År: 2013

Siden sist

Vi har begynt å handle julegaver.   Eksamen har slått inn, så det er lapper med årstall på badet til han som studerer historie, og et berg med bøker som kan bli nyttige, for meg.  Også har jeg fått kaffekort av min hemmelige venn. Klassen min er hæslig glade i hverandre, så vi har hemmelig venn i desember. Sykt hyggelig! Jeg er litt dårlig til å skrive her inne. Men akkurat nå har jeg ikke så mye annet å si enn at jeg skriver eksamen, og løser praktisk eksamen. Vi snakkes når jeg finner på noe å si igjen!  

Det som kunne vært

Børge våknet opp klokka åtte, av seg selv, slik han alltid gjorde. Lars hadde allerede tatt med Nikoline til skolen, og Børge skulle som vanlig starte dagen med å følge Dorotea til naturbarnehagen hun gikk i. Men det var noe som ikke stemte. Han hadde en underlig fornemmelse i magen, midt mellom milten og blindtarmen et sted. Det var en følelse. En følelse han hadde kjent på før. Dorotea på fem kom tuslende inn på soverommet i bare pysjamasen. – Kan jeg få se Drømmehagen, pappa? – Jada, vennen min. Et øyeblikk bare, så pappa får ta på seg noe klær. – Er det du eller far som skal hente meg i dag? – Det er nok far. Fornøyd med svaret tuslet hun ut igjen, og begynte møysommelig nedstigningen til første etasje. Børge bestemte seg for å bare gjøre det han vanligvis gjorde, og se om følelsen forsvant hvis han ikke tenkte på den. Det hadde virket i jula, så han kjørte den samme taktikken i dag også. Klærne sine fant han sammenbrettet på en

Ikke legg ned byen min

I Namsos skal det nå spares inn 40 millioner kroner. Det er en voldsom sum. Skoler og barnehager er dem som får kjenne det på kroppen. Elevene som i dag går på Sørenget skole må busses til Vestbyen Skole i Namsos. Alle får ikke lengre gå på kulturskolen, og hjemmehjelpstjenester skal reduseres fra annenhver uke til tredjehver uke. Jeg har en drøm om og en gang kunne flytte tilbake til Namsos. Jeg har vokst opp der, kjæresten min har vokst opp i Vemundvik. Det er klart vi vurderer muligheten for å flytte tilbake. Namsos er et trygt sted å vokse opp, hvor unger kan ha mye frihet og kan drive med hvilken hobby de vil. Om det er dans, fotball, gitar eller korps får de muligheten til å utvikle ferdighetene sine. Namsos kan i dag utvikle talenter fordi barn kan danse fra de er 6 år, fortsette gjennom hele ungdomsskolen for så å gå på danselinja ved Olav Duun vgs. De kan følges opp gjennom hele livet. Det samme gjelder for stort sett alle andre

Den usikre framtida

Er det én ting som bekymrer meg så er det den berømte framtida. Ikke de neste tre årene med skolegang, men det som skal komme etterpå. Å ta en utdannelse innen såkalt «kreative» fag er alltid en risiko. Det koster skjorta, og vil mest sannsynlig føre til et liv uten fast ansettelse og hvor inntekten ikke alltid er like stabil. Usikkerhet er prisen det koster. Du trenger guts for å jobbe i denne bransjen. Du må kunne skape din egen arbeidsplass, være pågående og sørge for å bli lagt merke til. Du må publisere tidlig, og jevnt, under hele studietiden. Venter du til etter endt utdanning med å starte i en relevant jobb er du seint ute. Kontakter er like viktig som å sørge for at det er gode ting som kommer opp når noen googler navnet ditt. Det er ikke en trygg vei å gå. Og dette var jeg klar over da jeg startet utdanningen min for to år siden. Det eneste jeg kan gjøre er å skaffe meg nok kunnskap, og nok erfaring

