År: 2014

Søndagsliste på en torsdag

Fant denne lista hos Mariell. Og det er så morsomt å svare! Sei noko som gjorde deg glad i går: Å få vite om Voga. Sånn at jeg ikke trenger millioninntekt for å kjøpe fine møbler. Kva gjorde du klokka 8 i dag tidlig? Slumret for n-te gang. Må snart blir flink til å stå opp. Kva gjorde du for 15 minutt sidan? Leste nyheter på nett Det siste du sa høgt? «Her er de tekstene, så kan du se over dem når du får tid.» Det siste nokon sa til deg? Takk Kva var det siste du åt? En klementin Kva var det siste du kjøpte? Kaffekort i kantina på skolen. Kva farge er det på ytterdøra? Gul, med glassvindu. Kva er det slags vær hos deg no? Grått, og overskyet. Beste issmak? Vanilje, all the way! Søv du tungt? I følge Sleep Cycle-appen jeg nettopp har begynt å bruke igjen; nei. Har du mareritt? Innimellom. Om at jeg kommer for sent til avtaler. Kva ser du om du ser til høgre? Stoler, bord,

Sykepleiere sies opp

I Namsos kommune skal nå sykepleierne og hjelpepleierne sies opp fra sine stillinger ved sykehjemmet. Kommunen har rett og slett ikke midler til denne driften lenger, men sykehjemmet skal bestå – ved hjelp av det frivillige miljøet i byen. Det nemlig de pårørende selv som nå skal stå for pleie og omsorg av byens eldre. De eldre selv er veldig urolig. For det første mister de den uvurderlige fagkompetansen. Samtidig er de opprørt over tanken på å miste privatlivet sitt. Tryggheten vil nå forsvinne, og mange er bekymret for hvordan det skal gå når ufaglærte både skal pleie, medisinere og ta vare på hver enkelts behov – noe som i enkelte tilfeller kan være en svært krevende oppgave. Nå er ikke dette sant. Verken sykepleiere eller hjelpepleiere skal sies opp til fordel for de pårørende. Det hadde vært for drøyt. Så hvorfor er det greit å foreslå det samme ovenfor ungdommene våre? Namsos kommune prøver å bevare Lagre’. Men har ikke forstått poenget. Vi trenger fagkompetansen. Ungdom fortjener også noen som tar dem på alvor,

Nye eventyr i Bjølsen studentby

Det er snart to måneder siden skolestart, og selv om mye er det samme har også mye forandret seg. Mens typen søker lykken i Trondheim har jeg flyttet inn på hybel i Bjølsen studentby. Jeg har sytten kvadratmeter – inkludert kjøkken og bad. Med andre ord; jeg føler virkelig på studentlivet om dagen. Hvor kjøkkenbenken er så trang at du nesten ikke får plass til skjærefjøl og ingen skap er store nok til kasserollene mine. Å bo på studenthybel er egentlig ganske interessant. Det er ikke mye lyd som slipper gjennom veggene, så jeg er ganske isolert og trygg i min egen lille boble. Men ute på gangen, der skjer det alt mulig magisk. Hver morgen er det noen som kommer inn i bygningen i treningsklær – dyngvåt av svette. Hvem trener før klokka 9 om morgenen? Hvem!? Jeg har så vidt våknet, og har i alle fall ikke rukket å drikke kaffe enda. Syke mennesker. I helgene har jeg også min helt egen vekkeklokke. Da har nemlig en av naboene mine funnet ut at

Da farfaren min døde – et dikt

Etter begravelsen til mormor spiste vi kake. Rare greier, egentlig. Mot slutten av dagen skulle morfar rydde tilbake sølvtøyet. Han la en og en Hardangerskje møysommelig ned i boksen, som om mormor så han over skulderen. Så stoppet han. Slang de siste fem på toppen. ”Jeg gjør det senere.” Etter at kista til farfar var kjørt bort spiste vi middag. Vi var mange. Jeg visste ikke at farfar kjente så mange. Vi spiste sodd. ”Sodd er ikke festmat,” pleide farfar å si Men så var det jo ikke noen fest heller. Det siste jeg sa til mormoren min før hun døde var: ”Vi snakkes senere.” Jeg trodde oppriktig jeg skulle få se henne senere. Hun døde før jeg rakk tilbake til sykehuset. Jeg kan ikke tenke meg en bedre avskjed. Farfar ble helt rar før han døde. Han havnet først på pleiehjem hvor han knakk lårhalsen. Endte så opp på sykehuset. En morgen vekte han hele avdelinga med å jodle. En annen dag var han fire år igjen. Han rimte dagen jeg var der. Stine

Drøm

I natt drømte jeg om deg At jeg ikke ga deg medisiner Ikke dusjet deg Ikke ga deg sprøyter med mat Ikke strøk deg gjennom håret Ikke passet på at du var varm nok Vi gikk på kino Og du var som meg

Kjære Lagre’-ungdommen:

Det var rørende å se hvor mange ungdommer (og voksne) som tok turen til Lagre’ i kveld. Alle appellene, det glødende engasjementet og den rå drivkraften dere viser er imponerende. Jeg bøyer meg i støvet. En av dem som snakket i kveld var Emilie. Jeg jobbet på Lagre’ da hun begynte i styret. Jeg var med på å skolere henne, og er så innmari stolt når jeg ser at hun står foran, snakker høyt og står på krava i dag. Jeg husker Emilie som ei småsjenert og fnisete jente. I dag står hun der modig og tøff – og sier rett ut hva hun mener. Å få se den utviklingen er utrolig givende. I min tid ble jeg omtalt som ”Lagre’-mamman”. Og det er en svært stolt mamma som ser ungdommene sine stå på podiet, voksen, reflektert og modige i dag. Dette møtet beviser at det fortsatt finnes ungdommer som brenner for ungdomshuset sitt, og som vil kjempe for muligheten til å ta styringa i sin egen ungdomstid. Det er gått noen år siden jeg