Siste innlegg

Du trenger ikke redde verden før du har redda deg selv

Livet er en endeløs rekke med prioriteringer. Hva velger du? Hvem velger du? Bloggen eller kino med lillesøster? Livet eller internett? Boka eller mobilen? Fest? Eller egentid?Alt frister. Jeg vil gjøre alt. Sjonglere alt. Være verdensmester på å velge alt og alle. Vil gjøre det dritbra på jobb og samtidig bygge bloggen. Vil ha kjærestetid og samtidig dra på fest. Jobbe på kveldene for å gjøre litt ekstra, uten å miste meg selv.Det går ikke an å gjøre alt. Og det er faktisk helt greit. Når du først greier å puste helt ned i magen, og bare ligge på sofaen og se tv, eller strikke, lese eller bare gjøre ingenting så må du vite at nå prioriterer du deg selv. Og kanskje må det være sånn ei stund. Det er greit. Du trenger ikke redde verden før du har redda deg selv.

Jeg leste ei heil bok på fredag. La vekk mobilen og bare leste. Så digg. Som å se en film, bare i papirformat. Team Ingebrigtsen var på Lindmo på fredag, og Gjert snakka om de ulike rollene sine. Far og trener. Balansen og hvordan det må sjongleres. Jeg tror vi alle er sånn. Vi må lære oss hvem vi skal være når.

Når er man blogger? Når er man søster? Kjæreste? Arbeidstaker? Ikke blande rollene, men være til stede i dem. Det er ikke så enkelt. Noen ganger må rollene blandes. Og det er greit det og.

Vi skal gå med en rekke hatter her i livet. Noen skal vi ha lengre enn andre. Noen er forbigående. Noen er viktigere enn andre i perioder.

Denne uka tok jeg på meg søster-hatten min, og prioriterte ned andre ting. Jeg hadde besøk av lillesøss i byen. For første gang på flere år. Så jeg gikk tidlig fra jobb for å være med henne. Fikk ikke sett kjæresten min så mye, eller skrevet, eller blogga. Men jeg fikk være med henne. Og denne uka var det alt som betydde noe.

Herregud så mye dritt vi kjøper

Foto: Lauren Fleischmann

De siste dagene i Spania stakk jeg innom Tise for å lete etter høstklær. Sånn for å forberede meg på kulda jeg antok venta meg her hjemme. Jeg har alt for lite til å komme meg gjennom høsten og vinteren, og rekker ikke strikke nok gensere til å holde meg varm. Jeg fant et par gensere, et skjørt, ei skjorte og en cardigan – og jeg gleder meg til å plukke ull og mohair ut av postkassa i uka som kommer.

Mens jeg scrolla innså jeg hvor utrolig mye klær som blir kjøpt, og nesten ikke brukt. En stor del av klærne hadde fortsatt merkelappene på, og det overrasker meg sånn. Det virker som om en stor andel mennesker har en greie for å kjøpe tettsittende paljettkjoler fra Nelly for så å bruke dem én gang.

Jeg er skyldig selv i å kjøpe klær, og ende opp med å bruke dem færre ganger enn planlagt, så jeg skal ikke snakke for høyt her. Jeg, og mange flere, kan bli adskillig flinkere til å tenke gjennom kjøp, vite hva vi er på utkikk etter, velge gode materialer og ikke shoppe på tom mage.

Men altså, en person sine bomkjøp kan være en annen persons gullgruve, og jeg er kjempefornøyd med kjøpene jeg har gjort på Tise den siste uka. En rekke nye plagg, rett i postkassa, for en drøy tusenlapp. Jeg er ikke så opptatt av merker, så lenge materialene er greie. Flere av disse plaggene er vel fra kjedebutikker, og jeg har ikke noe i mot å gå i klær fra kjedebutikker – jeg bare vil ikke kjøpe direkte fra dem (selv om jeg har røket på en smell tidligere i år da jeg kjøpte tre akrylgensere fra HM? Skal passe på å få bruk dem masse i alle fall.)

