Siste innlegg

00037.00_00_01_14.Still001

På soverommet regner det alltid

Jeg har det aldri stille. Jeg vet ikke lenger hva stillhet er, eller hvordan det føles å komme opp på hytta for å «nyte stillheten». Sykdom har ikke noe stor plass på bloggen, for jeg er ikke syk. Men jeg har en slags diagnose. Selv om tinnitus ikke er en sykdom, men et symptom eller noe slikt. Og tinnitusen påvirker hvordan jeg er når jeg er alene. Selvfølgelig gjør den det. Den påvirker jo alle andre aspekter ved livet mitt.

Les mer om tinnitusen min, hvordan jeg fikk det, og hvordan det oppleves her.

Så når jeg er alene skrus lyden alltid på. Hver eneste gang. Netflix, radio, podcast, youtube.. hva som helst som gir et behagelig nivå av bakgrunnsstøy. Jeg ser ikke på TVen engang. Den bare står på. Gjerne med stemmer jeg kjenner (Grey’s typ), nyheter, eller en rolig dokumentar. Noe som varer lenge – og som bare kan strømme i bakgrunnen mens jeg skriver eller jobber eller whatever.

På jobb hører jeg stort sett musikk. Det blokkerer ut pipelyden, selv om jeg jo ikke hører pipelyden like tydelig nå som før. Men det hjelper meg til å fokusere, og jeg har to spillelister; en med vokal og en uten. Enkelt og greit.

Soverommet mitt er alltid fylt med lyden av regn, fra en liten boks jeg har bak nattbordet – som konstant sender ut lyden av regn mot asfalt. Det er behagelig, og hjelper hjernen å fokusere på noe annet enn pipelyden. For om du ikke avleder hjernen om natta våkner du akkurat like utmattet som da du la deg, fordi hjernen kun hører den infernalske pipinga.

Jeg var så redd for at tinnitus skulle bli slutten for meg. At jeg aldri skulle bli meg selv igjen, men da jeg først lærte å beherske den bestemte jeg meg for at den aldri skal få overtaket igjen. Så nå har jeg lært meg å kjenne igjen alle faresignaler – og funnet ut hvordan jeg skal bli kvitt plagen før den oppstår.

Og en av de tingene er lyd. Lyd, lyd, lyd. Det er min beste venn. Jevn dur av lyd.

Så når jeg er alene setter jeg på lyd. Den er bærebjelken min. Et stilas som holder meg oppe og hjelper meg gjennom dagene mine. Slik har livet altså blitt.

De andre som er med i blogg-utfordringen er:
Caroline, Nadia, Carina, Marie, Luisa, Ingvild, June, June, Caroline, Martine, Milla, Kine & Lise Lotte.

skjermbilde-2016-12-06-kl-21-25-10

RuPaul’s Drag Race

skjermbilde-2016-12-06-kl-20-39-59 skjermbilde-2016-12-06-kl-20-40-33 skjermbilde-2016-12-06-kl-20-42-52 skjermbilde-2016-12-06-kl-20-47-01 skjermbilde-2016-12-06-kl-20-47-35-1 skjermbilde-2016-12-06-kl-20-49-28 skjermbilde-2016-12-06-kl-21-19-02 skjermbilde-2016-12-06-kl-21-21-34 skjermbilde-2016-12-06-kl-21-21-47 skjermbilde-2016-12-06-kl-21-21-52 skjermbilde-2016-12-06-kl-21-22-45 skjermbilde-2016-12-06-kl-21-25-10 skjermbilde-2016-12-06-kl-21-39-29

Fikk anbefalt RuPaul’s Drag Race fra en på jobb, og herregud så morsomt det er. Jeg fikk beskjed om å starte med sesong 5, og det hele er Top Model møter Project Runway møter Homsepatruljen. Typ.

Til slutt skal det kåres en drag queen, og det er så mye sass, paljetter og stas at man knapt forstår hvor de får det fra. Nydelige greier!

Serien ligger på Netflix, honey.