Idioter

De var så jævlig dumme. Hedda, Aurora, Eline… Alle sammen. Skjønte ingen verdens ting. De satt der i den andre enden av klasserommet, fniste til skummet sto ut av kjeftene på dem, og kranglet om hvem sin tur det var til å ha jakken til Henrik. Henrik, den høye, blonde. Det var bare Nora som så kvisene hans. Bare Nora så at guttene fikk kviser av all den feite kremen de puttet i luggen sin. Hedda så ikke det. Ikke Aurora heller. Eline hadde påpekt det en gang, men da hadde det tatt to og en halv uke før hun fikk spise lunsj med Hedda og Aurora igjen. Etter det hadde hun holdt kjeft. Jenter. De skjønte ingenting. De snakket om verden som om det var et salig sted som bare ventet på at de skulle bli ferdig på videregående. Akkurat som om de ville bli hyllet dit de kom, tatt i mot med åpne armer og skli rett inn i sirklene til Jenny Skavlan og Tone Damli. Alle de andre jentene hadde kjøpt ”Sy

Feriesjalusi

I løpet av mine 15 år med skolegang er dette den første høsten jeg ikke har høstferie. Å stå opp sist mandag var derfor et litt ekstra kraftig slag i trynet. Det er ekstra jævlig å stå opp når du vet at så mange andre kan sove lengre med god samvittighet. Høstferien har alltid vært en av mine favorittferier. Et lite pust i bakken etter en brå skolestart. Kall det gjerne en pingleferie, eller en ferie for sånne med puter under armene om du vil. Jeg likte høstferien! Det er ikke alltid like gøy å innse at man begynner å bli ”voksen”. Ikke bare må jeg gi avkall på høstferie og vinterferie, men jeg må også betale strømregning hvert kvartal, og NRK-lisens. Hvorfor er alle disse voksengreiene så kjedelige? Enkelte dager savner jeg å være yngre, og gå på ungdomsskolen. Hvor ting ikke var mer komplisert enn ”tenk om han liker meg”. Hvor dagene stort sett gikk ut på å møte opp på skolen, kanskje ha en time på kulturskolen, eller møte venner på kvelden.

Blåtorsdag

Det er nå over en uke siden flertallet i Norge stemte fram et regjeringsskifte. Erna og kompani skal inn i kontorene til Jens, og det vil denne høsten blåse en blå vind over landet vårt. Som student er jeg veldig spent på hva dette regjeringsskiftet vil bety for meg. Etter å ha snust litt rundt i diverse partiprogrammer har jeg kommet fram til at den blå regjeringen ønsker å øke studiestøtten, samtidig som de gjerne vil sende oss ut i private banker for å be om studielån… Jeg tviler sterkt på at den nye regjeringen vår vil greie å felle Lånekassen med det første. Den skal sikre at alle har muligheten til å ta utdanning. Den skal gi alle, uansett bakgrunn, muligheten til å studere akkurat det de vil. Lånekassen skal sikre framtida vår. Dessverre henger ikke Lånekassen med i tiden. Jeg vil ha muligheten til å være student på heltid. Jeg har lyst til å bruke tiden hvor jeg nå sitter på jobb til å lese pensum. For å klare dette trenger jeg mer

To år

Dette er en «ukeslutt» jeg hadde i Namdalsavisa 20.juli. Jeg skulle så veldig ønske at jeg ikke hadde trengt å skrive dette, at jeg skulle på en helt alminnelig konsert i kveld, og ikke en minnekonsert. Jeg savner deg veldig, Lene. Det er snart to år siden terroren mot Oslo og Utøya. To år er lenge, men ikke lenge nok til å lege sår. For dagen går fortsatt i reprise på netthinna, uten at jeg ber om det. Og det går sjeldent en dag uten at jeg tenker på Lene Maria fra Namsos som ikke kom heim fra Utøya igjen… Jeg og Lene Maria har kjent hverandre fra vi var små, og det er fortsatt rart å tenke på alt hun skulle ha gjort fram til nå. Vi feiret mye av russetida sammen, og en av samtalene vi hadde på et parkettgulv i mai 2011 sitter fortsatt ferskt i minne; «Det er nå livet begynner, Stine». Hvordan kan man gå videre etter noe sånt? For meg tok det lang tid å komme opp fra det

De siste dagene på NKF

De siste dagene på NKF gikk unna i en fei. Vi leverte eksamen, hadde avgangsutstilling og nå er jeg plutselig i Namsos! Det siste vi gjorde før jeg dro var å gå på Oslo Filharmonien på Myraløkka – jeg og M, altså. Sommeren har ikke akkurat slått til over Namdalen, noe jeg heller ikke forventer at den kommer til å gjøre… På mandag starter jeg på jobb, og fram til da skal jeg egentlig bare ligge rett ut på sofaen.