På veien mot å bli en mer etisk shopper har jeg støtt på utfordringer i form av fristende kjedebutikksalg, så jeg er på ingen uskyldig. Men jeg sverger at jeg stadig jobber for å bli flinkere.

I det siste har jeg slitt med å finne klær jeg liker på Fretex, Uff og så videre. Så for meg er Tise helt perfekt. Klærne er ofte nyere, mer moderne, og utvalget enormt. Så om du ikke har prøvd appen før anbefaler jeg den på det varmeste.

Nå ser jeg fram til å pakke de nye genserne mine tett omkring meg, for shit så kald den leiligheta her er. Hadde helt glemt det.

Hvor liker du best å handle bruktklær? Og har du noen bruktkupp du er spesielt fornøyd med? Fortell! Fortell!

Ei liste om Syden

Vi kom fram til Syden så seint på søndag at det var lite annet å gjøre enn å legge seg. Våkna til Spania, Middelhavsutsikt og sånne hvite hus med rød tak nedover skråningen. For et sted!

Her er noen fakta om Syden så langt:

  • Jeg har ikke vært på ordentlig sydenferie på 10 år
  • Sydenpotetgull er det beste potetgullet (rifta med salt)
  • Myggstikk er en del av livet
  • Det samme er morgenbad i basseng
  • Spanjoler er ikke dritgode i engelsk, men det gjør ikke noe for de gir deg ikke sugerør til brusen uansett
  • Det er alt for mange sigarettsneiper på stranda, og et lite menneske som meg kan ikke plukke opp alle alene. Plis hjelp meg
  • Norwegian sine fly har 23% mindre utslipp (enn hva? tenker jeg da. De forrige flyene? En blåhval? Et cruiseskip? Vær presise.)
  • Spansk rødvin er bra
  • Tapas er bra
  • Syden-matbutikker er bra
  • Å handle med lavt blodsukker er ikke bra
  • Å kjøre bil i andre land er dritskummel, men overkommelig
  • Jeg ser ut som en veldig blid tolvåring på alle bilder, og kan aldri leve som selfie-basert influencer
  • Har lest 3 bøker så langt
  • SkyView er en gøy app
  • Jeg er mye mer avhengig av mobilen enn tidligere antatt
  • Musearm er ekte
  • Jeg har en unik evne til å spise 24/7

Livet er passe absurd

Jeg møtte en forfatter på trikken her om dagen. En sånn ekte en, som vi utgir romanene til. Jeg har lest bøkene. Jobba med dem. Spredd dem der ute på det bunnløse internettet. Og på trikken slo vi an en prat. Bare småsnakk, sånn som man gjør. Hvordan går det med deg? Ja, bor du her du? Så fint å bo her da!

Da han gikk innså jeg hvor absurd den situasjonen er. Å kjenne forfattere. Det er så rart. Folk spør ofte om jeg er forfatter selv, siden jeg jobber i forlag, men nei: det er jeg ikke. Jeg er det som i stillingsbeskrivelsen kalles en kommunikasjonskonsulent. Så jeg jobber på baksiden. Mest med sosiale medier. Så vet dere det.

I det siste har jeg tenkt mye på dette med barndom. Hvordan drømmene våre, personligheten og alt blir skapt i de årene vi er barn. Det er sjukt, og gjør at jeg syns det virker skummelt å bli forelder. Å ha ansvaret for at det vesenet som vokser opp skal bli et ok menneske. Det går jo som regel bra, men jeg tenker på min egen barndom. På de håpene og drømmene jeg hadde. De har jo endret seg litt da.