Processed with VSCO with s2 preset

Ny baby

Processed with VSCO with s2 preset

Herlighet, nå har jeg virkelig skjemt meg vekk. Etter et halvt år med tenking bestilte jeg i helga en MacBook Air! Jeg har en veldig flott MacBook Pro på jobb, som jeg fint kan bruke privat – men jeg ønsket meg en liten, nett, lett mac som er enklere å ha med seg på kafé, tog, fly eller i ei veske. Jeg ville også ha MASSE batterikapasitet, men samtidig en PC som var god nok til at jeg kan kjøre Lightroom. Så da ble MacBook Air et naturlig valg. Det koster, men samtidig: de varer lenge.

Jeg har hatt min 13 tommer MacBook Pro siden jeg begynte å studere i 2011, og den har vært en trofast venn. Allikevel innså jeg i høst at den synger på siste verset – i alle fall for mitt bruk. Jeg kunne alltids oppgradert innmaten, skiftet batteri og hele pakka. Men jeg er usikker på hvor lenge den hadde vart in the end. Jeg har planer for den, så den skal få ha et godt liv i noen år til. Bare ikke i mine hender.

Husker da jeg var yngre og ønsket meg en av alle Apple-produktene, og nå er jeg faen ikke langt unna.

Så langt er jeg veldig fornøyd med den maskinen her (sa hun 20 minutter etter at hun røske opp eska), og jeg føler vi kommer til å bli gode venner. Akkurat nå er den en baby som knapt forstår noe som helst, i motsetning til den gamle som er en klok, gammel maskin som vet nøyaktig hva jeg vil. Men lille Air kommer nok dit den også.

Nå må jeg finne igjen alle bokmerkene mine.

skjermbilde-2016-12-04-kl-20-38-52

Uka som gikk #10

Ukens kuleste

Jeg har kjøpt ny mac!! Den kommer i posten denne uka. Trenger jeg strengt tatt en ny? Nei. Har jeg sjukt lyst på en? Ja. Kommer den til å gjøre livet mitt enklere? Så absolutt.

Når det kommer til elektronikk skjemmer jeg meg selv vekk. Jeg trenger ikke nødvendigvis å ha det aller nyeste av alt, men jeg vil at ting skal virke skikkelig. Min fem år gamle macbook pro har lenge sunget på siste verset, og etter Adobe 2017 har den bare sagt takk for seg. Å dra den 15″ mac book pro-en jeg har på jobb frem og tilbake hver dag, og på fly, tog, kafeer og slikt er litt styrete. Det går, men jeg syns den er litt stor å drasse. Pluss at jeg aldri får helt følelsen av at den er min. Så etter et halvt år med tenking kom jeg frem til at jeg kjøper en macbook air. Den har alt jeg trenger: masse batterikapasitet, 13 tommer skjerm, og nok ram til at den antakelig kjører Lightroom og litt Premiere Pro i ok hastighet. Luxa på meg hurtiglevering så den bør være her i morgen. Gleder meg!

Ja, jeg elsker virkelig å kjøpe elektronikk.

Også har pappa vært i byen! Det var óg kult.

Ukens kjipeste

Kom på at det er bare litt over 14 dager til jul, og at jeg må få lagt en god some-plan for romjula. Så mye å gjøre, så liten tid osv.

Ukens bilde(r)

skjermbilde-2016-12-04-kl-20-38-52

1: Jeg har endelig fått to prints jeg kjøpte i høst opp på veggen. Det ene fra Marte Isaksen, ei venninne av meg som tegner de mest psycho ansiktene og et fra Nora Brech – en variant av omslaget til Vingebelastning.
2: Vi brukte onsdag ettermiddag til å lage bokjuletre på jobb. Og jeg var seff filmkomité.
3: Green Day fra American Music Awards. Gleder meg sånn akkurat passe mye til konsert i januar. Føler jeg har smelta tilbake til et slags fan girl-stadie jeg var innom i tenåra, og det går helt fint.

Ukens tankespinn

Hvordan skriver man egentlig ei bok?

