitt av et hjerte, kjøpt på designstudentenes julemarked. 5: illustrasjoner gjort av Ingrid i klassen min. 6: Kort fra fredssenteret; Malala, Aan San Su Kuy, Nelson Mandela og Martin Luther King jr. 7: I hjørnet prøver desperat noen blader å snike seg

Facebook

Her om dagen hadde sjefen med seg bikkja på jobb. Og alle vet at de beste arbeidsdagene er de med en hund tassende rundt. Veldig tålmodig, og veldig kosete. På vei hjem sovna jeg på bussen, og bråvåkna på Majorstua. Klærne var fulle av hundehår, og jeg var sliten i armene etter å ha dratt linser, bulgur og grønnsaker fra Sagene til Bjølsen. Og sånn forresten; på DogA så jeg disse utrolig morsomme mine-Eames stolene. Lo høyt. Inni meg altså. —- Hvis du vil kan du få blogg-oppdateringer rett på Facebookveggen din! Så slipper du å klikke deg innom hele tida. (For jeg vet at dere alle klikker dere innom her, hele tida<3) Facebook her Og om noen vil følge meg på Instagram heter jeg @stinefriis      

Spiker

De har hengt bildene På spikrene Vi etterlot — For meg er det utrolig sårt å kjøre forbi den gamle leiligheta vår – hver eneste dag. Kanskje er det ikke noe sjakktrekk å flytte rett opp i gata, når du først skal flytte. Jeg savner livet som det var, men tror at det neste gang kan bli så uendelig mye bedre. Vi har lært noe, og det blir nok tatt med videre inn i samboerskap 2.0.  

Betong > treverk

Jeg hatet å bo i blokk Helt til jeg glemte følelsen Av trehus — Det er snart fire år siden jeg flyttet til Oslo, og i starten savnet jeg trehus så inderlig. Hvordan lyden av regnet trommet mot panel, og at veggene var varme. Jeg savnet å kunne slå inn en helt vanlig spiker i veggen – uten mas om framtidig sparkling. Men nå har jeg liksom glemt det litt. Om sommeren er betongen så deilig og avkjølende. Og tape funker helt fint til å henge opp ting med. Jeg har oppdaget at selv om de tilsynelatende er helt glatte – har de faktisk struktur og sjel. Sånn som trepanel. Jeg liker den byen her. Og nå drømmer jeg om å bygge betonghus. Helst 3D-printe et.