Min store drøm var å bli journalist, og jeg hadde et bilde av meg selv i den jobben ganske lenge. Men så prøvde jeg det, og innså at jeg har telefonskrekk og ikke liker å snakke med fremmede mennesker på daglig basis. Så jeg justerte meg, og fant en skrivejobb hvor jeg stort sett kan sitte i fred bak en dataskjerm, og møte mennesker jeg kjenner. I dag betyr det forfattere. Rart.

Jeg sitter på Kaffebrenneriet i Universitetsgata og skriver. For å få en avveksling fra Skriveloftet. Hyggelig med kafé. Særlig etter at jeg fikk støykansellerende øretelefoner. Jeg blaster Kanye på ørene, og skriver. Kan si mye rart om Kanye, men av en eller annen grunn funker det veldig bra å skrive til musikken hans.

Livet mitt handler om å skrive. Om å formidle. Fortelle historier i ulike flater. Oversette tykke bøker til korte Instagram-poster. På fritida skriver jeg råutkast til kapitler jeg håper en dag skal bli en bok. Jeg skriver blogg. Jeg skriver.

Det er så sjukt at jeg knapt greier å forstå hvordan jeg kom hit. Hvordan ei spinkel lita jente fra en liten by i Trøndelag nå sitter og småprater med en av landets mest kjente forfattere på vei hjem. Det er jo ganske sjukt. Og veldig, veldig fint.

Man vet aldri hvordan livet blir. Hva som venter rundt neste sving, eller om drømmene blir virkelige. Alt vi kan gjøre er å pakke sekken, sette en fot foran den andre, og trø avgårde i håp om at det blir en bra tur.

Hva vil jeg med bloggen framover?

Egenprodusert genser. Null sminke. Null press.

Her om dagen gjorde jeg om bloggen min igjen. Jeg får en sånn voldsom trang til det, cirka en gang i året. Noe nytt og fresht, liksom. Slik som når man får akutt lyst på en ny hårfrisyre, eller et par nye sko. Bare for å friske opp litt.

Jeg drev lenge bloggen min som et magasin, og jeg hadde ambisjoner om å videreutvikle det. Starte et ekte magasin. Kanskje få inn noen frilansere, og virkelig bygge ut. Jeg søkemotoroptimaliserte som en gud, ledet trafikk fra Instagram og Snapchat. Bygget maillister, og gjorde alt man skal gjøre når man driver en blogg. Men så skjedde livet, og jeg tok en liten innsjekk med meg selv: hva er egentlig viktig for meg? Hva vil jeg egentlig bruke tida mi på?

Bærekraft, klima og miljø er fortsatt ekstremt viktig for meg, selv om jeg ikke tøyer livsstilen min til det ekstreme lenger. Jeg har prøvd mange ulike måter å leve på, og var til og med zero waste en lang periode. Hallo jeg var på God morgen Norge med søppelglasset mitt! Det er så sjukt.

Ja, det var gøy. Jeg elska å formidle informasjon og kunnskap. Og det er noe jeg vil fortsette med. Men det er ikke der hovedfokuset mitt er akkurat nå. Det er mer en del av meg. En ryggmargsrefleks. Bærekraft-fokuset er mer bakt inn i meg. Det har blitt en vane.

Okei, jeg må bare si: jeg sitter og ser bloggerne nå, og ser Pilotfrue åpne en sånn bokeske som jeg åpner nesten hver dag på jobb i Aschehoug. Julianne ga jo ut boka si hos oss. Så gøy å se!

Men okei.

Hva vil jeg framover?

Hmm..

Å bytte fra magasinforside til en mer tradisjonell blogg-feed sier kanskje litt. Jeg vil ikke stille så enorme krav til meg selv lenger. Jeg vil senke skuldrene, og bare dele. Skrive. Hallo skrive! Det er jo det jeg liker aller best. Jeg har lyst til å skrive fine ting til dere. Om livet, verden, planeten og alt mulig annet som opptar meg. Jeg vil bare blogge, uten regler og skyhøye forventninger til meg selv.