Ukens craving

Klementiner, pepperkaker, snø.

skjermbilde-2016-12-04-kl-20-44-44

Ukens bok

Har lest to bøker den siste uka! Og ingen av den var fra Aschehoug. Skjer med det a? Den første er Monica Isakstuens Vær snill med dyrene. Om hvordan man egentlig fordeler et barn etter samlivsbrudd. Ikke tettskrevet, men velskrevet – og som alltid klarer Monica å bare vekke alle mulige følelser i meg mens jeg leser.

Og Åsne Seierstad, To Søstre. Om to norske søstre som ble radikalisert og reiste til Syria. Utrolig spennende bok som går inn på islam i Norge, radikalisering, krigen i Syria og om å ikke høre hjemme i verken norsk, eller somalisk kultur.


Ukens musikk

Jeg og Mikael så Tarzan her om dagen, og etter det har jeg hørt ihjel Two Worlds pluss funnet frem til masse gammel Genesis.

Ukens sitat

b3551f0db370f032c160c2a0ef915aa2

Har vært så kritisk til egen kropp den siste tiden, så føler jeg trenger å lese denne om og om igjen.

Ukens oppdagelser

  • Miley + Dolly = sant
  • NASA har online-shop!! Sjukt lyst på NASA-tskjorte.
  • Jeg er litt sliten av skam akkurat nå. Det har gått så sakte fremover etter den der pausen. Nå gleder jeg meg til det er ferdig, og håper dette er den eneste sesongen hvor vi skal bort fra girlsa. Denne sesongen er så ensformig, og vi får ikke bli kjent med noen andre karakterer enn Isak, i motsetning til de andre sesongene hvor hele jentegjengen har vært i fokus. Meh.
  • Fjernsynskjøkkenet i mitt <3 Tror jeg har sett alle episodene, og denne med julemat er så fin. Ingen eier ordet «lekker» slik som Ingrid Espelig Hovig.
  • Felicia snakker om hverdagsrasisme, og setter på plass alt og alle.
rs-green-day-01-5fd0d483-a9bb-4699-aa9d-9958a59b286e

Tenåringsmusikken

rs-green-day-01-5fd0d483-a9bb-4699-aa9d-9958a59b286e

Foto: Frank Maddocks

Denne helga har jeg tilbragt i skrivebobla mi, og jeg innser at jeg ikke er et veldig enkelt menneske å være sammen med når jeg skriver. Når jeg kommer ordentlig inn i det vil jeg bare sitte med ørepropper, høre musikk, spise pepperkaker og være alene. Jeg merker ikke at jeg blir sulten, merker ikke at jeg blir trøtt og lever i en jevn strøm av skriving og tenking.

For tida skriver jeg om tenåringer, og tenåringsforelskelse. Mye tid går derfor med til å tenke på mine egne tenår – som jeg jo gikk gjennom for ikke alt for lenge siden. Og det slår meg hvor intenst alt var i de årene. Alle følelsene var mye intense, alle meninger, alle valg. Fordi alt ble gjort for første gang, med ei hormonsuppe jeg aldri hadde opplevd maken til strømmende omkring i kroppen. Jeg var så forelsket, så fortapt, så engasjert og så full av liv.

Nå når jeg skriver prøver jeg å tappe av alle de følelsene og alle opplevelsene jeg hadde på ungdomsskolen for å skape karakterer, miljøer og situasjoner. Jeg prøver å skrive slik en tenåring tenker, prøver å snakke med deres stemmer. Og musikk er en av de enkleste måten å transportere meg selv bakover i tid. Her er ti av sangene som sender meg rett tilbake til 2008.

 

American Idiot: Jeg tror ungdomstida mi fikk en skikkelig kick-start da jeg fikk dette albumet av pappa. Husker hele kroppen bare klikka på plass da jeg hørte det for første gang på CD-spilleren min. SÅ mye kjærlighet knytta til det albumet, og minst like sinne og frustrasjon. Det har tatt noen år før jeg har fått et normalt forhold til Green Day igjen, men tror vi er på talefot nå. Skal på konsert i januar, og gleder meg som en unge.

