Siste innlegg

En norsk vlogg

Det var relativt tidsbesparende å vlogge på norsk. Det må jeg si.

Denne filmen klipte jeg omtrent fra midnatt, lørdag kveld. Og klokka var vel nærmere 03.00 i det jeg stilte inn dette innlegget, og hadde lastet opp filmen til YouTube. Samtidig som jeg rendret og eksporterte så jeg andres snapchat-stories og litt slikt (for å slå i hjel tid). Vanligvis føler jeg meg veldig ensom når jeg ser at alle andre er ute. Hvem som gjør ting sammen, eller hvor de er. Men i dag følte jeg at jeg var akkurat der jeg skulle være: foran macen med premiere pro åpen. Jeg følte at jeg virkelig hadde gjort riktig valg – og det var så deilig! Ikke fordi det var kjipt å være sammen med folk, for bursdagen til Ragnar var kjempefin. Men bare fordi jeg hadde tatt et valg om at jeg skulle dra hjem for å få ferdig denne filmen (og fordi jeg må lage noen Instagram-poster for Aschehoug i morgen).

Det er noe med det prosjektet her som får meg til å føle meg så… mektig er kanskje feil ord. Hva er et norsk ord for empowered?

Vel.. det finnes tydeligvis ikke. Men det var i alle fall den følelsen jeg satt med, i pysjen klokka 02.27 mens andre var på byen. At jeg var på riktig sted, på vei mot noe. Er det dette de i USA kaller for «the hustle»?

Uansett: jeg håper dere liker filmen. Og gi gjerne en tilbakemelding på språket. Jeg trivdes med norsk også. Kanskje jeg bare kjører det på norsk? Omg. Frøken ubesluttsom, much? SAMMA DET. Snurr film.

PS: Jeg forvirrer meg sjæl med publiseringstidspunkt. Denne filmen telles som søndagsopplastingen, for det har bikka søndag når jeg publiserer. Så veit dere det.

Følg meg på YouTube, Bloglovin‘, Facebook, Instagram, eller Snapchat (stinefriis).

Kamerautstyr

Jeg får ofte spørsmål om hva slags kamerautstyr jeg bruker, så jeg lagde en oppdatert film om det mest essensiellet jeg drasser på. Filmen handler også litt om det å komme i gang, så det er bare å trykke play.

Filmen jeg spiller inn i dag kommer til å være på *trommevirvel* norsk! Jeg vil teste begge språk, og merker at norsk tross alt er litt mer intuitivt. Går raskere å spille inn, og tror jeg ordlegger meg litt bedre. Vi får se.

Tipper jeg kommer til å veksle litt på språk, avhengig av tema og alt slikt. Men kanskje norsk er best? Jeg veit ikke jeg. Neste film er en vlog, så det er bare å følge med. Tudeluu!

Hvordan finne musikk til YouTube-filmer

Det er ikke superenkelt å finne bra musikk, som også er gratis, til bruk på YouTube. Pose og sekk er mye å be om, men det kan gjøres – om du bare legger ned tida det krever.

Jeg har forsøkt å holde filmen så kort og presis som mulig, men noen ting må bare sies. I tillegg til å snakke om det praktiske snakker jeg litt om det etiske. Kunne hundre prosent sikkert snakket om dette i to dager uten å ta pauser, og argumentert frem og tilbake. Men valgte å holde det relativt kort.

Om det er flere slike tekniske ting dere vil jeg skal ta opp, så er det bare å si i fra.

OBS: Dette handler hovedsaklig om hvordan du finner musikk til ikke-kommersielle prosjekter. Kommersielle prosjekter blir en helt annen regle.

Dokumenteringsbehovet

Jeg vet ikke hvor dette behovet, eller interessen, for å dokumentere kom fra. Jeg husker bare at jeg plukket opp pappa sitt jobb-kamera på ungdomsskolen, og nesten ikke har gått en dag siden uten muligheten for å fotografere.

Biblioteket mitt har vokst kraftig, og det er så morsomt å bla bakover i arkivet og finne folk jeg nesten hadde glemt. Folk som ikke fins mer. Folk som har blitt så mye eldre. Det er fint å kunne se tilbake på.