Jeg vil bare være Stine. Som skriver og tar en øl på en onsdag om jeg føler for det. Jeg er lei av regler. Av å måtte skrive om et gitt tema fordi jeg la en plan for seks måneder siden at jeg skulle gjør det denne uka.

Jeg vil være fri.

Jeg er fri.

Det vil jeg at bloggen også skal reflektere. Jeg skriver fritt og koser meg med ordene mine. Og kommentarene og tilbakemeldingene jeg får fra dere der ute er så fine. Det er så mange som liker det jeg holder på med her inne, og jeg håper flere kommer til å oppdage denne internett-kroken. Nå prøver jeg å få ut to innlegg i uka, men helst kunne jeg tenkt meg å blogge hver dag. Jeg bare vet ikke hvordan jeg skal rekke det. Jaja.

Jeg har egentlig ikke en plan med bloggen, annet enn skrivinga i seg selv. Og det er egentlig ganske deilig å tenke på.

Trærne vil ikke bøye seg for vinden

Trærne forsøker å stå i mot vinden. Grønne, gule, røde blader klamrer seg fast til grenene, mens treet blir tvunget til å lene seg ned. Bekjempet faller de mot bakken. Ingen kan stå i mot vinden.

Ingen kan stå i mot forandring. Ingen kan stå i mot det som kommer. Det vet sivet, som lener seg, tilpasser seg vind og vær, og står seirende tilbake når vinden løyer. Jeg lærte det i en tegneserie en gang, og det er en slags visdom som jeg har tatt med meg. Vær mer som sivet, bøyelig, tilpasningsdyktig. Ikke vær sta som treet. For det er treet som taper til slutt.

Jeg kan så vidt skimte byen der nede mellom hustakene. Og om noen timer skal jeg opp i et fly. Jeg er ikke nervøs for vinden eller været, men forsinkelser. Hva om jeg ikke kommer meg hjem i kveld? Hjem. Det er et tynnslitt begrep på dette tidspunktet. Orker nesten ikke tenke på det. Er det så nøye? Sånn egentlig? Jeg er fra Namsos, jeg bor i Oslo, men kanskje en dag får jeg lyst til å flytte til Brasil. Altså, man vet ikke hvor man ender opp, man vet ikke hvor man skal. Vær som sivet.

Jeg har lest Barnet i helgen, av Kjersi Annesdatter Skomsvold. Den var fin, og tok en kveld å lese. Toppen. Om å være redd for kjærlighet, men tørre å elske likevel. Tørre å knytte seg til mennesker. Tørre å være sårbar. Ingen mennesker er modigere enn de som starter på nytt, til tross for all dritten og fortida og det som har skjedd.

Trærne lærer ikke. De sprekker og knekker, og faller. De står i mot, og står i mot, til det til slutt sier stopp. De nekter å endre seg, nekter å tilpasse seg omgivelsene, realitetene og verden omkring seg. De er vakre, javisst. Men åh så lite de vet om livet.

Forsinka

Flyet mitt til Namsos er førti minutter forsinka. Flytiden er på tjuefem minutter, så førti minutter er en del. Jeg har mye bedre tid på Værnes enn ventet. Går rundt og kikker i butikkene. Mye mindre enn de på Gardermoen. Fysisk mindre, mindre utvalg, mindre folk, mindre stress. Så jeg rusler rundt og støter på ei jeg gikk på videregående med. Så ei til. Jeg hadde allerede møtt ei tante på Gardermoen.

Det lille Widerøe-flyet rister, og jeg tenker at jeg har kommet langt. For to år siden ville jeg knuget meg fast i setet. Pustet dypt og telt sakte til ti, igjen og igjen. Nå sitter jeg og kikker ut av vinduet. Ser ikke noe annet enn grått, grått, grått. Har støykansellerende hodetelefoner så ikke motorlyden skal gnage på hjernebarken. Ikke musikk. Bare ro. Jeg ser ut av vinduet, og hjembyen min åpenbarer seg under oss. 