En vill en: Jeg klina for første gang til denne DumDum-låta.

Snow (hey oh): Bare så mye gode greier.

I’ll be there for you: Tror dere meg om jeg forteller at jeg spilte bass i band? Det er helt sant, og vi fremførte denne på juleballet i tiende.

Til ungdommen: Jeg opplevde Gatas Parlament for første gang på Storåsfestivalen i 2008, og falt pladask for musikken. Den er perfekt sint og politisk, og sammenfalt med da jeg verva meg inn i AUF.

Miracle drug: En av mine favorittekster.

After the garden: Musikken til Neil Young har liksom vært et slags bakteppe for meg hele veien. Men denne plata har jeg hørt ihjel. Passer supert nå som Trump har blitt president.

Resistansen: Minner meg om varme sommerdager på Steinkjerfestivalen. Omringet av venninner og folk jeg har lyst til å flørte med.

Bokhandlern din: Hopalong Knut er et topp band. Minner meg om hun som var bestevenninna mi i tenårene, og da jeg og Mikael ble sammen.

I bet that you look good on the dancefloor: Arctic Monkeys er også et sånt band jeg knytter veldig mange hendelser til, og som har tatt tid å kunne like igjen. Musikken er like bra nå som da, men med en høynet grad av nostalgi.

Akkurat nå kan det kanskje høres ut som om jeg hadde en veldig dramatisk ungdomstid, men jeg tror ikke den var særlig mer dramatisk enn fra andres. Det er noe med de årene som er så voldsomt og brutalt. Jeg var så hodestups forelska, så opptatt av å finne meg selv, forsøke å holde på venner, utforske interesser og bli noe.

Så nå er jobben å ta et steg tilbake, og skjønne hvorfor alt føltes så enormt og viktig og intenst. Og hvordan jeg kan overføre følelsene til tekst som blir like intens som den perioden i livet er.

Det er vanskelig, men faen som jeg koser meg.

 

De andre som er med i blogg-utfordringen er:
Caroline, Nadia, Carina, Marie, Luisa, Ingvild, June, June, Caroline, Martine, Milla, Kine &
Lise Lotte.

ps20th14-55-real

Gjør det sjæl

ps20th14-55-real

Da jeg var 10 år var det én ting jeg ønsket meg mer enn noe annet: sånne små pappdukker, med tilhørende papirklær som du bretter omkring kroppene deres.

Pappa tok på seg oppdraget med å finne et sett til meg, og reiste byen rundt (som tok cirka 20 minutter antar jeg, siden Namsos er en veldig liten by) – uten hell. De hadde ikke papirdukker noe sted, og jeg ble så lei meg. Det var alt jeg hadde lyst til å leke med.

Men pappa visste råd, og installerte Adobe Photoshop 4, eller 5. Eller noe sånt. Til den eldgamle datamaskinen jeg hadde på soverommet mitt. Etter det lastet han ned bilder av favoritt-tegneseriefigurene mine og lærte meg å tegne klær til dem selv. Så lærte han meg å lage ulike lag i Photoshop, og hvordan man kunne kopiere ting fra ett punkt til et annet – og dermed kunne jeg lage mine helt egne papirdukker, og leke med dem i Photoshop.

Det beste var selvfølgelig at jeg kunne ha så mange dukker, og klær, jeg bare ville! Og flytte frem og tilbake på dem.

Min kjærlighet til Adobe-programmer startet den dagen, og fra jeg var 10 har de vært en del av hverdagen min. Nå går det vel knapt en dag uten at jeg er innom et Adobe-program.

Jeg har aldri hatt noe mer opplæring enn den jeg fikk av pappa på barneskolen, men eksperimentert med programmet selv. Klikket på alle knappene for å se hva de gjorde, og finne ut hva jeg kunne bruke de til. Jeg husker ikke når jeg gikk over til bilderedigering, men det var vel potensielt på ungdomsskolen.

Etter hvert som jeg begynte å beherske Photoshop åpnet jeg InDesign, Lightroom og Bridge. Senere Premiere Pro, Muse, After Effects og Illustrator. Noen av programmene kjenner jeg på lik linje som lommene i trench-coaten min, andre er fortsatt litt mer fremmed.

