År: 2015

Ting å glane på mens du venter

Mens vi alle venter på årets siste fest, bruker litt ekstra god tid på sminke og finne ut om paljetter eller fløyelsdressjakke er det riktige valget – trenger vi å ha noe bra greier på i bakgrunnen. Jeg har funnet fram fem ting fra NRK jeg gjerne vil se mens jeg legger neglelakk og velger smykker til kvelden. Downton Abbey – Christmas special Så nylig den aller siste episoden av Downton Abbey, og jeg skjønner ikke helt hvordan jeg noen gang skal erstatte den. Tempoet er helt perfekt, lengden enda bedre. Og som jeg har snakka om før er det visuelle og manuset så fint at jeg bare vil stupe inn og være en del av deres verden. En av de få seriene jeg ønsker å kjøpe på blu ray. Adele – Live i London Halvveis konsert, halvveis talkshow med Graham Norton. Helt ypperlig å ha på baderomsbenken mens du legger glitrende eyeliner. Skulle ønske jeg kunne hatt kjolen hennes i kveld. Hans Rosling og sannheten om fattigdom Hans Rosling får meg til å stille

Sminke: Favoritter i 2015

2015 ble virkelig det året jeg fikk tatt et skippertak i sminkesamlingen. Jeg har aldri tenkt så mye over merker og produkter, og stort sett kjøpt de samme greiene hele tiden – uten å bli helt fornøyd. Så de siste månedene har jeg valgt å invistere i produkter som sitter bedre, og ikke bare sprekker eller klabber seg over nesen. Jeg har også gjort noen endringer på hudpleiefronten, men det er jo en helt annen historie. Her er noen av mine favoritter fra 2015: Foundation fra Mac. Den beste jeg har prøvd på en god stund. Favoritten er nok fremdeles fra Dior, men den er jo så dyr.. Dama på Mac fant riktig tone med en gang («du må nok ha den lyseste»), og siden har den vært mye brukt. Funker både som et lett lag der det trengs (t-sonen) i hverdagen, og for en litt mer strøken look på fest. Consealer fra Art Deco. Mitt forhold til consealere har aldri vært bra. Enten er de for tykke, for tynne eller helt feil farge. Men

Første juledag

Første juledag kom Mikael kjørende til Steinkjer for å spise med oss, og spille mer spill enn det som kan være sunt. Vi gjorde sånt som man bør gjør i jula; krangle over regler, følge med steketermometer, sakte koke saus, spise moccabønner, tømme en flaske cognac og lete etter de siste smulene i julestrømpen. Natt til andre juledag, mens vi spilte runde X med kort begynte det å snø – og vi våknet til et tykt teppe som bredde seg over hus og trær og bilen. Det er liksom ikke så mye å fortelle om jula. Annet enn at den er rolig, og jeg sakte sakte finner tilbake til en tilstand hvor jeg ikke holder pusten halve dagen. Håper jeg snart har nok ro i kroppen til å lese.

Julaften

Lille julaften ble jeg kjørt til Namdalseid, hvor pappa og søsknene mine plukket meg opp – i skikkelig skilsmissebarn-stil. Vi lasta bilen full av gaver og ribbe og kjørte hjem til pappa. Julaften våknet vi til julestrømper, bustete hår og en niåring som var mer enn klar for å finne ut hva som lå i pakkene. Jeg fikk sykt mye bra. Blant annet neglelakk fra Dior og mammas gamle safir- og diamantring. Hvert år har pappa det morsomt med å finne på rare «folk» å skrive som avsender, så i år fikk jeg en multifunksjonsåpner fra mitt framtidige ego. I tillegg lå det penger, gavekort, ullsokker, en hel del hårprodukter og pysjamas under treet, og jeg ble like overrasket som i fjor over hvor mye jeg fikk.  

Stemningsrapport

Dagene før jula satte i for alvor tilbragte jeg i Namsos med mamma, Mikael og venninner. Fikk farget og klipt håret og har spist så mye kjøtt at jeg triller snart. Jeg pendler mellom Namsos og Vemundvik (hvor Mikael er i fra), og får med meg det beste fra begge familier.

