Måned: mars 2014

Den første arbeidsdagen

Her om dagen hadde jeg min første dag som en ekte tekstforfatter, på et ekte kontor. Junior-tekstforfatter vel og merke, men bare fordi ordet junior er så sykt morsomt synes jeg det er ok å bli kalt det. Kontoret ligger helt ute på Fornebu. Så om morgenene går jeg av bussen sammen med alle de travle Telenor-folka i dress, og prøver å huske hvor jeg skal. Alle detaljene er ikke helt på plass enda, men det eneste jeg vet er at jeg liker å jobbe sånn her. Har en stabel med briefer som skal løses i løpet av dagen, også har jeg en senior-tekstforfatter som går igjennom stoffet sammen med meg. Sykt hyggelige kolleger, gratis kaffe og et digert skrivebord. Kan jeg be om mer, liksom? I tillegg ble jeg invitert til å spille golf med ei på nabokontoret.. golf på kontoret! Amazing.

Nybakt sykkelmamma

For litt over en uke siden gikk jeg til innkjøp av noe jeg har ønsket meg siden forrige sommer: En sykkel! En sånn ekte damesykkel med kurv og vindskjerm på bakhjulet så skjørt ikke skal blåse opp. Den er skikkelig fin med brune skinnseter mot mørkegrønn ramme. Som syklist i hovedstaden, og nybak sykkelmamma, har jeg måtte lære meg noen nye ting, og få noen nye vaner . Det beste av alt er at jeg ikke lenger trenger å stappe meg inn på 54-bussen hver morgen. Den er.så.full! Dessuten er det totalt unødvendig å ta bussen fire stopper, men så er det aaaakkurat litt for langt å gå. Åh, I-landsproblemer. Når jeg ikke lenger starter dagen med å løpe etter bussen har jeg mye mer ro i sjela, og får litt bedre tid til frokosten. Her i Oslo må man forholde seg til sykkelfeltene. Det er jævlig skummelt. Du er automatisk i samme bås som bilister og dem i store, skumle, lastebiler – og derfor ganske sårbar. Særlig når sykkelfeltet stopper – og du kommer

The big smoke

Folk i klassen har fått være med på å oversette dikt sammen med forfatteren Endre Ruset. Klikk deg inn på Olympiastadion for å se resultatene. Jeg og Monika har vært med på diktet «En kamp mellom en demon og en innbitt liten dverg».

Full språkforvirring

Det tyngste med å være Namdaling langt hjemmefra er språket. For selv om alle fra Østlandet jo snakker samme språk som meg, går det langt i mellom hvert menneske som forstår alle dialektsordene mine. Uten å merke det har jeg begynt å velge alternative ord, for å unngå misforståelser og potensielt pinlige situasjoner. Her er noen eksempler: «Te»: det vi mener betyr «til» er for disse østlendingene kun et ord for en varm drikke i kopp. Hvor mange ganger har jeg ikke bedt om «en kopp te», og fått en kopp med, nettopp; te. Jeg vil jo ha kaffe! «Klar»: pinlig-situsjon-skapende-ord-nummer-en. «Æ e så klar at æ må heim å lægg mæ i sænga!» er ikke en setning jeg kan bruke lenger. Her betyr «klar» alt annet enn sliten. «Balått»: Mitt favorittord over alle! Det kan jo brukes om alt! Om planløsninger, hunder, skoleoppgaver eller unger. Verdens mest perfekte, og nøyaktige ord, er helt meningsløst her nede. Utrolig frustrerende. «Staur»: Dere skulle sett uttrykket til mine ferske kolleger i Vinkelveien Omsorgsbolig for to år sida

Drit i penna

Et gammelt, halvkleint, ordtak sier at pennen er det mektigste våpen. Det er bare vrøvl. Pennen kan ikke gjøre noe som helst. Du kan bruke den til å skrive med, til å klø deg bak øret eller drodle. Men pennen i seg selv kan ikke gjøre en dritt. Det er du som gjøre noe. Det er du som må våge. Det vanskeligste med å lage noe er å tørre å vise det til en annen. Å produsere for skuffen eller arkivskapet er kjempelett. Så lenge en novelle befinner seg i en halvsliten notatbok er det verdens beste novelle, men i det et annet menneske ser på det synker kvaliteten. Da må man innrømme at du burde jobbet mer med den, at det er noen skrivefeil her og der og at du kanskje bare skal få den novellen tilbake før noen flere rekker å se den. Prestasjonsangst en trussel. Det er enkelt å være god til noe innenfor sine egne fire vegger. I dusjen er alle Freddie Mercury, men utenfor er vi de som ikke gikk

Evighet

Han sitter langt nede i stolen. Kinnet hviler mot venstrehånda, og han stirrer framfor seg. Med den høyre hånden tvinner han blyanten mellom fingrene. Han tygger tyggis sakte. Lukker øynene i ett, to, tre sekunder før de åpnes igjen. Blikket flytter seg, og festes på treet utenfor vinduet hvor en fugl bygger rede. Et tikk slår gjennom rommet, etterfylt av et takk. Tikk. Takk. Han retter seg opp, men synker sakte sammen igjen. Blyanten finner papir, former små rundinger i hjørnet. Han trekker pusten dypt, lukker øynene og slipper pusten igjen. Åpner øynene. Stirrer forover. Tikk. Takk.

Månedens Trafo Talent: Radiumhospitalet

I juni 2014 ble jeg månedens Trafo Talent, og det føltes skikkelig bra. Å få anerkjennesle for noe man har skrevet er så god følelse, men jeg skulle ønske jeg var flinkere til å belønne meg selv når jeg får til noe. Har en tendens til å klappe meg på skuldra i fem minutter før jeg er tilbake i den samme selvkritiske spiralen. Radiumhospitalet Lukta av klissete barnehender mikses med desinfeksjonsmiddel. Tunga blir ru i møte med lufta. Tørr og tung. Spytt samler seg i munnen. Eimen av nykvernet kaffe og soggy pizza sniker seg ut i lobbyen. Kaffen smaker ikke like fersk som den lukter. Uttynnet. Ikke rund nok. Litt syrlig. Temperaturen blir ikke helt rett. Veggene er fylt med hundrede av små hakk som fingre kan synke ned i. Veggen lindrer kløen når hånda følger den. Bordet er glatt, ingen hakk eller riper. Blomsten er i plast. Alt kjennes skittent og rent på samme tid. Noen har tatt med seg sigarettlukten inn. Den passerer til venstre før den forsvinner. Igjen er luften full