Å lære ting selv er noe av det gøyeste jeg vet. Det er noe med å sitte med masse råfiler av bilder eller filmopptak, og ha en visjon for hvordan du vil resultatet skal bli – og klare å gjennomføre uten hjelp. Joda, jeg har klappet igjen pc-er litt vel brutalt fordi jeg blir så sint av å ikke få til ting, men alltid vendt tilbake med friskt mot etter noen dager. Illustrator derimot har det tatt meg år etter år å skjønne noe som helst av. Og det er fortsatt ganske fremmed for meg. Men bildebehandling og film-klipping får jeg til ganske greit nå.

I tiendeklasse startet jeg med å klippe film, og lagde både en «skrekkfilm» og Lars Monsen-pardodi i Pinnacle Studios (lånt av en kompis av pappa) – i andreetasjen på garasjen vår. Herregud så gøy jeg hadde det, time etter time. Er det rart jeg er usosial, eller?

Et av de siste film-prosjektene mine har vært denne stemningsrapporten fra søndagsmiddag med Julie og Maja. Og må si jeg har kommet lang vei fra ungdomsskole-prosjektene og hit.

Om du skal utdanne deg innenfor et såkalt kreativt fag er det ikke sikkert skolen du går på kommer til å lære deg nøyaktig det du ønsker. Det kan være du er tiltrukket en annen bildestil, eller en annen arbeidsflyt, enn det som læres vekk. Kanskje er ikke programvare-opplæring en del av studiet engang, eller kanskje er det alt for grunnleggende for deg (jeg fikk cirka ingenting ut av Adobe-opplæringa på NKF). Og da må du ta ansvar for å lære deg de tingen du vil lære selv. Google og YouTube er seriøst dine beste venner her. Se masse film og se hvordan de har klipt. Hvordan er overgangene? Hvordan har de oppnådd den fargetonen? Hvorfor har de valgt den eller den lilla-nyansen?

Seriøst: Bare lær deg ting sjæl.

Og lær det videre til ungene dine. Plutselig får de også lyst til å bli kreatører, eller bruke alle disse programmene til noe. Hadde det ikke vært for at pappa viste meg Photoshop for snart 15 år sida er det slettes ikke sikkert jeg hadde vært der jeg er i dag.

Nå er jeg så utrolig knyttet til, og avhengig av, Adobe-programmene. Jeg bruker dem til alt mulig, og er så glad i dem at jeg og en kompis i 2010 bakte kake, pyntet den og skrev «Photoshop 20 år» i glasur på toppen – og feiret med kaffe til.

Those were the good days.

 

De andre som er med i blogg-utfordringen er:
Caroline, Nadia, Elise, Martine, Carina, Marie, Tine Katrine, Luisa, Kine, Ingvild, Angela, Milla, Lise Lotte, June, June & Iselin

Ingen hvile

Det er ikke helt sant da, for jeg sover i 20 minutter nesten hver ettermiddag. But still.

Bokhøsten er nesten over. Hvor ble tida av?? Og akkurat når jeg har hatt ei rolig uke og tenker at «hah, kanskje det er slik nå inn mot jul?» så bare: BOM! Bokvår! Tadaaa!

Så vi er i gang med å jobbe med våren. Og desember da seff. Følg med Aschehoug i sosiale medier i desember. Har så høye forventninger til meg selv for den kommende måneden at dere aner ikke.

Har forresten fått en del nye følgere på Bloglovin’ i det siste! Sjukt hyggelig. Hei, folkens! Si gjerne litt om deg selv i kommentarfeltet. Alltid gøy å «hilse» på nye lesere.
Follow

photo73_inner_0-4-748-4-0-994-748-992

Funny girl

photo73_inner_0-4-748-4-0-994-748-992

Jeg har vokst opp i en familie som er ekstremt morsom. Det handler hele tida om å fortelle historier på den morsomste måten, og jeg er sikker på at jeg har ledd så mye i mitt liv at ansiktet mitt vil være full av rynker innen jeg er 30.