Jeg ser stranda jeg bada på som lita. Huset mamma og pappa bygde sammen. Gata der jeg vokste opp, og det første huset de kjøpte. Det vi malte rødt, grønt og gult, og som nå har blitt hvitt. Mamma sitt hus er oppe i skråningen. Jeg ser barneskolen min, ungdomsskolen og videregående. Idrettshallen, musikkskolen, kulturhuset. Jeg kjenner hvert et gatehjørne. Men jeg ser ikke skolen barna mine skal gå på. Ser ikke parken hvor de skal leke med hunden. Jeg ser ikke skogen de skal lære å gå tur i, eller huset vi skal bo i. Alt det er langt unna her. Og jeg føler… ingenting. 

Det er rart. Å vite at mest sannsynlig skal jeg ikke oppdra en familie her. Vi skal komme hit på besøk. Ha ei hytte her. Skape sommerminner, feire jul. Men vi skal ikke leve her. De skal ikke lengte ut til noe større. De skal ikke drømme om å ha konsertscener og likesinnede omkring seg. De kommer til å ha det rett utenfor døra. Kanskje skal de vokse opp på Grünerløkka. Sagene. Kanskje en av de nye bydelene som vokser fram langs t-banelinjene. 

Jeg vet ikke hvordan framtida mitt ser ut. Jeg vet ikke hvor barna mine skal bo. Jeg vet ikke hvor jeg er om ti år. Og akkurat her og nå skremmer det meg ikke. Det er merkelig befriende. Å ikke vite hva jeg har i møte. Hvilke mennesker som fortsatt har til gode å dukke opp i livet mitt. Hvilke hendelser som skal forme meg. Hvilke steder jeg skal kalle hjemme.

Overtid


Den uka her. Altså. Hæ? Hvor ble den av? Da jeg klokka ut fredag ettermiddag så jeg hvor mange overtidstimer det har ballet på seg de siste dagene. Og det rareste av alt? Jeg er ikke sliten. Jeg har ikke merka at jeg har jobba overtid engang. Det har bare blitt sånn fordi jeg har vært så langt inne i arbeidet mitt. Mye nytt og spennende jeg håper å få på plass. Iiik. 

Hver dag har ikke vært sånn. Tidligere denne uka var jeg så sur atte hjelp. Greide ikke riste det av meg. Det var bare en elendig dag. Endte opp med å sette meg i senga, se bloggerne med det støykansellerende headsetet mitt mens jeg strikka (gikk tom for garn, så ble ikke ferdig med genseren jeg hadde planlagt å bli ferdig med = ble enda mer sur). Noen dager er bare sånn. Kanskje var det den sykeste PMS-en på lenge. Hvem vet. Dagen etter var det i alle fall greit igjen. 

Ellers? Hva har foregått? Jo, jeg kjøpte tre acryl-gensere på HM (??). Usikker på hva som skjedde der. Men jeg fryser så fælt, rekker ikke å strikke nok gensere, og har ikke råd til å kjøpe masse ull. Har tråla Fretex uten å finne noe jeg liker i evigheter nå. Så det ble sånn. Heldigvis har jeg Guppy friend-vaskepose som passer på at ikke alle plastpartiklene havner i havet. Så det er jo en slags trøst. 

Og på vei til tacofredag hos Erly plukka jeg opp en del plast fra bakken. Altså, nå røyk jeg på en smell med de genserne selv, så kan jo skjønne at folk kan miste ting på bakken ved uhell – eller at de fikk akutt hjertetrøbbel og ikke rakk fram til søppelkassa med ispinnen, men jeg tror vi i snitt kan bli flinkere til å kaste søpla vår. 