I tillegg ser jeg min egen utvikling på en helt annen måte enn jeg gjør i hverdagen. Hvor mye lenger jeg har kommet enn jeg noen ganger tror. Ikke bare når det kommer til ferdigheter bak et kamera, men sånn generelt i livet. Fra et lite frø av håp og forventninger foran Oslos turistattraksjoner, til nå å bo 200 meter fra dem.

Utbrytertrangen vokste i meg gjennom ungdomsskolen og videregående. Jeg måtte ut. Vekk. Fra alt og alle. Måtte gjøre noe nytt. Få rom til å vokse. Og jeg fant det her i Oslo.

Når jeg føler meg utilstrekkelig hjelper det å bla bakover for å se hvordan det en gang var. Hvordan jeg en gang var. Noen deler savner jeg intenst, andre er jeg glad for å ikke måtte forholde meg til.

Dokumentering er en bit jeg aldri har lyst til å legge fra meg. Jeg gjør det gjennom ord, bilder og nylig: gjennom film. Det er et helt nytt format for meg, og jeg har ikke mye erfaring. Men det beste med å være ny i noe er at utviklinga går raskt. Jeg bruker mye tid på å se hvordan andre gjør det, suger til meg inspirasjon og tester ut teknikker. Jeg liker det.

Jeg har ingen planer med å stoppe å dokumentere det som foregår omkring meg, og jeg føler meg så heldig som har et knippe fine folk som ønsker å se det jeg holder på med. Og de tingene jeg lager. Her inne, på YouTube, Instagram og i alle mulige kanaler som finnes i dag – som ikke fantes da jeg først begynte med alt dette.

Vit at jeg setter pris på hver eneste en av dere. Og at hver like og kommentar er med på å ta meg et steg videre. De små støtteerklæringene gjør at det er enklere for meg å skape nye ting.

Jeg vet ikke hvor jeg vil at alt dette skal ta meg. Jeg vet bare at jeg vil bruke alt dette til å lage et fundament av et slag. Og jeg håper dere vil følge med.

Morsom historie: dette bildet er tatt på en familieferie i Sverige i 2009. Jeg ble konfirmert den våren, og hadde akkurat kjøpt mitt første speilreflekskamera. Et Canon 350D. Her lærer pappa meg om dybdeskarphet. Og jeg har så sjukt mange bilder bare av hånda hans foran et tre.

Innhenta av fortida

Herregud så mye tid jeg har tilbragt omringet av folk og musikk på ungdomshuset Lagre’ i Namsos. Det var ikke et sånt døvt sted fullt av kommunale ansatte i smilefjes-tskjorter, men et hus drevet av ungdommene (+ en voksen fra kommunen med skjegg, dongerijakke og høyt koffein-nivå i blodstrømmen). Verdens kuleste fyr.

Vi fikk basically gjøre hva faen vi ville, og vi var på konserter der hele tida. Når vi ikke var på konsert drakk vi kaffe, spilte musikk selv og skrudde av tv-en når folk ville spille «sweet child of mine» på Guitar Hero. Good times.

Det jeg vil frem til er at det er akkurat som om denne tida kommer tilbake i livet mitt nå. Altså: 22 har sluppet ny singel, Hopalong Knut øver sammen, Green Day var akkurat i Oslo, og hullete jeans er in. Jeg er definitivt villig til å følge disse pepperkakesmulene inn i skogen for å se hva som skjer.

Som en hyllest til alt dette: Her er et knippe bilder fra da jeg hadde ring i leppa, fortsatt kunne stemme en gitar og  jeansene var hullete fordi vi ikke hadde penger til nye.




Å fortelle en historie

For tida tester jeg nye måter å fortelle historier på.

Om du liker det betyr det mye for meg om du vil abonnere på YouTube-kanalen min, like videoen eller legge igjen en kommentar. Sånn generelt: Om det er kreatører du liker arbeidet til, så støtt dem gjennom å kommentere, dele og abonnere. Det hjelper oss så mye.