Vi er ikke stand up-morsomme, eller skrive en humor film-morsomme, men hverdags-morsomme. Jeg tar stort sett alt med en god dose humor, og syns livet generelt er enklere når man ikke tar alt så seriøst, men greier å ta motgang med bittelitt humor.

Det kan være alt fra når jeg har en dårlig dag på jobb, til forsinka tog eller store katastrofer. Altså: galgenhumor har vært så viktig for meg de siste åra. Da farfar var døende fikk han fortsatt folk til å le, noe som var helt utrolig å se på. Han lagde rim om meg da jeg var innom han på sykehuset, og sykepleierne fortalte at en morgen hadde han joika! Fantastisk.

Bilde fra 19.11.2015 kl. 15.47

Etter 22. juli har galgenhumor vært viktig for å overleve hele greia. Jeg får for eksempel stadig snaps fra ei av venninnene mine som var der – og som blant annet mista halve lillefingeren – hvor hun på bildet ser ut som har stappa lillefingeren langt oppigjennom nesa og inn i hjernen. Det får meg alltid til å le – selv om omstendighetene omkring skaden hennes selvfølgelig er helt jævlig. Men jeg er så glad for at vi greier å le av det.

Humor er en ekstremt viktig del av livet mitt, og jeg kunne aldri hatt en kjæreste som ikke får meg til å le, eller venner jeg ikke kan le sammen med. Livet er så ekstremt mye enklere når man kan knekke sammen i krampegråt-latter med jevne mellomrom.

Så gjett hvor letta jeg ble da jeg kom inn i arbeidslivet og fikk kolleger som er hysterisk morsomme å være med dag ut og dag inn.

rp_tumblr_nstjqnOwYG1tjxou1o1_1280.gif

Så ja. Humor er en av grunnsteinene i hverdagen min, og uten det tror jeg alt hadde vært så utrolig mye vanskeligere.
De andre som er med i utfordringen er:

Caroline, Nadia, Elise, Martine, Carina, Marie, Tine Katrine, Luisa, Anonym, Ingvild, Angela, Lise Lotte, June, June & Iselin

PS: Burde jeg spare håret igjen? Er så usikker på dette.

wishlist

Snart bursdag

wishlist

Sjekka kalenderen og innså at jeg snart har bursdag. Hjelp! Det praktiske med å ha bursdag så nært jul er at jeg kan lage en megasvær ønskeliste én gang i året. Så her kommer (deler) av den. Lol.

  • Kindle: Har fått sansen for å lese e-bøker, men liker ikke gjenskinnet og den dårlige batterikapasiteten på iPaden. Så 21-århundre-kid som jeg er: trenger en ny skjerm.
  • Appropo skjerm: Ønsker meg også den nye Apple TV-en.
  • Ny kaffekvern, som er mer presis enn den vi har. Vi kan ikke velge mellom kverningsgrad og sånn, så trenger en maskin som fikser det.
  • Kimoji cry face iPhone-deksen (iPhone 6s). Igjen: 21-århundre-kid
  • Utstyr til håndbrygging av kaffe (v60) i glass + porselen og hellekanne seff
  • Hjemmeduft fra REN, fordi det høres litt fint ut. Den som heter noe med regn.
  • REN-parfyme. Warm cotton. Høres lunt og trygt ut.
  • Humlesnurr Funko Pop til kontoret<3
  • Vinterkoppen fra mummi. Har egentlig slutta å ønske meg mummikopper fordi vi har så mange. Men vinterkoppene er så fine i fargene, så de vil jeg ha.
  • Hudpleie! For eksempel et serum fra Paulas Choice.

I tillegg ønsker jeg meg typ Snapchat Spectacles som man overhodet ikke får kjøpt i Norge, god kaffe, hel pepper, sengetøy i mørke farger, Moleskines (spesielt moleskine + evernote), Kylie Lipkit, grå håndklær og lys som lukter rose.

Elsker desember. Og snart er vi der!