Det var en del fint denne uka. Her er noe av det:

  • Strikket nesten en hel genser
  • Har kjøpt fukt-olje til å ha på badet hjemme hos Erly
  • Var på frokostforedrag sammen med Martine 
  • Og Fanbooster-day med Annelen, Helle og Julie 
  • Hadde tusen ideer til jobb, og har skrevet ned minst 12 sider med ideer
  • Fikk servert kaffe på senga 
  • Nystekte croissanter på nevnte frokostforedrag (smuler over alt)
  • Har kosa meg så mye på jobb at jeg glemte å lage en bloggpost på torsdag
  • Har prata masse med både mamma og pappa på telefon. Og fikk til samtaler på over en time med begge to. Jeg lurer på når de går lei av meg og slutter å ta telefonen. Jeg ringer seriøst hele tida
  • Følte meg så bra i rød genser. Har aldri følt meg komfortabel med den fargen, men plutselig nå så bare BAM funker det
  • Og har så godt førsteinntrykk av en ny foundation jeg tester. Skal skrive om den om den fortsatt kjennes bra etter noen runder 
  • Fikk med meg samtalen mellom Peder Kjøs og Maria Kjos Fonn på God natt, Oslo. Kule folk, ass
  • Hadde Siris Coachingtjeneste innom for kaffe og bokpreik på jobb her om dagen. Sjukt hyggelig! 
  • Har begynt å fryse litt, og etter den sommeren her er det faktisk ganske deilig (men syns også det er ganske ok å tenke på at vi skal til Spania om ikke så lenge. UNNSKYLD JORDKLODEN JEG KOKER DEG)

Så ja. Bra uke. Selv om jeg seff også har hatt noen bekymringstanker og vært nedom et par daler – som vanlig. Det er bare sånn det er, og det går over. Se fram, fokuser på det som kommer, fokuser på det fine, pust med magen, så overlever vi litt lenger. Bare ikke fokuser for langt fram, for når jeg tenker at jeg en dag skal være nitti år og bo på hjem så blir jeg så lei meg at jeg nesten knekker sammen. Så ja, tenke et par dager fram. Kanskje en måned? Det er passe. 

Svenskehandel og strikkemani

Mammas største drøm har gått i oppfyllelse: jeg elsker å strikke. Det er så beroligende, og ikke minst tilfredsstillende, å se et plagg bli til mellom hendene dine. Å velge farge, modell, finne ut hvor lange ermene skal være.. bare å ha muligheten til å tilpasse noe til meg: det føles magisk. 

Akkurat nå strikker jeg en genser etter modell fra Gutten og strikkemor, og har fått hjelp av mamma til å regne oppskriften så jeg kan bruke et tykkere garn jeg hadde liggende. Den blir så fin! Midnattsblå og akkurat passe tykk. Gleder meg til å vise dere. 

Strikking er virkelig en basille. Jeg blir helt avhengig når jeg først begynner, og lista over ting jeg vil lage vokser. Prøver å holde meg i nakkeskinnet så jeg ikke bestiller hjem alt for mye garn. Det jeg setter aller mest pris på med å strikke er at jeg og mamma har en stor, felles interesse. Jeg ringer henne for å be om hjelp, hun sender meg oppskrifter og deler det hun strikker og så videre. 

Jeg har også en del venninner som strikker, og flere som ønsker å lære, så jeg inviterer innimellom til strikk og drikk hjemme. Altså kombinasjonen av bra folk, strikketøy, vin og prating er helt uslåelig. Føles litt syklubb-aktig, men jeg prøver å bare eie det. 

Ei av disse venninnene er Kristin. Hun er ei barndomsvenninne av meg, og flytta til Oslo i fjor høst. På grunn av jobb har hun bil, og vi har lenge snakket om at vi må komme oss til Sverige for å hamstre mat i løpet av høsten. Denne helga kom vi oss avgårde, og vi var på Systembolaget sånn rundt 12 på en lørdag. Helt nydelig. 

