Måned: oktober 2013

Ikke legg ned byen min

I Namsos skal det nå spares inn 40 millioner kroner. Det er en voldsom sum. Skoler og barnehager er dem som får kjenne det på kroppen. Elevene som i dag går på Sørenget skole må busses til Vestbyen Skole i Namsos. Alle får ikke lengre gå på kulturskolen, og hjemmehjelpstjenester skal reduseres fra annenhver uke til tredjehver uke. Jeg har en drøm om og en gang kunne flytte tilbake til Namsos. Jeg har vokst opp der, kjæresten min har vokst opp i Vemundvik. Det er klart vi vurderer muligheten for å flytte tilbake. Namsos er et trygt sted å vokse opp, hvor unger kan ha mye frihet og kan drive med hvilken hobby de vil. Om det er dans, fotball, gitar eller korps får de muligheten til å utvikle ferdighetene sine. Namsos kan i dag utvikle talenter fordi barn kan danse fra de er 6 år, fortsette gjennom hele ungdomsskolen for så å gå på danselinja ved Olav Duun vgs. De kan følges opp gjennom hele livet. Det samme gjelder for stort sett alle andre

Den usikre framtida

Er det én ting som bekymrer meg så er det den berømte framtida. Ikke de neste tre årene med skolegang, men det som skal komme etterpå. Å ta en utdannelse innen såkalt «kreative» fag er alltid en risiko. Det koster skjorta, og vil mest sannsynlig føre til et liv uten fast ansettelse og hvor inntekten ikke alltid er like stabil. Usikkerhet er prisen det koster. Du trenger guts for å jobbe i denne bransjen. Du må kunne skape din egen arbeidsplass, være pågående og sørge for å bli lagt merke til. Du må publisere tidlig, og jevnt, under hele studietiden. Venter du til etter endt utdanning med å starte i en relevant jobb er du seint ute. Kontakter er like viktig som å sørge for at det er gode ting som kommer opp når noen googler navnet ditt. Det er ikke en trygg vei å gå. Og dette var jeg klar over da jeg startet utdanningen min for to år siden. Det eneste jeg kan gjøre er å skaffe meg nok kunnskap, og nok erfaring

Idioter

De var så jævlig dumme. Hedda, Aurora, Eline… Alle sammen. Skjønte ingen verdens ting. De satt der i den andre enden av klasserommet, fniste til skummet sto ut av kjeftene på dem, og kranglet om hvem sin tur det var til å ha jakken til Henrik. Henrik, den høye, blonde. Det var bare Nora som så kvisene hans. Bare Nora så at guttene fikk kviser av all den feite kremen de puttet i luggen sin. Hedda så ikke det. Ikke Aurora heller. Eline hadde påpekt det en gang, men da hadde det tatt to og en halv uke før hun fikk spise lunsj med Hedda og Aurora igjen. Etter det hadde hun holdt kjeft. Jenter. De skjønte ingenting. De snakket om verden som om det var et salig sted som bare ventet på at de skulle bli ferdig på videregående. Akkurat som om de ville bli hyllet dit de kom, tatt i mot med åpne armer og skli rett inn i sirklene til Jenny Skavlan og Tone Damli. Alle de andre jentene hadde kjøpt ”Sy

Feriesjalusi

I løpet av mine 15 år med skolegang er dette den første høsten jeg ikke har høstferie. Å stå opp sist mandag var derfor et litt ekstra kraftig slag i trynet. Det er ekstra jævlig å stå opp når du vet at så mange andre kan sove lengre med god samvittighet. Høstferien har alltid vært en av mine favorittferier. Et lite pust i bakken etter en brå skolestart. Kall det gjerne en pingleferie, eller en ferie for sånne med puter under armene om du vil. Jeg likte høstferien! Det er ikke alltid like gøy å innse at man begynner å bli ”voksen”. Ikke bare må jeg gi avkall på høstferie og vinterferie, men jeg må også betale strømregning hvert kvartal, og NRK-lisens. Hvorfor er alle disse voksengreiene så kjedelige? Enkelte dager savner jeg å være yngre, og gå på ungdomsskolen. Hvor ting ikke var mer komplisert enn ”tenk om han liker meg”. Hvor dagene stort sett gikk ut på å møte opp på skolen, kanskje ha en time på kulturskolen, eller møte venner på kvelden.