God jul!

via GIPHY God jul da, folkens! Og tusen takk for at dere finner veien inn hit med jevne mellomrom. Jeg setter sånn pris på hvert eneste navn i kommentarfeltet. Jeg håper dere får en hyggelig kveld med god mat, bra samtaler, gode folk og overraskelser innenfor gavebåndet.

Sitter man stille, lykkes du aldri

Screenshots fra NRK. Ballettdansere fascinerer og inspirerer meg. Sjeldent ser jeg folk som jobber så jævlig hardt for å oppnå drømmene sine. De ødelegger kroppen på veien. Drar tunge sko av føtter fulle av sår. Gråter på fysioterapaut-benken. Og hver kveld går de ut på en scene for å danse de mest krevende og oppløftende rollene. De står der og utfører det de har jobbet for hele livene sine. Maikos Dans er dokumentaren om Maiko, som har hovedrollen i Svanesjøen 2014, i operaen i Oslo. Sju måneder etter at hun fødte sønnen sin. Etter en sånn historie føler jeg at det ekstra giret finnes. Det fokuset som skal til for å nå opp. Tiden er der og det gjelder bare å bruke den. Øve, øve, øve. Alt for å bli best. Se filmen om Maiko i dag. Den ligger på NRK.

Hva har du kjøpt i julegaver i år?

Etter at jeg skrev innlegget om at vi ikke nødvendigvis trenger å kjøpe julegaver kom jeg på at jeg måtte legge om litt på ordbruken omkring gavene. Vi har så mye makt i språket og måten vi snakker på. Holdningene våre skinner så tydelig gjennom når vi åpner munnen, og da gjelder det å si det man mener – og ikke det man alltid har sagt. For eksempel har jeg hatt tendens til å si «hva har du kjøpt i julegave til kjæresten din i år?», og i det legger jeg jo at den jeg snakker med skal ha kjøpt noe. Men hva om hun har lagd noe? Eller han har gitt noe videre? Da har vi jo ikke kjøpt noe som helst, men vi gir fortsatt gaver. Mitt forslag er at vi bytter ut ordet kjøper, med gir. Så spørsmålet blir: Hva gir du til kjæresten/moren/broren din i år? På den måten legger vi ikke kjøpepress i underteksten. Vi lar det være lov å svare «vet du, jeg har ikke kjøpt noe. Men jeg

Vinner av Ren Poesi

Så gøy å se at mange ville vinne bok! Jeg fikk som sagt tilsendt en fra forlaget, men utålmodige meg hadde allerede kjøpt den. Siden jeg ikke trenger to bestemte jeg meg for å gi vekk den uåpnede. Jeg ble kjempeglad av at folk meldte seg på både her, på Facebook og Instagram, og hadde lyst til å gi vekk til alle. Men jeg måtte trekke, og Caroline kan dermed glede seg til å lese dikt i romjula (om posten er rask). Gratulerer!  

Fancy a Potato?

Foto: Annika Sander, Illustrasjon: Ingrid Rognstad Husker dere at jeg jobba i Anti en uke denne høsten? Jeg gjorde jo faktisk ett og annet mens jeg var der! Blant annet skrev jeg et essay som er publisert i utgaven som kom nå i desember. Jeg rakk ikke å plukke med en utgave før vi reiste til Namsos, men heldigvis har Annika sendt et bilde så jeg fikk se. Annika har forøvrig skrevet om univers og planeter og galakser og alt sånt som er sjukt spennende og freaky samtidig. Imagine you’re standing at the beginning of a trail, looking up at a mountain. You’ve got sensible hiking boots, a backpack filled with oranges and you’re determined to get safely to the other side of that heap of rock. The road won’t be easy, you might face quite a few challenges and you will most likely loose a few pounds before you reach the end. But you’ve made up your mind, and know for a fact you can do this. Dette er første gang jeg har skrevet