Men altså: hvorfor er det så mye bedre utvalg av vegetarprodukter i Sverige? Og hvorfor er de så mye billigere enn i Norge? Jeg blir helt matt. Fryseren min er nå fylt opp av mat jeg skal nyte godt av utover høsten, og i kjøleskapet har jeg plantemelk, halloumi, økologisk øl og sjokolade. 

Nå skal jeg snart komme meg ut av leiligheta og ned til Julie som har invitert meg på søndagsmiddag. Gleder meg! 

Høstinspirasjon

Jeg gikk meg vill i skogen en gang. Jeg var 15 år, og kan ikke huske at jeg har vært så redd noen gang. Skulle bare gå en tur i skogen ovenfor hytta, ta noen bilder. Men jeg var ikke kjent, og høstfargene lurte meg avgårde. Det var umulig å finne veien tilbake. Jeg gikk og gikk. Sikkert i sirkel. Fant ikke bekken som ledet ned igjen. Og jeg gråt og tenkte at dette greier jeg ikke. Men jeg fant veien tilbake, og det gikk bra. Hun prata meg gjennom det. Hun som har vært en så viktig samtalepartner for meg. Et av de mange menneskene som jeg har fått æren av å møte, og som jeg er så glad for å fortsatt ha i livet mitt. 

Høsten er vakker. Jeg sitter på trikken og ser på den lave sola, går inn ny-gamle dr. Martens som jeg fant på Tise. Jeg har en greie for Martens. Har fire par nå. Tre har jeg kjøpt, ett har jeg arvet av mamma. De er 20 år gamle og like fine. Jeg kler meg i farger. Ikke voldsomme, men noen røde striper. En gul regnjakke. Blå jeans. Mindre sminke. Mer glede. Støter på venninner på vei ut av trikken, utveksler noen ord. Jeg møter kjentfolk oftere og oftere, og jeg trodde Oslo alltid kom til å være en stor by hvor man aldri støter på folk, men nå gjør jeg det hele tida – og det er så fint. 

Jeg har fryseren full av mat. Har kjøpt fiskegrateng på tilbud. Nye bokser til restemat. Jeg kunne overlevd atomnedslag. Føler meg så rutinert. Bor jo alene, og har ikke alltid noen som kan lage middag for meg. Så derfor lager jeg middag til meg selv, en ekstra porsjon jeg kan ta opp når jeg kommer sent hjem fra skriveloftet. 

Det er mye som skal sjongleres gjennom høsten. Kalenderen fylles med avtaler. Jeg forsøker å finne den gylne balansen. Mellom jobb, fritid, venner, kjæreste, skriving, kaffe, vin, konserter, alenetid. Jeg trenger litt av alt. For mye av en og jeg savner det andre. Jeg trenger å tenne stearinlys og se dokumentarene om Lady Diana som jeg har sett tusen ganger før. Jeg trenger tacokvelder og Nytt på Nytt med kjæresten. Jeg trenger kafédatene mine med Carina. Jeg trenger jobben min, familien min, nye venner og gamle. Og så deilig det er, å kjenne hva man trenger i enhver situasjon. Jeg har aldri vært så i kontakt med meg selv før. 

Jeg har fått planter på pulten min på jobb. Jobber mer organisert enn noen gang. Når jeg har mye å gjøre må jeg alltid starte med å rydde. Få orden og oversikt. Slik er det med alt i livet. Når jeg føler noe er off må jeg sjekke inn med meg selv og finne ut av hva trenger jeg nå. 

Høsten er her og jeg gleder meg sånn. Til å strikke en genser, vanne planter, bruke de nye øreringene jeg har bestilt, lene meg mot Kilim-putene, fylle leiligheten med telys, drikke teen jeg fikk av de britiske forfatterne, lese manus. Jobbe masse. Skrive masse. Hvile masse. La håret gro, kle meg i striper, finne fram strømpebukser. I det hele tatt tror jeg denne høsten vil bli skikkelig fin.